Ren i en skitten verden

KOMMENTAR: I Norge og EU diskuterer vi stadig nye tiltak for å få utslippene av CO₂ ned, men vil det virke så lenge andre land ikke er med?

Publisert:
Hilde Øvrebekk
Kommentator

Det bygges nye kullkraftverk i verden, til tross for Parisavtalen. Kristian Jacobsen

– Europa er i ferd med å bli renere, men hva med resten av verden, sa Nick Butler, professor ved Kings College i London og energikommentator i Financial Times. Han holdt et innlegg på konferansen The Political Economy of Energy på Kåkånomics torsdag.

Han viste fram en plansje med tall fra USAs energiadministrasjon. Den handlet om India og kull. Tallene viser klart at kullforbruket i elektrisitetssektoren i landet øker. Og at det er ventet å øke også i tiden framover. Grunnen er at i India bygges det stadig nye kullkraftverk.

For mens målet i land som allerede har lav fattigdom, har vi råd til å tenke på kutt som koster. Det har ikke de som bare vil komme seg ut av fattigdommen, sier Butler.

Nick Butler, professor ved Kings College i London og energikommentator i Financial Times. Jarle Aasland

Rent EU

EU gjør stort sett jobben sin med å sette inn tiltak for å redusere utslipp. Tyskland faser ut atomkraft, og setter støtet inn for å øke fornybarandelen i kraftsystemet.

Storbritannia er kanskje det landet som har hatt størst suksess med sine kuttplaner. Nylig hadde de sin første kullfrie uke siden før den industrielle revolusjonen.

Noen land i Europa stritter fremdeles imot, og bygger nye kullkraftverk. Som Polen. Men det er stort sett unntaket i Europa i dag. Den nye EU-kommisjonen har store planer for tiltak som skal føre til enda større utslippskutt.

Og norsk gass? Det er langt fra sikkert at den vil være med og redde verden, sa Butler.

Fornektelse

Klimaendringene har vi visst om lenge, faktisk i rundt 30 år. Det har blitt holdt 25 klimatoppmøter og IPCC har utgitt 25 hovedrapporter, der konklusjonen stort sett har vært den samme. Vi slipper ut så mye CO2 i atmosfæren at vi nå begynner å se raske og store klimaendringer.

Men i stedet for å gå ned, fortsetter utslippene å øke. Og konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren blir stadig høyere.

I et kontroversielt innlegg i den amerikanske avisen The New Yorker som han kalte What If We Stopped Pretending? skrev forfatteren Jonathan Franzen at han mener vi må innse at vi har tapt klimakampen.

Han mener forskningen viser at fakta har endret seg, men at budskapet om at vi fremdeles kan redde verden fremdeles er det samme.

«Psykologisk sett er denne fornektelsen helt legitim. Til tross for at jeg vet at jeg snart skal dø, lever jeg i nået og ikke i framtiden. Planeten er også utrolig nok ganske normal: Sesongene kommer og går, det er snart valg igjen, nye komedier kommer på Netflix. Og det er enda vanskeligere å forstå at verden skal kollapse enn det er å forstå døden», skrev Franzen.

Innlegget skapte sinne blant mange, spesielt fra klimaforskere som mener at vi fremdeles har tid til å redusere utslippene nok til at kloden ikke varmes opp til mer enn to grader sammenlignet med førindustriell tid.

60 land vil kutte til null

I forrige måned gikk 60 land i verden ut med beskjeden om at de vil redusere karbonutslippene sine til null innen 2050, ifølge FN.

Det hørtes bra ut, men baksiden er at de 60 landene bare står for 11 prosent av de globale utslippene, totalt. Med andre ord, ikke særlig mye.

Blant landene som ikke var med på denne listen var Kina, USA og India. Det er de tre landene som slipper ut mest CO2 i verden i dag.

Land med store utslipp som var med på listen, ligger selvsagt i Europa: Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Norske myndigheter har sagt at vi skal være karbonnøytralt innen 2030.

Hvordan landene skal klare disse målene er ikke klare, og tiltakene er ofte vage.

Tilbud og etterspørsel

Syv forskere fra Oslo har satt seg ned og sett på hva vi, oljenasjonen Norge, kan gjøre med dette. I juli publiserte de forskningsprosjektet sitt The case for a supply-side climate treaty i fagbladet Science.

De mener at løsningen ikke bare ligger i tiltak som skal redusere etterspørselen etter fossile brensler, altså kull, olje og gass. Men at svaret ligger i å redusere tilbudet.

De vil at Norge som foregangsland skal ta initiativ til at også andre olje- og gassproduserende land skal kutte sin produksjon. På den måten vil prisene øke og etterspørselen vil gå ned. Reduserer vi bare etterspørselen, vil det føre til lavere priser og til økt bruk i andre land som ikke har like strenge mål for å kutte i utslippene.

Et slags klima-Opec, forklarte en av forskerne, professor Karina Nyborg ved Universitetet i Oslo fra talerstolen fra konferansen. Fordelene er mange, mener forskerne.

Problemet

I Norge snakker flere og flere om å sette en sluttdato for oljeindustrien her i landet, nå sist KrFU som vedtok i forrige uke at de vil avvikle næringen innen 2035.

Men det er naivt å tro at vi kan klare det alene, eller at vi klarer å få med oss andre oljeproduserende land på kutt.

Når Amin Nasser, administrerende direktør for Saudi Aramco, sier at «troen på at verden skal drives av alt annet enn olje ikke er basert på logikk og fakta, men er et svar på press og hype», samtidig som han venter stor vekst i oljemarkedet, er det vel ikke grunn til å tro at Opec ikke bare vil skru opp produksjonen igjen hvis andre kutter.

Vi må huske på at vi lever i en global verden. «Så lenge de andre ikke er med, betyr at vi vil bli et rent kontinent i en skitten verden», sa Butler.

Svaret er ikke svart-hvitt, som mange får det til å virke her i Norge.

Å gi opp, sånn som Franzen gjør, er ikke rette veien å gå. Menneskene på jorden er vant til at omstillinger må til fra tid til annen. Må vi gjøre det raskere enn vanlig, må vi ha troen på at vi klarer det på en eller annen måte. Men sammen, ikke alene.

Publisert: