Byens store øyeblikk
GJESTEKOMMENTAR: Byer som London og San Francisco bruker loven for å verne synsopplevelser mot utbygging. Har Akropolishøyden og Domkirka samme betydning, eller kan forbindelsen til fortiden like godt gå tapt?
- Kristin HoffmannJournalist og forfatter, Stavanger
Denne artikkelen er over fire år gammel
KommentarFørst på fjerde forsøk, i 1675, fikk den engelske vitenskapsmannen og arkitekten Christopher Wren godkjent designet av St Pauls Katedral i London. Katedralen er den femte i rekken på Ludgate Hill, den har Wrens 108 meter høye kuppel inspirert av Peterskirken, og sto ferdig i 1708, på arkitektens 76-årsdag.
I dag er selve sikten mellom St. Pauls Katedral og en rekke utvalgte punkter i London beskyttet mot utbygging. Blant de tretten vernede utsiktene, eller «vistas,» om du vil, er blant annet øyekontakten mellom Parliament Hill, ved det prominente bøketreet øst for den høyeste toppen på Hampstead Heath, og Palace of Westminster. Du skal også kunne se uforstyrret av høyblokker og nybygg fra Alexandra Palace til St Pauls Katedral, og til katedralen fra lysthuset på Kenwood House. Blant de andre punktene som skal ha fri sikt til katedralen, hvor Wren for øvrig ligger begravd i krypten, er den høyeste toppen ved Primrose Hill. «Leser, hvis du søker et minnesmerke, så se deg omkring,» står det på en innskrift i kirken, dedikert til arkitekten.
Du ser
Du står utenfor Rogaland Teater, som arkitekt H.S. Eckhoff tegnet på slutten av 1800-tallet. Du ser ned på trekronene rundt Breiavatnet. Du ser Domkirka fra middelalderen og Valbergtårnet. Du vet at du er i Stavanger. Den mektige by-katedralen, bygget i første halvdel av 1100-tallet, finnes bare her. Dessuten kan du se både Domkirka og det som på 1850-tallet var utkikkstårnet for byens vektere fra en rekke andre punkter og steder rundt om i byen. Trolig er noen av de visuelle sammenhengene viktigere enn andre. Men det finnes ingen lov som kan beskytte dem. Det samme gjelder muligheten til å oppleve resten av de majestetiske bygningene på den såkalte Akropolis-høyden, eller Eckhoff-høyden, som forfatter Tore Renberg har tatt til orde for å kalle den; Museet, turnhallen og sykehuset. Gamle Stavanger Sykehus er ikke mindre enn et signalbygg av nasjonal interesse, som landemerke og monumentalbygg i tegl. Akkurat nå har du stilt deg i byparken og kikker opp. Men kanskje tar du både synet og virkningen av nyrenessanse-bygningene på høyden bak stasjonsområdet for gitt?
Eckhoffhøyden: En kombinert innretning
Ikke for gitt
Gjør ikke det. Det samme har nok mange beboere i Østre bydel gjort, som før så Ryfylke og Gandsfjorden. Fra smug og trange gater med små, gamle trehus kan du fortsatt skimte den svarte sjøen. I flere tiår har det historiske arbeiderbolig- og industriområdet vært under fornying og transformasjon. Men underveis i byutviklingen har ingen pekt ut siktlinjer som det kunne vært avgjørende å beholde i muren av nybygg som har kommet opp. På den andre siden, i skråningen ned mot Hillevågsvannet, skuer du over til Våland. I gatene på Våland konstaterer du ennå at det er Storhaug du ser. Fortsatt har landskapet to høyder, delt opp av det naturlige dalsøkket. Strandlinja i bunnen er eiendomsutviklere nå i ferd med å bygge ut. «Bygningene vil plasseres slik at den visuelle koblingen mellom Hillevågsvannet og fjorden, mellom deler av Storhaug og Våland, og mellom Paradis og Hillevåg, forsvinner (…) advarte Byantikvar Hanne Windsholt i uttalelsen til det første utkastet for planen Paradis sør. «Blokkbebyggelsen vil bli et fjell og hele landskapspunktet vil i realiteten bli utradert,» framholdt hun. Selv om fjellvirkningen ikke er borte, gjorde Bane Nor Eiendom endringer på de to kontorbyggene. Sånt sett var uttalelsen fra byantikvaren – og innspillene fra innbyggerne – et eksempel på at flere enn eiendomsutvikleren bør komme til orde når byen skal bygges ut.
«For meg er det ikke ønskelig å leve i Stavanger uten å være i nær forbindelse med fortiden,» skriver Renberg i kronikken «Bevaring er byutvikling.» Han sier det slik: At relasjonen mellom oss og fortiden er skjør. «Pleies den ikke, så forsvinner den. Av og til får jeg fornemmelsen av at en del utbyggere i etterkrigstiden har hatt en holdning som sier at forankring i tradisjon er en irrelevant størrelse (…) Den kommer når Bane Nor blir fornærma fordi de ikke får gjøre akkurat hva de vil på Jernbanetomten.(…) Satt opp mot dette historieløse tenkesettet, står et annet syn, hvor historisk bevissthet er en vesentlig del av identiteten. En måte å forstå oss selv på hvor vi ikke har noen naturgitt rett til å gjøre som vi ønsker bare vi eier en tomt (…)»
Utydelig Akropolis
Landskapsrom og bylandskap er en felles opplevelse, vi har den sammen, den er både ingen og alles utsikt fra stua, og den er ikke en verdi som eiendomsutvikleren eller tomtebesitteren er i eie av. Byutviklingen kan endre måten du opplever landskapet på. Muligens er noen av utsiktene av en slik natur at den engelske hovedstaden ville ha benyttet loven for å verne dem. Det er blant annet slike verdier Riksantikvaren har forsvart. Bane Nor Eiendoms volumønsker på Stavanger stasjon vil endre omgivelsene vesentlig. I Riksantikvarens uttalelse til sentrumsplanen heter det at høyhus i dette området bryter med det historiske landskapsrommet. Likeledes vil en kompakt bebyggelse i nærheten av det gamle sykehuset skjule vesentlige deler av anlegget sett fra Madlaveien. Det vil bidra til å gjøre trekkene som er opphavet til landskapsbetegnelsen Akropolis – byen på høyden- utydelige.
Viskes ut
Landskap viskes ut og forsvinner. Hvordan forbindelsene til fortiden blir, kommer an på dem som styrer byutviklingen: Hvordan politikerne vil at Stavanger skal bli forstått. Det er et stort ansvar å ha. Når landskap, bygninger og steder blir endret, fylt opp, eller bygget inne, går en bit av hukommelsen tapt. Noe vi hadde sammen, svinner hen. Blir også en del av oppfatningen av oss selv, borte?
