Omdal: Tiltalte har begått journalistikk

FRIPENN: Den dagen journalister vinner popularitetskonkurranser, er vi alle ille ute.

Publisert: Publisert:

Berlin onsdag 3. mai, på Verdens pressefrihetsdag: Plakater med bilder av fengslede journalister i Tyrkia – vår allierte i Nato, forsvarsalliansen for frihet og demokrati. Foto: Markus Schreiber, AP/Scanpix

  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over to år gammel

«Det første vi må gjøre, er å drepe alle advokatene», sier «Slakteren» Dick i Shakespeares skuespill «Henrik VI». Advokat Eirik H. Vinje, som ennå er i live, brukte dette Shakespeare-sitatet da han i en kronikk i VG slo et slag for sitt yrkes omdømme. Så la han til: «Flere undersøkelser viser at det bare er journalistene som havner under advokater i omdømme og tillit hos den norske befolkningen.»

Journalistene er demokratiets kasteløse, baktroppen i enhver måling av omdømme. Vi er «Lügenpresse» og «Fake News Media». Vi er forvrengere av sannheter og tildekkere av reelle forhold, ikke minst blant muslimer og andre uønskete. Vi er venstrevridde og kunnskapsløse, upresise og ondskapsfulle. Vi er de elendige.

Hvert år i begynnelsen av mai hever pressens folk likevel røsten og formaner resten av befolkningen: Dere trenger ikke like oss. Dere må for all del være kritiske til det vi produserer. Le gjerne av banalitetene vi formidler. Men uten oss er friheten deres ikke mye verdt.

Britiske velgere har dobbel så stor tillit til sin frisør som til journalister. Ikke et vondt ord om hårklipperne, de gjør sikkert en nyttig jobb for folk som trenger slikt, men når samfunnet blir autoritært, er det ikke frisørene de tar først.

Dommere og advokater sitter i celler ved siden av journalister og redaktører.
Les også

Kong Harald om verdensutviklingen: – Synes det minner ubehagelig om mellomkrigstiden

Den frie pressen under angrep

Stemningen var dyster på årets pressefrihetsdag sist onsdag. Den amerikanske presidenten har erklært journalistene som folkefiender. I Tyrkia gjør president og påtroppende sultan Recep Tayyip Erdogan sitt beste for å rense samfunnet for opposisjon. Han begynte selvsagt med gruppene som sterkest forsvarer rettssikkerheten og ytringsfriheten. Dommere og advokater sitter i celler ved siden av journalister og redaktører.

Tyske Die Welts korrespondent, Deniz Yücel, har sittet fengslet i tre måneder uten lov og dom. Hans forbrytelse er at han har begått journalistikk. Tyrkia er vår allierte i Nato.

Varslere, pressens viktigste kilder, jages overalt, også i det norske forsvarsdepartementet.

Deniz Yücel, Tyrkia-korrespondent for tyske Die Welt, skrev om den hackede epost-kontoen til energiminister Berat Albayrak, som er president Erdogan svigersønn. Da ble journalisten en «terrorist», og fengslet uten lov og dom. Foto: AP/Scanpix

Les også

Eliassen: Bindestrek-tyrkere

Nato- og EU-landet Polen har gjort landets allmennkringkaster til et politisk redskap for det nye, kristennasjonalistiske regimet. Kvinnelige journalister i Sverige utsettes stadig oftere for trusler om seksuell vold. Varslere, pressens viktigste kilder, jages overalt, også i det norske forsvarsdepartementet.

I november i fjor, like etter at resultatet i presidentvalget var klart, var CNNs Christiane Amanpour i Washington for å motta en ny pris. Hun åpnet takketalen med å si: «Aldri, ikke på en million år hadde jeg trodd at jeg skulle stå her, på en scene, og si at vi må sikre pressefriheten og journalisters trygghet her i USA.»

Det er lett å forstå henne. Etter et hvilket som helst annet amerikansk valg ville en slik reaksjon vært overspent på grensen til det hysteriske. Pressefriheten er skrevet inn i den amerikanske grunnlovens første tillegg, den er en av republikkens ideologiske hjørnesteiner. Likevel falt USA til en stakkarslig 43. plass på årets utgave av pressefrihetsrangeringen til Reportere uten grenser. «The land of the free» er nummer 43 av 180. Norge er på førsteplass.

Les også

Harald Birkevold: NRK-kritikk på ville veier

Land som har populære, trygt finansierte allmennkringkastere, har mindre høyreekstremisme og korrupsjon og mer pressefrihet.

Tilliten og friheten er et par

Norge er tillitssamfunnet framfor noe. Derfor står det bedre til også med vår tiltro til pressen. Ikke minst setter vi vår lit til NRK. Til tross for at Carl I. Hagen og hans etterkommere har gjort «ARK» til et slitsomt mantra, viste den store tillitsundersøkelsen som TNS Gallup gjennomførte i fjor, at 73 prosent – folk flest – stoler på NRK.

Dette tallet burde hengt på veggen under helgens landsmøte i Fremskrittspartiet, som gjerne vil avvikle NRK slik vi kjenner det. En internasjonal undersøkelse, utført av den europeiske kringkastingsunionen EBU, viser at land som har populære, trygt finansierte allmennkringkastere, har mindre høyreekstremisme og korrupsjon og mer pressefrihet enn land uten slike kringkastere. Uten å kunne vise til undersøkelser vil jeg tro at det samme gjelder land der politikere ikke brenner lokalavisen på peisen.

Journalistikkforakten ligger og lurer like under overflaten i Frp, men er åpenbar og voldsom i partier som franske Front National, Alternative für Deutschland og hos det folkevalgte ulykkestilfellet i Det hvite hus.

Les også

Helgeintervjuet: Torry Pedersen har evig tro på ekte nyheter

Det er ikke fordi journalistene er så upopulære at despotene tar dem først – sammen med advokatene.

De andre frihetene står på spill

Kritikk er bra, forakt er farlig. Det er viktig å skjelne mellom det som truer pressen funksjon som demokratiets operativsystem og høyst påkrevd kritikk av alt tullet som også finnes i mediene. Torsdagens utenriksartikkel i Nettavisen om at «flere hyller den uretusjerte rumpa til Kim Kardashian» står selvsagt laglig til for hogg, men de fleste klarer å plassere tabloidenes rumpe- og puppefetisj i en annen kategori enn onsdagens oppslag i NRK om hvordan Helse Sør-Øst håndterer sensitive pasientopplysninger.

Kjendismaset og dagens niende ukritiske eiendomsmegler-intervju er lett å ty til når noen vil bagatellisere journalistikkens betydning. Men det er ikke slike artikler som har ført til at 800 journalister er blitt drept på jobb de siste 10 årene. Når pressen slåss for kildevern, innsyn i presidentens selvangivelser eller retten til å skrive om kurdernes selvstendighetskamp, er det lett å ta en tur til frisøren og tenke at den kampen får journalistene ta selv. Men for hvert inngrep mot pressefriheten blir det vanskeligere å forsvare andre friheter, fordi det som fengsles eller forbys er det viktigste våpenet vi har i forsvaret av disse andre frihetene.

Det er en sunn refleks å vurdere all journalistikk med et kritisk blikk, og plassere journalistene et godt stykke ned på omdømmemålingene. Vi trenger all den ydmykhet vi kan få. Men det er en fatal kortslutning å tro at taperne i slike målinger er overflødige.

Det er ikke fordi journalistene er så upopulære at despotene tar dem først – sammen med advokatene.

Publisert: