Skremmende overforbruk

GJESTEKOMMENTAR: Jeg liker ikke pekefingre og er motstander av å skremme folk til å oppføre seg. Derfor misliker jeg slagord av typen «kloden koker». De er usanne og laget for å skremme.

En aktivist fra Extinction Rebellion markerte "Earth Overshoot Day" med å ha på seg gassmaske i Berlin i 2020.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Likevel er det ingen mangel på skremmere, så denne strategien virker formodentlig på ett eller annet vis.

Sist uke fikk vi høre at det var Earth Overshoot Day.

Jeg har kikket litt rundt på nettsidene til overshootday.org, og de synes å markere den dag hvert år da menneskeheten har forbrukt de ressurser og natur-tjenester som med rimelighet kan forventes å kunne regenereres av naturen i løpet av inneværende år.

Det betyr at noe av forbruket resten av året, ifølge deres beregninger, må skyves inn i fremtiden. Jeg forstår symbolikken og deler bekymringen. Ser vi det slik, havner menneskeheten i dypere og dypere gjeld til fremtiden.

Les også

Hvordan skal vi snakke om klima?

Umoralsk!

Men ikke riktig så umoralsk som pekefingrene vil ha det til.

Vi er rimelig mange mennesker på jorda, og det er urimelig å forvente at vi ikke skal sette avtrykk.

Så kan man argumentere at nettopp derfor må vi trå lettere. Og det kan vi selvsagt, i hvert fall vi som har mer enn nok. Vi kan spise mindre kjøtt, kjøre mindre bil, kaste færre klær, plukke mer plast – alt det som får oss til å føle oss som gode mennesker.

Problemet er at befolkningsøkningen gjør at overforbruksdagen likevel kommer tidligere og tidligere hvert eneste år – og dermed blir en evig kilde til glede og skremsel.

Overforbruksindeksen er i tillegg uansett konstruert for å gi maksimalt utslag:
Logikken er som sagt at vi hvert år tråkker over en grense – fra og med i dag ødelegger vi for fremtiden. Dette gitte tidspunktet beregnes etter gitte regler – og datoen kryper gradvis i retning av forrige nyttår. I år kom den i slutten av juli.

Les også

Half Earth? Mennesker på halve Jorden og vernet natur på den andre halvparten?

En torskefilet til kvadratmeter

Men hvordan er dette målt? Overshootday.org sier de oversetter alt vårt forbruk av naturtjenester til forbruk av land – altså areal. Spørsmålet de stiller er hvor mye av klodens produksjonskapasitet – biokapasitet – vi har brukt opp.

Nye hus og veier, landbruksområder – greit nok, slikt går det sikkert an å beregne. Og vi får tro de tar høyde ikke bare for den plassen veiene okkuperer, men også råvarene som går med til konstruksjonen.

Deretter kommer forbruk av andre varer. Nå blir det litt vanskeligere, for hvordan oversetter man en torskefilet til kvadratmeter?

Når de er ferdige med dette, er tallet fremdeles godt under 100 prosent, og derfor slenger de vårt energiforbruk inn i regningen. Og dermed ser vi at overforbruksdagen er nettopp en pekefinger, et forsøk på å skremme.

For hvordan beregnes fotavtrykket fra energiproduksjonen? Jo, med å angi hvor mange mål skog som måtte plantes for å suge opp det CO2 energiindustrien slipper ut. Skulle vi ha som ambisjon å løse CO₂-problemene med skogplanting, hadde vi måttet plante mer skog enn det er plass til på jorda.

Les også

Insektene går mot utryddelse. Ett av rådene er å gjøre om plenen din til blomstereng

Underskudd hvert år

Og dermed går vi forutsigelig i «footprint-underskudd» hvert bidige år.
Dette målet og denne markeringen er selvfølgelig en grei påminnelse om at vi forbruker for mye, men hadde vi i den virkelige verden hatt ambisjoner om å nulle ut CO₂, hadde vi vel heller «sugd det opp» på en mer effektiv måte?

For eksempel ved å bygge atomkraftverk eller vindmøller. Disse ville tatt mindre plass, overforbruksdagen hadde ikke kommet stadig tidligere - og noe av skremselseffekten hadde forsvunnet.

Ok – vi får dårlig samvittighet, senker tempen på badegulvet, kjøper elbil.
Men det store problemet ligger et annet sted: Vi er rimelig mange, og vi kan ikke forvente at det ikke merkes.

Vi som lever i uhørt luksus kan som sagt forbruke mindre - men befolkningsøkningen foregår generelt andre steder enn i vår kulturkrets, og der lever man, for å si det forsiktig, ikke i luksus.

Verdens fattigdom synker riktignok. Ifølge FN har den sunket mer de siste 50 årene enn de foregående 500. Men fremdeles lever en milliard mennesker i ytterste nød, og ytterligere to til tre milliarder befinner seg langt under et nivå noen nordmann ville akseptert.

Les også

Øyene i Stillehavet synker ikke, de stiger

Paradokset

Det eneste effektive middel vi har for å redusere befolkningsvekst, er økt levestandard, og utdannelse - særlig for kvinner.

Når flere milliarder fattige skal opp av elendigheten, vil det selvfølgelig føre til ytterligere forsterkning av vårt samlede fotavtrykk. Dermed er paradokset at veien til en mindre overbelastet klode, går gjennom økt belastning, og det i mange år fremover.

Verdens befolkning vil antagelig stabilisere seg rundt 10 milliarder. Om vi deretter skal ha den ned på et mer bærekraftig nivå, vil dette ta mange generasjoner - alt for sent til at det skal få noen betydning for dagens påtrengende miljøproblemer.

Så, vi kan spise så mye hvetegress vi bare vil - overforbruksdagen kommer til å komme tidligere og tidligere og tidligere, uansett. Hvis poenget er å skremme og moralisere, så lykkes de med det, men det er lite konstruktivt.

Vi må sette avtrykk, og vi må sette mer, før det kan bli mindre.

Publisert: