Hva er de egentlig så kry av, disse oljearbeiderne?

GJESTEKOMMENTAR: Hvorfor føler oljearbeiderne seg så tråkka på at de må framheve sin viktighet akkurat nå?

Publisert:
Natasja Askelund
Billedkunstner

«[…] i årevis har vi blitt fortalt – vi i kulturen, vi lærerne, vi sykepleierne, vi bibliotekarene, vi byråkratene; vi som jobber i det offentlige basically – hvor utrolig uunnværlige og viktige de i oljå har vært. For uten dem, uten oljå, hadde ingen av oss andre klart oss», skriver Natasja Askelund. Jarle Aasland

Sammen med Facebook-profiler med «stolt oljearbeider» har det strømmet på med kronikker og artikler for og imot oljeskam de siste ukene, og helt ærlig lurer jeg på hva de er så fryktelig kry av disse oljearbeiderne?

Jo da, jeg er født i 1969, det året mennesket landet på månen, og samme året det norske oljeeventyret startet, så jeg har fått det med meg: Jeg vet at mange i Stavanger og Norge har jobber som er oljerelatert. Jeg har fått med meg den voldsomme velstanden. Jeg har fått med meg velstandsøkningen. Jeg har sett Teslaene, hyttene, designbutikkene. Og jo da, jeg vet at jeg bor i et av verdens rikeste land. Jeg vet om velferdsstaten, alt det der er greit.

Les også

Oljearbeidere står sammen mot «oljeskam» på Facebook

Hvem har tråkka på hvem?

Likevel, hva er det som har provosert disse oljefolka sånn? Folk som aldri før har følt behov for å pynte Facebook-profilen sin verken for LHBT-saken, Palestina-saken, kreftsaken eller flomkatastrofen i Haiti, eller for den saks skyld tilhørigheten til en fotballklubb, synes plutselig de må skryte av sin godt betalte jobb i Equinor? Hvorfor føler de seg så tråkka på at de må proklamere sin viktighet akkurat nå?

For i årevis har vi blitt fortalt – vi i kulturen, vi lærerne, vi sykepleierne, vi bibliotekarene, vi byråkratene; vi som jobber i det offentlige basically – hvor utrolig uunnværlige og viktige de i oljå har vært. For uten dem, uten oljå, hadde ingen av oss andre klart oss. Senest nå 1. oktober skrev Aftenbladets Harald Birkevold i en kommentarartikkel at «uten oljå vil hundrevis av millioner sulte», under oveskriften «Det ingen snakker om». Det er bare det at vi har egentlig ikke snakket om annet de siste 20 årene enn viktigheten av oljå, og om dem som jobber der.

De har hatt lønninger vi andre kunne drømme om, de har hatt skiftordninger folk i helsevesenet ikke tror er sanne, de har fått billige lån, gode pensjonsordninger, fritid, kulturtilbud, gode forsikringer, de har hatt gratis parkering, mobiler, datamaskiner, firmahytter og fleksitid, mens de har fortalt oss andre, vi som jobber på sykehjem, i barnehage og skole, hvor ineffektivt, ulønnsomt og lite innovativt vi arbeider. Fordi de i oljå, de driver med verdiskapning, faktisk, de tjener penger, de er selve grunnen til at det finnes barnehager, skoler, og sykehus.

Oljearbeiderne har opptrådt med en arroganse de etter hvert har hatt til felles med resten av befolkningen.

Verden har forandret seg

1. februar i 2012 ble Ståle Kyllingstad, konsernsjef i IKM gruppen, intervjuet i Dagens Næringsliv om mangelen på ingeniører i oljeindustrien. Han var opptatt av at altfor mange mennesker utdannet seg til musikk, dans og drama, mens det verden virkelig trengte var flere ingeniører. «Hvis du kan danse, kan du faktisk bare danse», var hans resonnement. Veldig kort tid etter var oljekrisen et faktum, og man kunne uansett fastslå at sivilingeniørkonsernsjefer i alle fall ikke kan brukes til å spå om framtiden. De vet heller tydeligvis ikke så mye om den bransjen de driver i. For hvordan var det egentlig mulig, fra å mangle 10.000 ingeniører i Stavanger i 2012, til at «blodet renner i gatene i Stavanger» i 2015? Hvordan kan det ha seg at det i 2016 var 8000 ledige ingeniører, ifølge NAV, samtidig som flere bedrifter manglet arbeidskraft. Hvis det virkelig var slik som Kyllingstad sa i intervjuet, at «er du ingeniør, kan du mer enn å jobbe i oljen, du kan bygge bygg, bygge veier og jobbe med medisinsk utstyr til våre sykehus»?

Oljearbeiderne har opptrådt med en arroganse de etter hvert har hatt til felles med resten av befolkningen. For oss i Norge har de siste 50 årene vært en gigantisk fest. Vi har hatt en forventning om at det bare skal bli gøyere og gøyere, og vi har tenkt at vi har fortjent det.

Men umerkelig, merkelig har det skjedd noe. Verden har forandret seg. Mens vi fortsatt var optimistiske i troen på at olje- og gassnæringen vil være viktig i mange år framover, satt ei jente i Sverige og demonstrerte for klimaet. Vi hadde en av historiens varmeste somre, som skremte livskiten av folk. Det skyllet en hval opp på land med magen full av plast. Det blåste en orkan på Bahamas der Equinors terminal lekket ut olje flere tusen kilometer i havet, regnskogen står i brann, biene dør, skogene brenner og breene smelter.

Festen er over

Det er aldri kjekt å face konsekvensene av sine handlinger, og vi har mest lyst til å fortsette som før. Oljearbeiderne vil gjerne at jobben de gjør skal være superviktig for verden. Men i Australia demonstrerer de høylytt mot Equinors planer om å bore i Australbukta. Over hele verden demonstrerer tusenvis av barn og unge for klimaet. Vi vil gjerne fortsette å kjøre like mye som før uten at det skal koste noe. Lønnen skal brukes til flyturer og fritidsaktiviteter, ikke til bompenger, og flyseteavgift.

Festen er over, det er ikke mer kake igjen. Det er på tide å tenke nye tanker. Vi må gjerne snakke om det ingen snakker om. Det er ikke viktigheten av oljå, og de som jobber der. Vi må snakke om dem som sulter. Vi kan begynne med sultkatastrofen i f.eks. Sudan, som er et resultat av klimaendringene. Det er den egentlige elefanten i rommet. Det er slikt vi burde skamme oss over.


Fredrik Norman i Equinor svarer Natasja Askelund:

Ikke utslipp til sjø fra vår terminal på Bahamas

Feilaktig påstand: I et innlegg 15. oktober skriver Natasja Askelund kritisk om oljearbeidere som er stolte av jobben sin. Etter min mening må det være mulig for flere å være stolte av jobbene sine: Både de hun trekker frem – i kulturen, lærerne, sykepleierne, bibliotekarene og byråkratene – og oljearbeiderne, som produserer energien verden trenger og bidrar med avgjørende kompetanse inn i energiomstillingen.

Jeg vil likevel primært korrigere en feilaktig påstand i innlegget. Det er riktig at vi har hatt et oljeutslipp fra vår terminal på Bahamas etter herjingene til orkanen Dorian, men vi har ikke noen indikasjoner på lekkasje av olje til sjø, slik Askelund hevder.

Equinor har etter hendelsen dekket det meste av sjøområdene utenfor Grand Bahama og Abaco med fly, uten observasjoner av olje. Mistenkte observasjoner er bekreftet å være forekomster av tang eller sjøgress, ikke oljeprodukter.
Utslippet på Bahamas er i hovedsak konsentrert innenfor eller nært terminalområdet på land. Rundt en tredjedel av dette er allerede samlet opp og oppryddingsarbeidet fortsetter med full styrke.


Les også

Oljearbeidere står sammen mot «oljeskam» på Facebook

Les også

Bård Vegar Solhjell: «Ein hyllest til oljearbeidaren»

Les også

– Jeg blir kanskje ikke populær av å si dette på ONS, men industrien har glemt hvor mye olje betyr i hverdagen vår»

Les også

Podcast: Finnes det oljeskam i Rogaland?

Les også

Natasja Askelund: «’Eldreomsorgen’, sier de – men få snakker om død og sorg, smerte og angst, anger og lengsel, bæsj og spy, – ingen tør nevne puss og blod»

Les også

Natasja Askelund: «Noen tjener bare for lite – og slett ikke så mye som ’sekshondretusen’»

Publisert: