Kan vi ha klimahåp?

GJESTEKOMMENTAR: Klarer vi å håndtere en katastrofe som utspiller seg sakte, utvikler seg i det små, i det usynlige og uberørbare?

Ubegrunnet optimisme bøter ikke på frykten for klimakrisa, snarere tvert om. Men vi kan ha håp om en verden som er vanskelig oppnåelig, mulig og sterkt ønskelig, argumenterer Anne Serafima Svendsen Kvam.
  • Anna Serafima Svendsen Kvam
    Anna Serafima Svendsen Kvam
    Skribent
Publisert: Publisert:

I uken som gikk var jeg invitert av St. Petri menighet i Stavanger til å delta i en panelsamtale med overskriften Kan vi ha klimahåp?. Det kjentes på et vis underlig å forberede seg til arrangementet samme dag som FNs klimapanel leverte en ny delrapport. Den slår fast at «det er nå eller aldri» hvis vi skal nå Parisavtalens mål, og den presenterer en ganske detaljert meny av tiltak som til sammen kan sørge for at verden unngår mer enn 1,5 graders global temperaturstigning.

Den korte oppsummeringen: Det er mulig. Tiltakene som må iverksettes innenfor oppbygging av fornybar energi, restaurering av natur og grønn karbonfangst – for å nevne noe – er innenfor rekkevidde.

Rapporten ble derfor, ikke overraskende, brukt av mange til å fremme en slags optimisme. Til NRK fremhevet klimaminister Espen Barth Eide at rapporten viser at kostnadene på en rekke klimatiltak har falt i pris. Forsker Elin Lerum Boasson påpekte at selv om de globale utslippene fortsatt stiger, ville de vært mye høyere uten klimapolitikken som føres. Altså virker klimatiltakene.

Det skorter ikke på mulig­heter og løsninger, men på vår felles evne til å velge dem.

Hva er en mulighet?

Men Lerum Boasson hadde også et annet budskap: Selv om klimamålene rent vitenskapelig ser ut til å være mulig å nå, må en helt sentral brikke være på plass for at det skal være politisk mulig: «Vi trenger en radikal økning i folks støtte til klimaomstillingen». I sin presentasjon på Miljødirektoratets rapportlanseringsarrangement sa hun også rett ut at vi stadig ikke vet nok om hvordan vi skal få til å få «oppslutning fra maktgrupper og de fleste folk».

Og her er vi ved kjernen. For selv om det er gledelig nytt at prisen på en rekke klimatiltak synker, så har vi visst om hvilke tiltak som er nødvendige å gjennomføre. Lenge. Det er ikke muligheter og løsninger det har stått på. Det er vår felles evne til å velge dem det skorter på.

Derfor syns jeg det er vanskelig å være udelt optimist i møte med kunn­skaps­grunn­laget panelet legger for dagen. Særlig blir jeg lei meg i møte med vissheten om at de globale utslippene fra 2010 til 2019 har vært høyere enn noe annet tiår tidligere målt. At de kunne ha vært enda høyere, er en ganske mager trøst når utslippene faktisk har gått opp i alle sektorer gjennom hele denne perioden fram til og etter enigheten om Parisavtalen.

Ingen kan skylde på kunnskapsmangel i dette tidsrommet.

Optimisme eller håp?

Optimisme for optimismens egen skyld, som et forsøk på å sminke over mangelfull innsats i klimapolitikken, vil ikke gjøre livet lettere for kommende generasjoner, tror jeg.

Ubegrunnet optimisme bøter ikke på frykten for klimakrisa, som selvfølgelig fyller mange unge sinn i dag. Snarere tror jeg mange forsøk på å fremstille klima- og naturpolitikken med en optimistisk tone – uavhengig av partitilhørighet – kan føre til det stikk motsatte av håp: Tallenes tale er jo så tindrende klar. En enda sterkere frykt for at vi er maktesløse kan bli resultatet når vi snakker om saken som noe annet enn det den er: Et gigantisk, superkomplekst problem som vi hittil ikke har fikset. Og nå har vi forferdelig dårlig tid.

Er det dermed sagt at vi ikke skal håpe? I boka «Hope Without Optimism» (2015) skiller Terry Eagleton mellom nettopp optimisme og håp. I dag tenker jeg på hva det egentlig betyr. Bernhard Ellefsen formulerer poenget slik, i sin nye essaysamling om miljø- og naturtap: Optimismen «kjennetegnes av en tro på at ting skal ordne seg uten annen grunn enn at man tror at det skal ordne seg.» Og: «[h]åp, derimot, må være begrunnet. Det må bunne i noe. Men det må heller ikke være festet til noe som er et åpenbart eller sannsynlig utfall i en gitt situasjon, håpets mål må være vanskelig oppnåelig, mulig, og sterkt ønskelig.»

En verden som er vanskelig oppnåelig, mulig og sterkt ønskelig. Ja – tenker jeg – dette er endestasjonen jeg tenker et klimahåp må strekke seg mot.

Spørsmålet er om jeg greier å romme det håpet med både hode og kropp. I år har det gått ti år siden jeg første gang engasjerte meg i en miljøorganisasjon. Allerede da snakket jeg med venner som mente det bare var å gi opp. Problembeskrivelsen hadde eksistert så lenge uten handling, var det en som sa. Nå var det bedre å bruke energien sin på andre ting.

Ti år siden.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Klimaplan med paradokser»

En ny oppmerksomhet

For å nå målet om å unngå 1,5–2 grader global temperaturstigning kreves altså rask og målrettet handling fra verdens politikere. Et nytt tempo, en ny samordning. Derfor tror jeg til syvende og sist at det hverken er raseri, pessimisme, optimisme eller håp det skorter på i møte med klima- og naturkrisa. Dessverre er det fortsatt varig oppmerksomhet – uavhengig av følelsesdrakt – som savnes.

Årsaksbegrepene våre, tidsforståelsen vår og språket vårt later (hittil) til å være utilstrekkelige.

Så kanskje er det dette jeg håper aller mest på: At noe skal skje, som gjør at verdens ledere – og alle vi andre – mentalt og kroppslig makter å rette oppmerksomheten vår lenge og intenst nok mot en katastrofe som utspiller seg sakte, utvikler seg i det små, i det usynlige og uberørbare. Som tilsynelatende ikke aktiverer hjerne og hjerte på samme måte som umiddelbare krisesituasjoner – selv om det nettopp er slike akutte kriser et mer ustabilt klima skaper.

Om det bare er sant at «vår velkjente måte å organisere verden og tanken på har alternativer», som Ellefsen skriver. For en slik forandring tror jeg må til, hvis vi skal sikre en varig nyordning i forbruket av energi og naturressurser. En slik forandring håper jeg på.


Les også

  1. – Vi har to og et halvt år på oss for å unngå at klimaet går aldeles åt skogen

  2. Vår region har pengene og hodene vi trenger for å takle klimakrisen. Det eneste som mangler er politisk vilje.

Publisert:

FNs klimarapport

  1. Kan vi ha klimahåp?

  2. Det haster å handle

  3. Nærmere halve jordas befolkning er sårbare for klimaendringer

  4. – Ikke lat som dette ikke gjelder deg

  5. Vi må være tek­no­logi-opti­mister

  6. Minst 500 nye medlemmer i MDG siste døgn

  1. FNs klimarapport
  2. Klimapolitikk
  3. Gjestekommentar
  4. Anna Serafima Svendsen Kvam
  5. Klimaendringer