Kloden koker hodet

KOMMENTAR: Kan nordmenns klimafornektelse ha noe å gjøre med debattklimaet? Er det mulig å unngå at folk blir så utmattet av klima-alarmen at de nekter å forholde seg til problemet?

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Av og til er det slitsomt å røkte kommentarfeltene under Aftenbladets artikler på nettet. At enkelte debattanter mangler elementær folkeskikk, er så sin sak. Eller at noen til og med kan lire av seg utsagn som Aftenbladet ville blitt felt for i Pressens faglige utvalg (PFU) om vi ikke hadde slettet dem. Det må vi håndtere så lenge vi inviterer til å kommentere, for redaktøransvaret gjelder selvfølgelig også i debattfeltene.

Men vi (og de fleste andre aviser her i landet) har også en gruppe veldig engasjerte lesere som nesten uansett hva saken de kommenterer på egentlig handler om, skriver om sin hjertesak: Nemlig at det ikke finnes noe som heter menneskeskapte klimaendringer.

Ikke bare sinte menn

Saken de kaster seg over kan tilsynelatende dreie seg om hva som helst, men denne gjengen prøver uansett å få debatten til å dreie seg om «klimabløffen».

Et stort flertall av disse debattantene er godt voksne menn, og flere av dem har bakgrunn innen tekniske fag. Ingen av dem er utdannet innen klimavitenskap, og mange av dem har pensjonert seg. De har med andre ord god tid til å drive «egne studier».

Men så viser det seg altså at disse sinte mennene kanskje ikke er en så marginal gruppe som man skulle tro. En undersøkelse i EU-regi som ble offentlig nylig, viser nemlig at hver fjerde nordmann ikke tror på teorien om menneskeskapte klimaendringer.

Nekter å tro

24 prosent av nordmennene som er spurt, sier at de ikke tror klimaendringene er menneskeskapt. Kun ti prosent av italienerne sier det samme.

EU-studien er del av programmet Horizon 2020. I tillegg til Norge og Italia, er Irland, Polen, Tyskland og Storbritannia med i studien.

Et intervju i Aftenbladet nylig, der meteorolog og leder Siri Kalvig fra det statlige klimafondet Nysnø sa at hetebølgen vi så vidt fikk smake på denne uka kommer med en bismak av kommende temperaturstigninger, fikk som ventet en rekke kommentarer av typen «det har alltid vært varmt om sommeren», eller « det er ikke noe å gjøre med».

Sånn sett likner dette for eksempel på undersøkelser fra USA, der et stort flertall av republikanske velgere fortsatt mener at Joe Biden ikke vant presidentvalget i 2020. Og det til tross for at Justisdepartementet, republikanernes ledelse i Kongressen, flere føderale domstoler og valgstyrene i samtlige delstater har bekreftet at Donald Trump tapte klart og at det forekom svært lite valgfusk.

«Alternative facts» som Trump-rådgiver Kellyanne Conway sa.

Alarm! Alarm!

Hva kan grunnen være til at så mange nordmenn velger å se bort fra den vitenskapelige konsensusen om vår påvirkning på klimaet?

En forklaring som holdes fram, er at så mange av oss har arbeid som er avhengig av fortsatt utvinning av olje og gass. Det er vanskelig å overbevise noen dersom inntekten deres avhenger av at de ikke forstår hva du sier.

Dette kan nok delvis stemme. Men jeg er overbevist om at det også må ligge noe annet bak. Og at dette noe kan være måten vi snakker om klimaendringene på.

For det er tross alt ikke de sinte mennene i kommentarfeltene som dominerer ordskiftet. De brede flatene domineres av klimaalarm. De etablerte mediene i Norge (de som gjerne kalles MSM, Main Stream Media, av tastaturkrigerne) leverer daglig nedslående nyheter om den kommende katastrofen.

Nytter ikke uansett

Jeg ser ikke bort fra at mange av oss blir så overveldet av volumet og intensiteten i dommedagsmeldingene at reaksjonen blir å avvise hele dritten. En god del folk reagerer rett og slett med sinne og avvisning på å bli fortalt at det går rett til helvete. For det er ikke den virkeligheten de ser rundt seg. De ser en kald sommer, de ser en grønn plen. Ingen skogbranner på Madla, ingen klimaflyktninger på Klepp. Bedre, da, å bare si opp abonnementet, slå av TV, trøste seg med en fyr på YouTube som har «avslørt klimabløffen».

Et annet interessant funn fra undersøkelsen er at 23 prosent av de spurte nordmennene mener at det uansett ikke er noe å gjøre med klimaendringene. Her er vi faktisk blant de mer optimistisk anlagte. 30 prosent av tyskerne mener det samme.

Også dette er en plausibel forklaring på at så mange avviser eller nekter å forholde seg til klimadebatten. Dersom det uansett ikke nytter å gjøre noe med det, hvorfor skal vi da ofre våre jobber og vår velferd på klimabålet?

Gjør vondt verre?

Akkurat der ligger det en utfordring til de mest iherdige klima-alarmistene. Er det en fare for at de støter folk fra seg når de hele tiden kverner ut saker om hvor elendig det står til?

Men når 99,9 prosent av alle vitenskapsfolk som faktisk har studert klimaendringer slår fast at verden står på randen av en katastrofe som kan endre livene våre dramatisk til det verre, og der over en million dyrearter kan være utryddet i våre barns levetid, og der milliarder av mennesker vil oppleve akutt mangel på mat og vann, er det ikke til å undres over at mange føler trang til å snakke i store bokstaver.

Hva nå?

For en debattredaktør er det et dilemma, dette. Aftenbladet er en avis som tror på vitenskap, som tror på et demokrati der det blir tatt informerte valg på grunnlag av fakta. Dermed er det liten grunn til å ta klimafornekterne alvorlig, og liten grunn til å gi dem mer spalteplass enn de fortjener. Men hva med alle dem som bare ikke orker å forholde seg til elendigheten? De har vi en svært god grunn til å forsøke å informere på en måte de faktisk vil ønske å forholde seg til. Hvordan gjør vi det? Kom gjerne med innspill.