Kaj Skagen tar feil, kong Harald står på trygg grunn

FRIPENN: Integrasjon tar tid. Ifølge Kaj Skagen vet kong Harald ennå ikke hva det norske er. Selv en tredje generasjons innvandrer strever altså.

Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Forfatter Kaj Skagen tar feil når han hevder at det var større enighet i Norge før i tiden. Det er omvendt. Det norske samfunnet er blitt stadig mer konsensusorientert. Foto: Rune Sævig, Bergens Tidende

Kaj Skagen kikket nok i golvet og holdt munn da de andre på søndagsskolen sang «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn». Skagen er mer et gråværsmenneske. Han ser mørke skyer overalt. Det er synd, for han er også en klok og belest mann som kunne hatt mye å tilføre optimismen.

Den nye boken hans heter «Norge, vårt Norge». Ut fra tittelen kunne man tro at han skrev på vegne av oss alle. Men i lanseringsintervjuet i Aftenposten representerer han et mer eksklusivt Norge. Han er talsmann for den lille gallerlandsbyen som ikke ble okkupert av det han kaller «en ekstrem, ytterliggående retning», nemlig kulturradikalismen, «som på mange måter nå behersker hele offentligheten.»

Uten å få noe som likner kritiske spørsmål, sier Skagen at «den revolusjonære marxismen» har gjennomsyret samfunnet i den grad at «i et idéhistorisk perspektiv gir selv Kongen uttrykk for et revolusjonært standpunkt.»

Jeg leser for tiden aviser fra et helt annet Norge.

1970-tallet og før den tid

Selvsagt har mye forfalt, ikke minst blant de konservative. Aftenposten vet ikke lenger at Kongen med stor K betegner Kongen i statsråd, altså regjeringen, mens kongen med liten k er Harald V. Og det er Harald personlig som er målet for Skagens kritikk, fordi kongen for et par år siden sa at «nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting» (video), og fikk ros for det. Kongen vet ikke hva det norske er, sier Skagen.

Kjernen i intervjuet er en påstand om at noe skjedde for snaut 50 år siden: «Før bruddet på 70-tallet var Norge tross alt bygget på kompromisser. Mellom overklasse og underklasse, bønder og byfolk, det nasjonale og det kosmopolitiske, kristendom og vitenskap.»

Det landet skulle jeg gjerne likt å leve i. Det er stor skam og synd at det ikke kom ut aviser der. Jeg leser for tiden aviser fra et helt annet Norge; reportasjer om hvordan politimesteren i Stavanger i 1921 tilkalte militære styrker for å beskytte streikebrytere, mens fattigstyret måtte ha politivakt for å verge seg mot rasende og ydmykete forsorgsmottakere, reportasjer fra valget i 1934 der fascistene i Nasjonal Samling fikk 12 prosent av stemmene i byen, referater fra rettsoppgjøret med de nesten 100.000 som valgte feil side under okkupasjonen, artikler om høyresidens advarsler mot Arbeiderpartiets ettpartistat på 1960-tallet og skildringene av den harde kampen fram mot den første EF-avstemningen, der overklassen sto mot underklassen, byfolk mot bønder, de nasjonale mot de kosmopolitiske og de konservative kristne mot liberale akademikere. Kompromisser var det lite av.

Nevnte jeg kvinnenes stilling før 1970?

Avholdsfolket […] er på rødlisten, mens KrF-velgere samles i vinklubben og diskuterer neste års sykkeltur gjennom Bordeaux.

Skagen tar feil

Kaj Skagen er ikke den eneste som lider av kulturell fantomsmerte. Det er en naturlig sak å savne et Norge som var annerledes. Skagen var, som jeg, ung på 1970-tallet, og er ikke den eneste som tenker at hans egen ungdom markerte slutten på en gullalder. Men han tar feil. Det norske samfunnet er blitt stadig mer konsensusorientert. De politiske kompromissene kommer stadig tettere, ofte i form av brede forlik mellom Høyre og Arbeiderpartiet. For 20 år siden ville det vært utenkelig for Arbeiderpartiet å regjere med noen andre, nå diskuterer de hvor tett de kan legge seg til Kristelig Folkeparti.

Også kulturelt har vi søkt mot hverandre. Avholdsfolket, en gang landets største og folkebevegelse, er på rødlisten, mens KrF-velgere samles i vinklubben og diskuterer neste års sykkeltur gjennom Bordeaux. Urbanister i alle aldre følger nøye med på bondeintrigene i Farmen og folk går mann av huse for å få operabilletter i Kristiansund og Nordfjord. Høyrefolk leser Klassekampen og kommunister går i konserthuset.

Les også

Benjaminprisen til Høyland ungdomsskole: − Fortjent

Det var foreningen av opplysningstidens syn på menneskets ukrenkelige rettigheter og den kristne sosialetikken, ikke mystikken, som skapte det gode Norge.

Det norske

Skagen skal heller ikke uimotsagt få påstå at «forkastelsen av det norske er blitt det norske». Til Aftenposten sier han at utsagnet «jeg skammer meg over å være norsk», er noe man hører hele tiden. Vi ferdes åpenbart i ulike kretser. Dette er en setning jeg bare hører når det virkelig er noe å skamme seg over. Når unger sendes til krigssoner, for eksempel. Det er langt vanligere å høre klager over at Napapijri og andre klesmerker bruker det norske flagget. Korset i rødt, hvitt og blått er et adelsmerke som vi skal selv skal bære og andre ikke profitere på.

Det lille som måtte finnes av norsk selvkritikk, er heller ikke et resultat av 68-opprøret, slik Skagen ser ut til å tro. Allerede i 1894 skrev Per Sivle at «støtt der Nordmenn lyt vera med, når Noregs merke skal hoggast ned», og han skrev om slaget ved Svolder. Henrik Ibsen var ikke fremmed for å sparke det norske på leggen, som i det sarkastiske diktet «Troens grund», om kvinnen som ikke engster seg for sin sønn, han er soldat i den norske hær og derfor utenfor all fare. Kritikken av nisselua ble ikke oppfunnet av Dag Solstad eller Jon Michelet.

Overskriften på intervjuet lød: «Det positive ved norsk kultur er blitt borte.» Skagen savner det han kaller «foreningen av opplysningstenkning og kristen mystikk innenfor rammen av lokal og nasjonal selvråderett», som etter hans mening er «det glemte ledemotivet i norsk kultur». Selv om vi ser bort fra at opplysningstiden ikke oppsto i Trøndelag, og at den kristne mystikken ikke har sine røtter på Stord, men begge er utrykk for noe fremmed som ble norsk, er påstanden underlig. Debatten om selvråderett er da like levende i dag. Hørte jeg noen si Acer?

Det var foreningen av opplysningstidens syn på menneskets ukrenkelige rettigheter og den kristne sosialetikken, ikke mystikken, som skapte det gode Norge.

I den foreningen står kong Harald på klippegrunn.


Kong Haralds inkluderende tale for to år siden vakte stor oppsikt også i utlandet. Foto: Skjermdump fra NRK

  • «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting»-utdraget av kongens tale under hagefesten på Slottet i 2016 ser du ser du her.
  • Manuskriptet til og opptak av hele velkomsttalen finner du her.

Les også

Ståle Økland: «Den vanskelige identiteten»

Les også

Jan Zahl: «Er det viktig å bli jærbu?»

Les også

– Flytter du til et nytt sted, har du 70 prosent ansvar selv


Les også

Sven Egil Omdal: «Samfunnets sentrum brister»

Publisert: