Gavepakke til laksemilliardærene

KOMMENTAR: Mindre til fellesskapet, og mer til milliardærene. Det er regjeringens svar på det utmerkede forslaget om økt skatt på oppdrettsnæringa. Forstå det, den som kan.

Publisert: Publisert:

Regjeringen vil fortsatt skjerme en av landets mest lønnsomme næringer for særskatt. Det er synd og skam, skriver kommentator Harald Birkevold Foto: Jonas Haarr Friestad

  • Harald Birkevold
    Kommentator

En av norgeshistoriens dyreste og mest vellykkede lobbykamper er ført fram til seier. Regjeringen dropper forslaget om å innføre en særskatt på den norske oppdrettsnæringen, – og sier med det nei til milliarder av kroner i inntekter. De pengene skal de søkkrike oppdretterne få beholde selv.

La oss rekapitulere litt. Et utvalg oppnevnt av regjeringen, ledet av økonomiprofessor Karen Ulltveit-Moe, skulle vurdere hvordan skattesystemet for havbruk bør utformes for å bidra til at fellesskapet får en andel av grunnrenten, også fra eksisterende tillatelser.

Utvalget ble bedt om å vurdere ulike former for beskatning, herunder grunnrenteskatt og produksjonsavgift. Utvalget skulle i tillegg vurdere hvordan skatteinntektene fra det samlede skattesystemet for havbruk, inkludert inntekter fra tildeling av nye tillatelser til å drive havbruksvirksomhet, skal fordeles mellom kommunesektor og stat.

Utvalget avla sin innstilling 4. november 2019.

Grunnrente

Uttrykket «grunnrente» betyr en særskatt som pålegges en næring som utnytter fellesressurser, slik petroleumsindustrien betaler. Det er utvilsomt at havbruksnæringen, som beslaglegger store områder i fjordene langs kysten, nettopp utnytter fellesressurser. Norge har spesielt gode klimatiske forhold for oppdrett av laks og ørret.

Utvalget som ble ledet av Ulltveit-Moe, populært kalt «lakseskattutvalget», var ikke enstemmig. Flertallet, inkludert lederen, ville innføre 40 prosent grunnrenteskatt og gi staten en større del av inntektene ved auksjonering av nye konsesjoner. Et mindretall, bestående av NHO, LO og KS, ønsket ikke noen særskatt på havbruk, og ville videreføre ordningen der staten ikke får mer enn 20 prosent av disse inntektene.

Lokalt vanstyre

Havbrukslobbyen har alliert seg med kommunene langs kysten, og det er ikke vanskelig å forstå. Mange store oppdrettskommuner er nesten helt avhengige av lakseselskapene og de ringvirkningene deres virksomhet skaper. Dette er et kroneksempel på skadevirkningen av desentralisert avgjørelsesmyndighet, der kommunene stort sett tenker på seg og sitt og ikke tar ansvar for det store bildet.

Diskusjonen om lokal selvråderett er utfordrende. Jeg kan på mange vis sympatisere med lokale politikere og bedrifter som mener at de selv er nærmest og best til å vurdere konsekvensene av foreslåtte inngrep (en laksemerd er et inngrep). Men summen av alle disse lokale beslutningene er alltid at vernehensyn må vike for lokale ønsker. I akkurat dette tilfellet. Og dette. Og dette. Og dette.

Politisk mysterium

Det virker kanskje fortsatt uvant, men Stavanger er en stor havbrukskommune. Finnøy har en rekke store oppdrettsanlegg, og tidligere ordfører Henrik Halleland (KrF) har vært en varm forsvarer av mindretallet i lakseskattutvalget. Regjeringens opplegg skal sikre vertskommunene inntekter gjennom en særskilt produksjonsavgift, noe som er en justering av dagens ordning der inntektene fordeles gjennom Havbruksfondet.

Motstanden mot grunnrenteskatt på oppdrett er «norsk politikks største mysterium», som kommentator Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv har formulert det. Alt ligger nemlig til rette for en slik skatt. Lønnsomheten i oppdrett er fenomenal. Næringen beslaglegger fellesressurser i form av areal og rent vann som tilhører fellesskapet. Staten burde få mer av denne verdiskapingen, for fellesskapet trenger penger til å drive en velferdsstat.

Fanden på veggen

Næringen selv argumenterer langs flere akser. For det første med at dagens høye lønnsomhet ikke er garantert å vare. Lakseprisen har kollapset tidligere. Næringen, som har store deler av inntektene i utenlandsk valuta, tjener i tillegg masse på at kronekursen er svært svak. Dette er heller ikke noe som er hogget i stein. Dessuten, argumenterer oppdretterne, må det settes av enorme summer til forskning og utvikling for å gjøre oppdrett mindre miljøskadelig, med lukkede anlegg, bekjemping av lakselus og anlegg i åpent hav.

Det er bare at ingen av disse argumentene er argumenter mot grunnrente. Oljenæringen betaler en grunnrenteskatt på 78 prosent, men kan også skrive av 78 prosent av utgiftene sine. En særskatt for oppdrett må selvsagt ha en liknende mekanisme. Og skulle lakseprisen synke, blir det skattbare overskuddet også mindre.

Heiagjengen

I pionertiden hersket det tilnærmet anarki i havbruksnæringen. Konsesjoner ble gitt vekk, som en lisens til å trykke penger. Rømninger, sykdom og massiv forurensing var ikke unntak, det var regelen. Heldigvis har vi kommet et stykke på vei siden den gang, men lakselobbyen har fortsatt altfor stor innflytelse på den praktiske politikken.

Og det har ikke akkurat hjulpet med en rekke fiskeriministre som helt uoppfordret har erklært seg som forsangere i næringens heiagjeng. En av dem, Lisbeth Berg-Hansen (Ap), er til alt overmål medeier i et oppdrettsselskap. Hun var fiskeriminister fra 2009 til 2013.

Det ble altså tilnærmet full seier for lakselobbyen. Men det er hevet over tvil at siste ord ikke er sagt i denne saken. Et nytt flertall på Stortinget vil kunne bety at lakseskattutvalgets innstilling hentes opp fra skuffen dagens regjering har lagt den i. For gudene skal vite at de pengene regjeringen har sagt nei takk til, ville kommet godt med nå.

Publisert:

Les også

  1. På Finnøy skal ville kråkeboller fra Troms feites opp

  2. Norsk sjømateksport falt i april

  3. Det er helt ubegripelig at havbruk og vindparker ikke må betale mer til felleskassa

  4. – Lakseskatten kommer, sier professor. – Tyveri, svarer laksegründer.

  5. – Vil Stavangers nye fleirtal stå opp mot lakselobbyen?

  6. Mowis nye sjef er trygg på at politikerne skrinlegger lakseskatten

  7. Lakseoppdrettere øker formuen

  1. Oppdrettsnæring
  2. skatt
  3. Næringslivspolitikk