Krohg kan henge. Men Norge har fortsatt en kolonial fortid
GJESTEKOMMENTAR: Muligheten til å utvide aktiviteten i den koloniserte verden var en viktig grunn til at Norge i 1905 brøt ut av unionen med Sverige.
- Eirik KvindeslandDoktorgradsstipendiat i historie, University of Oxford
KommentarDe siste ukene har landets skravleklasse brukt mye tid og krefter på hva som kan og bør henge på veggen i Nasjonalgalleriet. Direktør Stina Högkvist mente at maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» var «et kolonialistisk bilde» men beklaget senere uttalelsen. Etter hvert ble det klart at dette ikke var et forsøk på «kansellering», og de fleste har nå falt til ro med at Krohg kan bli hengende.
Nasjonalmuseet snur. Henger opp Krohgs Leiv Eiriksson-maleri
I mellomtiden fikk fagretningen postkoloniale studier et alvorlig skudd for baugen. En avgjørende retning innen global historie og kulturstudier ble, etter en litt sleivete uttalelse, avskrevet som venstrevridd ideologi og «woke» symbolpolitikk. Enkelte mente for eksempel at museumsdirektøren og historikere «leter etter (Norges) ikke-eksisterende koloniale arvesynd».
Post-koloniale studier
Om vi tenker slik om historie, tar vi store steg bakover, både i hvordan vi forstår verden generelt, men også Norges plass i den. For selv om nasjonalstaten Norge aldri bygget et globalt imperium selv, har kolonihistorie og det verdenssystemet imperiene skapte, aktivt formet dagens Norge. I mange tilfeller dro nordmenn stor nytte av imperienes ekspansjon og handel. Å belyse dette handler ikke om å pirke i plagsom arvesynd, men å forstå Norges plass i en verden formet av overnasjonale imperier og ujevn maktbalanse.
For det er nettopp dette postkoloniale studier handler om. Å forstå hvordan stater, kultur og strukturer i dag er produkter av imperier og kolonial dominans. Dette kan kanskje høres radikalt ut. Det er det også, om man tror at verden alltid har bestått av nasjonalstater, hvor ett folk hevder selvstyre innenfor anerkjente landegrenser. Men sannheten er at det store flertallet av menneskeheten fram til ganske nylig levde i flernasjonale imperiale stater, ikke i selvstendige nasjonalstater.
I varierende grad levde også nordmenn under imperialt styre fram til 1905. I 1914 kontrollerte europeiske makter omtrent 85 prosent av jordens overflate, mens Europa selv bare dekker 2 prosent. Dette skulle vedvare, og våre naboer britene og franskmennene var alle statsborgere i globale imperier helt fram til 1970-tallet. Selv om vi gjerne kjenner både Frankrike og Storbritannia som selvstendige land, er faktum at innbyggerne der inntil ganske nylig delte president, konge eller statsminister med millioner av andre i Afrika, Midtøsten og Asia. Forskjellen er at franskmennene og britene hadde stemmerett, mens disse «andre» måtte godta det som ble bestemt i London og Paris.
Vår imperialistiske rolle
Tre hundre år med imperial dominans formet ikke bare koloniene, men også Frankrike og Storbritannia selv. For begge var 2. verdenskrig en verdenskrig nettopp fordi de kjempet for å beholde sine globale imperier. Etterkrigstidens gjenoppbygging var i begge land basert på at ressurser fortsatt skulle strømme inn fra koloniene. Nettopp derfor ble krigene i Algerie, Indokina og Kenya så blodige. Kolonienes innbyggere var klare for selvstyre, mens Paris og London hadde helt andre planer.
Hva har dette med Norge og Leiv Eiriksson å gjøre? Imperialismens tidsalder formet også Norge, både politisk, kulturelt og økonomisk. Under den europeiske imperialismens storhetstid (ca. 1870–1914) hadde Norge verdens største handelsflåte, med skip som daglig seilte til koloniene. Beskyttet av Det britiske imperiet kunne nordmenn bosette seg og drive business i Afrika, Australia og Stillehavet, med tilgang på ubrukte ressurser og billig, undertrykt arbeidskraft. Muligheten til å utvide aktiviteten i den koloniserte verden var en viktig grunn til at Norge i 1905 brøt ut av unionen med Sverige. Inntektene bidro til å bygge det moderne Norge.
Kulturelt har den koloniale påvirkningen vært like viktig. I Knut Hamsuns «Markens Grøde» (1917) rydder og dyrker Isak Sellanrå ny mark i Nordland. Her kan vi kjenne igjen bosetteren fra amerikansk settler-litteratur, han som bygger et nytt samfunn på angivelig tomt og ueid land. Og akkurat som indianerne i Midtvesten ble redusert til plagsomme motstandere av sivilisasjonens frammarsj, er Nordlands innfødte samer bare en plagsom skygge i synsranden av Isak Sellanrås moderne prosjekt.
Flere smertefulle debatter
Så er maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» kolonialistisk? Selvfølgelig er det det. Da Krogh malte på 1890-tallet, var norske bosettere travelt opptatt med å bosette Amerika, mens norske skipsredere jobbet aktivt for å utvide kolonihandelen. Mens samene ble fornorsket ved tvang i nord, bygget politikere, malere og forfattere et norsk nasjonalprosjekt i sør. En mytologisert nordmann som på denne tiden reiser ut og «oppdager» land hvor det allerede bor innfødte, er per definisjon et produkt av kolonialismens verdensforståelse. Det gjelder helt uavhengig av om den faktiske Leiv Eiriksson gjorde eller ikke gjorde det da han nådde beothukenes land, som øya var før bosettere senere kalt den Vinland og Newfoundland.
Så kan maleriet henge? For all del! Men norsk offentlighet har fortsatt flere smertefulle debatter foran seg, både når det gjelder norsk kolonialisme spesielt, men også Norges forhold til europeisk imperialisme generelt. Disse samtalene blir enklere om man har et mer avslappet forhold til «det norske» og hva det skal inneholde. Er man personlig bundet til den nasjonale masten, vil man utvilsomt ha vanskelig for å forstå det nasjonale skipet som helhet, enten det seiler «oppdagere» til Amerika eller med slaver i Kongo.
