Ateistens pinseandakt

GJESTEKOMMENTAR: Hva har jeg lært av Den hellige ånd?

Fra pinsens budskap kan vi lære at andre folk kanskje ikke er så forskjellige fra oss selv, og at vi som ideal bør strekke oss etter å forstå dem. Foto: Shutterstock/NTB

  • Kristian Kise Haugland
    Kristian Kise Haugland
    Filosof og pedagog
Publisert: Publisert:

På den femtiende dagen etter at Jesus sto opp fra de døde, skal folk fra ulike land som oppholdt seg i Jerusalem, ha hørt det kristne budskap bli forkynt på sitt eget språk. Det er gjennom pinsens budskap at kristendommen rettferdiggjøres som en verdensreligion og dermed blir noe mer enn en liten kult som begrenser seg til de jødene som mener Jesus var Guds sønn.

Fortellingen om pinsen kan imidlertid også leses som en langt større fortelling, nemlig som fortellingen om det å overvinne språkbarrierer.

  • «Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2,2-4)

Fortellingen om fellesskapet

Fortellingen om pinsen er i kristen tradisjon blant annet fortellingen om fellesskap på tvers av kulturer og språk. Jerusalem var på apostlenes tid en kulturell smeltedigel, og Den hellige ånd skal ha opphevet språkbarrierene på en slik måte at de som befant seg i byen, fikk høre forkynnelsen på sitt eget språk.

Denne fortellingen har alt fra tidlig kristendom vært vanlig å knytte til fortellingen om Babels tårn, og skaper en kontrast: I Babel steg Gud ned og forbannet mennesket for sitt arrogante forsøk på å bygge et tårn opp til hans rike, slik at ingen forsto hverandre.

Pinsen kan på den måten ses som en opphevelse av den opprinnelige forbannelsen, slik at mennesker igjen kunne delta i det samme fellesskapet under én og samme gud.

Ifølge kristen tradisjon ble apostlene altså gitt evnen til å forkynne til hvem som helst, uavhengig av hvor de kom fra og hvilket språk de snakket. Skjult i denne historien ligger kanskje et av Bibelens vakreste budskap. Det er nemlig umulig å gjøre seg forstått uten også å forstå den du snakker til. Man må rett og slett kjenne sitt publikum for å snakke deres språk, ellers bommer budskapet, uavhengig av om ordene du bruker er arameiske, egyptiske, gresk eller latin.

Historien om pinsen er altså ikke bare historien om at alle folk kan høre Gud til, men også en historie om grenseoverskridende fellesskap og gjensidig forståelse.

Veldedighetsprinsippet

Et formidlet budskap må også tolkes for å bli forstått. I pinsens tungetale lå dermed ikke bare apostlenes plutselige evne til å gjøre seg forstått, men også tilhørernes evne til å forstå. Sentralt i det å kunne forstå andre, ligger evnen til å tolke i beste mening.

Dette «veldedighetsprinsippet» ble først formulert av den jødiske rabbineren og vismannen Rabbi Meir (139–163) omtrent 150 år etter Jesu’ fødsel, og har i min egen levetid på sett og vis blitt gjenoppdaget i moderne språkfilosofi.

Veldedighetsprinsippet er et krav til fortolkning: For å forstå en uttalelse, må du først anta at det som blir ment, er fornuftig. Du må med andre ord ta det som blir sagt i beste mening.

  • «En person sier ikke ting uten grunn.» (Rabbi Meir, Arakhin 5b)
Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Pinsen og den karismatiske kristendommen»

Å forstå er blant annet å se likheter

Pinsens fortelling vil jeg derfor lese som fortellingen om det å anerkjenne at de rundt oss ikke er «de andre», og at vi uavhengig av språk inngår i det samme fellesskap hvor det er en grunnleggende felles egenskap ved oss at vi alle har den samme fornuft, og – hvis jeg ikke har veldig gode grunner til å anta noe annet – i det store og hele vil hverandre vel. Fra pinsens budskap kan vi lære at andre folk kanskje ikke er så forskjellige fra oss selv, og at vi som ideal bør strekke oss etter å forstå hvor de kommer fra.

Satt på spissen: At fortellinger om «de andre» som forklarer andre menneskers kulturer som onde, voldelige, irrasjonelle, undertrykkende, mindreverdige, eller bare «ikke like bra som oss», bygger på en misforståelse.

Denne mandagen er jeg altså i god, norsk, kristen tradisjon gitt en egen fridag som jeg kan bruke til å kontemplere over fellesskap og forståelse på tvers av kulturer og språk, bygd på en historie om at Gud på sett og vis skal ha gitt meg muligheten til dette perspektivet i gave.

Jeg synes dette er en fin tradisjon å bygge videre på.

Og særlig synes jeg det var fint at NRK legger til rette for at jeg kan forstå de rundt meg som har vokst opp med andre tradisjoner enn meg. Jeg synes spesielt at «Festen etter fasten» – om den muslimske id-feiringen – var spesielt fin nettopp fordi statskanalen har fått frem at menneskene rundt meg nettopp ikke er så forskjellige fra meg selv.

Ikke minst at det er fullt mulig å finne forklaringer på deres forhold til mat, drikke, fellesskap og tradisjoner som kan beskrives som fornuftige.

Majoritetens kultur tar jo alltids vare på seg selv, godt representert også gjennom denne artikkelen.

Slik formidling av ulike religioner og kulturers tradisjoner bringer oss nærmere hverandre på en måte som er helt i tråd med pinsens budskap.

Jeg trenger ikke å være kristen for å sette pris på det!

Kronikk: «De evangelikanske profetiene om Trump som ’Herrens salvede’»
Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Kristian Kise Haugland
  3. Pinse
  4. Jødedom
  5. Kristendom

Mest lest akkurat nå

  1. Publikum bes teste seg etter konsert i Sola

  2. – Det har vært utrolig vanskelig å bli kjent med nye folk

  3. Hagen var trist og kjedelig. For 25.000 kroner er den totalforvandlet.

  4. 27 nye smittetilfeller på Nord-Jæren – mange knyttes til utested

  5. Anken fra Monas tidligere stemor avvist av Høyesterett

  6. Politiet har frigitt navnet på mannen som døde i arbeids­ulykken på Sviland