Min middelmådige kropp

KRONIKK: Men hva om kroppen ikke har en annen funksjon enn ganske enkelt å føre deg fremover på din vei gjennom livet?

Publisert:
Lone Lossius
Psykomotorisk fysioterapeut

Kropper kan være ulike, men kroppens funksjon er temmelig lik for hver av oss – uavhengig av hvordan den framstår i det ytre. Foto: NTB scanpix

Hva om jeg bare lot den være, kroppen jeg sliter sånn med. Jeg er så redd den da ville bli kjedelig vanlig. Jeg er redd for at den ikke lenger ville skille seg noe særlig ut fra kroppen ved siden av, verken som sjokkerende mager og uthulet, spesielt muskuløs og senete eller naken og eksponert, men bare ville forbli en lite eksepsjonell og ganske middelmådig kropp.

Hva om jeg så ned på en mage som var rund og myk, og som la seg i små folder hver gang jeg satte meg ned. Bena som bar meg, bare sånn passe sterke, leggene fremdeles nokså slanke og føttene brede med sine lange tær. Den ville bare være en helt vanlig kropp. Ville du legge merke til meg da?

Om kroppen min fikk være som den er, som den ville bli om den fikk fred fra mine konstante krav og en ro til å finne sin egen form. Om jeg slapp det knugende taket i kroppen min og satte den fri, lot pusten styre seg selv, hva ville skje med meg da?

Om du skulle kaste et tilfeldig blikk på underarmene mine og la det festes ved dem et kort sekund, for deretter å la blikket gli videre til hva enn det traff, fordi det ikke var noen ting nevneverdig ved det som du først så på, som et par arr eller ti, som fanget din oppmerksomhet og gjorde det nysgjerrig, ville du likevel forstå at jeg noen ganger kan kjenne så mye smerte at det bare så vidt er til å holde ut? Eller ville jeg ikke lenger være en kilde til din fasinasjon?

Om musklene mine fikk sin styrke fra å klatre på steiner og vandre langs stier, fra alle de gangene familien trakk meg med ut på søndagsturer i skog og fjell. Og kanskje fordi jeg noen ganger valgte trappene i stedet for heisen, jeg tror jeg ville klare det. Men om musklene likevel ikke ville bli så definerte at du kunne se dem gjennom treningstightsen min, ville du likevel forstå hvor viljesterk og målorientert jeg kan være? Eller ville kroppen min forsvinne for deg da? Ville jeg forsvinne for deg da?

Og om jeg ga slipp og pustet rolig en stund, om jeg lot kroppen få fred til å bli som jeg frykter mest, bare en helt vanlig kropp, ville den da ta fra meg min mulighet til å vise deg hvem jeg er? Jeg vil så gjerne at du vet hvem jeg er.

Kostnaden

Kroppen er ikke irrelevant. Den er et uttrykk, en kampsak og er den unik nok, kan du få ta din plass i mengden. Vi frykter og skyr den passive kroppen. Vanlig og usynlig, blir lett to sider av samme kropp. I min jobb ser jeg daglig hvordan et beinhardt arbeid for å kunne forbli synlig får legge begrensninger på trivsel og helse. Er mangel på bekreftelse kostnaden for å bli komfortabel i egen kropp?

Å fronte en hver form for annerledeshet, kanskje spesielt noe så personlig og intimt som en kroppslig en, krever mot fra den som våger å eksponere et forventet mindre akseptert aspekt ved kroppen sin. At noen likevel våger, er et avgjørende bidrag til å skape økt aksept og toleranse til det som oppfattes som avvikende fra de konstruerte normene vi ellers forholder oss til. Samtidig bidrar synligheten til å tegne et mer sant bilde av det mangfoldet av kropper som finnes, og hvor ulikt vi kan se ut og fungere.

Det som er annerledes, skaper som regel en eller annen form for reaksjon fra mengden, som ikke nødvendigvis er så fryktelig lett å ta i mot for personen i front. Målet kjennes likevel stort og viktig nok, og eksponeringen av egen kropp blir derfor meningsfull og av betydning. Belønningen er bekreftelse. En annerledes kropp får en tydelig funksjon som del av en større misjon. Blir misjonen så overskyggende at kroppen mister sin mulighet til å bare være en vanlig kropp?

Noen ganger frontes en annerledes kropp hvor majoriteten av responsen forventes å være stort sett positiv og anerkjennende. Denne annerledes kroppen er ekstremt trent eller ekstremt tynn og et levende uttrykk for selvdisiplin og selvbeherskelse og andre egenskaper vi setter høyt. Den er beundringsverdig og ekstraordinær, og den har en klar funksjon som inspirasjonskilde og ideal. “Idealkroppen” er krevende å vedlikeholde, for ikke å snakke om umulig, for kroppen er i konstant forandring og lar seg ikke kontrollere fullt ut. Likevel, med denne kroppen vet alle hvem som bor i den. Hvilke egenskaper som finnes her av vilje og gjennomføringsevne.

Hurra for middelmådigheten!

Men hva om kroppen ikke har en annen funksjon enn ganske enkelt å føre deg fremover på din vei gjennom livet? Å gi deg luft, sette deg i bevegelse og romme alt det du er. Hva om kroppen får ro til stille arbeide med alle de livsviktige prosesser som skjer der inne i det skjulte? Hva om kroppen får endre seg i takt med det du trenger å uttrykke, akkurat der og da? Nevene som knyttes i sinne, eller magen som rister idet den ukontrollerte latteren tar av i deg. Beina som bærer deg opp trappene, når det er de du vil klatre. Og som lar deg hvile på sofaen, når dagen har vært lang og ekstra tøff.

Jeg vil slå et slag for din middelmådige kropp, hvis viktigste funksjon er å skape et egnet miljø for at du så ofte som mulig skal kunne kjenne på trivsel i deg selv.

Publisert: