Kommentar: Etter oss kommer syndefloden

Når nyttårsrakettene skytes opp om drøyt 42 år er både jeg og de fleste på min alder enten døde og begravet eller svært nær de evige jaktmarker. Det er kanskje derfor det er så vrient å få politikken til å handle om de lange linjene. For det er de halv- og helgamle som styrer Norge.

Publisert: Publisert:

Med unntak av SV-medlem Andreas Halse (nummer to fra venstre, 31 år gammel) er det som vanlig dem fra rundt 50 og opp som dominerer debatten, så også på hagefesten til Norsk Olje og Gass. Frithjof Jacobsen, kommentator i VG, er 48. Leder i bransjeorganisasjonen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, er 57. Og Kristin Clemet, leder i den liberale tankesmia Civita, er 60. Politisk journalist Aslak Bonde i forgrunnen. Foto: Anders Minge

  • Harald Birkevold
    Kommentator
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Tirsdag kveld ble jeg stående og snakke med en ukjent kvinne på et av disse hageselskapene som arrangeres under Arendalsuka. Grillmat og gratis drikke, av og til et kulturelt innslag eller en komiker fra Aker Brygge, samt et faglig innslag eller to. Det viste seg etter hvert at min samtalepartner er toppsjef i et stort, internasjonalt selskap i olje- og gassnæringa, og nylig hjemvendt til Norge etter mange år utenlands.

Hun syntes det var interessant å være med under Arendalsuka, fortalte hun. Men hun hadde også et spørsmål.

- Her nede er det topp-politikerne som er heltene, det er de som får de store overskriftene, det er de som har journalister løpende etter seg. Finnes det noen næringslivsfolk som har en tilsvarende status, spurte hun.
Jeg må innrømme at jeg ble svar skyldig.

- Kanskje Kjell Inge Røkke fikk en slags heltestatus da det ble klart at han ikke tok makta i Kværner og Aker for å selge seg ut raskt med fortjeneste, men faktisk har signalisert langsiktighet som industribygger. Hans historie passer også godt inn i den norske "Askeladd-myten", slik også Olav Thons historie gjør, forsøkte jeg meg.

Mangler forbilder

Men jeg sliter fortsatt med å se hvem innen dagens norske utvalg av industriledere som framstår som forbilder for folk flest, inspiratorer og folkehelter som gir andre lyst til å følge i deres fotspor. I enkelte lokalsamfunn finnes de selvsagt, og i enkelte fagmiljøer, men i denne sammenhengen tenker jeg altså på mennesker som kan appellere til brede lag av befolkningen. De finnes nesten ikke.
Og dette er et stort problem.

Les også

Ny rapport knuser myte om jobbskaping

Regjeringens perspektivmelding som handler om de lange økonomiske utviklingstrekkene, levner nemlig ingen tvil om at dersom den norske velferdsstaten skal kunne bevares (og utvikles, ikke minst), må det skje store forandringer i det norske samfunnet fram mot 2060, når dagens middelaldrende makthavere altså er enten døde eller står på gravens rand.

Festen er over

Det har etter hvert begynt å synke inn hos de fleste, også på politisk side, at Oljefondet ikke kan tappes på samme måte som har vært tilfelle de siste 10 årene, dersom fondet skal kunne bevares som en buffer for fremtidige pensjonsforpliktelser. Tiden for å risle oljepenger over mer eller mindre gode formål for å skape politisk ro er rett og slett over.
Dette betyr at valget står mellom alternativer som alle på sin måte vil være vonde å svelge for mange grupper.

Pest eller kolera?

• Vi kan kreve at folk står lengre i arbeidslivet - altså heve pensjonsalderen. Det gir liten mening at folk skal være enten barn, studerende eller pensjonister en større del av livet enn den de tilbringer i arbeid. Men politisk er dette sprengstoff, også i de mektige fagforbundene.

• Vi kan vedta innstramminger i ytelsene og fjerne ordninger som blir for kostbare, altså redusere velferdsstaten. Dette er en rød klut for venstresiden og mange eldre velgere, og til og med et godt stykke inn i Høyre.

• Vi kan vedta å gradvis øke skatte- og avgiftsnivået for å dra inn mer penger fra dem som har et overskudd. Dette er for tiden som å banne i kirka på den politiske høyresiden.

Les også

Her er Siv Jensens milliardregning til Rogaland

• Vi kan forsøke å sette fart i innovasjon og nyskaping, slik at det oppstår nye bedrifter som tjener penger (og betaler skatt), samtidig som det da kan utvikles teknologi som gjør velferd billigere og mer effektivt. Dette vil på den annen side føre til automatisering og kommersialisering som koster mange folk jobben i offentlig sektor.

• Vi kan sette i gang nye olje- og gassprosjekter, om nødvendig ved hjelp av skattelettelser og andre insentiver som kan lokke oljeselskapene til å satse. Bare små økninger i produksjonen på sokkelen vil gi store positive virkninger på lengre sikt, og redusere behovet for å ta grep på andre felt. Oljebransjen betaler jo 80 prosent av overskuddet til Staten på en eller annen måte. Men dette brytes mot klimaspørsmålet, selvsagt.

Langsiktighet er mangelvare

Det er liten historisk erfaring for at politikere foretar seg noe som helst som kan gjøre velgerne misfornøyd før de er helt nødt. Og foreløpig er det jo langt fra noen krise i Norge. Uansett hvor mye enkelte jamrer over elendigheten i Norge, for eksempel i helsestellet, på veiene eller i det offentlige byråkratiet, er det et matematisk, udiskutabelt faktum at vi har det bedre enn 99 prosent av verdens befolkning på alle målbare parametere (muligens unntatt været).

Mange finansministre i Norge har gått på en smell i Stortinget når de, etter alvorlige samtaler med sitt svært regneferdige embedsverk, har kommet med forslag til kutt og innstramminger her og der. Stortinget avviser stort sett alltid disse forslagene. Ingen har lyst til å ta goder fra velgerne, i alle fall ikke fra velgere som har makt.

Derfor er det lettere å ta fra de svake og de syke, enn det er å gjøre noe med de velbergede og velorganiserte. Og derfor er det så fryktelig vanskelig å ta valg som handler om livene til barn og barnebarn, når det er dem mellom 50 og 80 som roper høyest akkurat nå.
Politikerne trenger hjelp, og ingenting hadde vært bedre enn et nytt norsk industrieventyr. Hvor lenge må vi vente på det?

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. – Hurtigruten er selve symbolet på det nye Norge: Luksus på øvre dekk, fattigdom og frykt hos de som driver maskineriet

  2. Kjørte i 140 km/t i 60-sonen

  3. Jakten er i gang: Haaland vil gjøre det ingen nordmenn har greid på tre tiår

  4. Signalbygget på Forus skal rives. Her er de nye planene

  5. Ett nytt smittetilfelle i Stavanger

  6. Regler for utbetalinger til politikere og partier er kjent ulovlig. Det kan få landsdekkende konsekvenser

  1. Økonomi
  2. Oljepenger
  3. Velferd
  4. Arbeidsliv
  5. Teknologi