Folk og røvere på Akropolis

KOMMENTAR: Kanskje må vi inn­føre en ny brenne­vins­avgift for å få bygget nytt teater og museum.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Jeg vet ikke om du har brukt åtte timer av ditt liv i fylkestinget? Det er en frivillig og nokså hyggelig måte å ha det vondt på. Men selv om fylkespolitikk stundom kan være waterboarding for livsgnisten, holder fylket på med viktige ting. Fordeling av skattepenger til vei, tannhelse, videregående skoler, kultur og ymse og diverse. Viktige greier for alle som bruker veier, har tenner, liker teater eller er innom en videregående skole i løpet av livet.

Sånne ting bør vi bry oss om.

Den virkelige torturen er kanskje å tvinge folk til å lese referat fra den øverste samlingen for fylkespolitikerne, men la gå. Du har selv valgt det, så her kommer en rapport fra fylkestinget tirsdag 25. april.

Rundt lønsj var det jippi og hurra fra talerstolen fordi fylket har hatt et ekstra godt år. Kraftpenger og rammetilskudd og lavere pensjonsutgifter gjør at det ligger penger i skuffer og skap på fylkeshuset, penger som ikke er brukt. Overskuddet i 2022 var på 700–800 millioner kroner, litt etter hvordan man regner. Det er over 300 mer enn budsjettert.

Overskudd er, tuftet på erfaringer fra min personlige økonomi, forbigående. Ser man litt lenger fram i den fylkeskommunale økonomien, som man jo gjør, ser det ikke like rosenrødt ut. Det viser seg at fylket også har en del utgifter. En av de største utgiftene fylket har pådratt seg er knyttet til den gresk-rogalandske Akropolis-visjonen: Bygge nytt teater og museum.

Utgiften er på den nette sum av har’kje peiling.

Derfor: Her kommer enda litt mer gnål om teater og museum. For å gjøre vondt verre, blander vi inn litt brøkregning, djevelens egen mattesjanger.

Den offentlige treuenigheten

Noen av oss har hadde mareritt på ungdomsskolen der en tredel skulle deles med to sjettedeler, og teller og nevner sauset seg sammen til det ble en stor monsterbrøk som bare ikke lot seg verken dele, gange eller løse. Når byggingen av nytt teater og museum i Stavanger skal betales, er brøkene sentrale.

Vi har tre parter som skal betale for dette gildet: Staten, kommunen og fylket. Vi holder de private utenfor, rett og slett fordi næringslivet neppe vil bidra i milliardklassen. Næringslivet har det som kjent så blytungt at de har flyttet til Judaz-kantonen i Sveits.

Prosjektet vil koste 3–4 milliarder. Det er før inflasjon og tilværelsens uutholdelige budsjettsprekker.

Den offentlige treenigheten – staten, fylket og kommunen – er ganske treenige om at det skal bygges, men mindre treenige om hvem som skal betale. Stavanger kommune har allerede sendt en søknad til staten. Der ber de om at Oslo lover å betale 1/3.

Da gjenstår det 2/3 fordelt på kommune og fylke.

Me har’kje råd

1/3 fra fylket? Helt uaktuelt. I redegjørelsen fra fylkesdirektøren snakkes det ikke om 1/3, men om 1/2 av 2/3, eventuelt 1/2 av 1/2. Eventuelt 1/3 av 1/2. Hekkans brøk...

Fylket er den parten i treuenigheten med minst penger og minst eierandel i prosjektet. Fylkesdirektøren hadde i skrevet i sakspapirene: «For at prosjektet skal være realistisk må det gjøres justeringer i premissene for finansiering.» Det er byråkratisk for for dyrt, har’kje råd.

Politikerne fulgte opp med alt fra «dropp det» (uavhengige Mats Danielsen) til «skeptisk til brøken» (flere), «hipp hipp hurra, men skeptisk til brøken» (de fleste), «edruelighet hører hjemme i KrF» (kun KrF), «alt koster» (Venstre), «ikke aktuelt med 1/3, men det blir spennande å sjå» (Sp) «for dyrt og for stort, vi deler bekymringene» (Høyre).

Frode Myrhol (Folkets parti) tok til orde for at flere kommune må bidra, all den tid folk fra Sola, Sandnes og til og med en og annen slenger fra Randaberg kan finne på å forville seg inn i teateret. Han ville lav­terskel­snik­sammen­slå kommunene i et nok interkommunalt selskap. Ingen var enige i det. Nedstemt!

Leif Arne Moi Nilsen (Frp) hadde et rørende innlegg der «Folk og røvere i Hakkebakkeskogen» (!) og brennevinsavgift, som angivelig finansierte teateret da det først ble bygget, ble nevnt, før han appellerte til næringslivet. «Vår Energi Teater kunne vært flott», sa bursdagsbarnet Moi Nilsen. Han fikk mange gratulasjoner, men kun for bursdagen, ikke for forslaget om Vår Energi Teater.

Pål Morten Borgli fra samme parti var inne på den banebrytende ideen om å sjekke med banken hvor mye penger man har før man tømmer lommeboken. Typisk festbrems!

Mange spørsmål

«Vi kan ikke ta et nei for et nei», sa Høyres Ole Ueland om statens bidrag. Det litt fiffige her er at Stavanger kommune allerede har søk staten om å dekke 1/3, noe alle mener er for lite, særlig fylket.

Så vedtok fylkestinget likevel å gå videre med prosjektet, som foreløpig består av en urealistisk (men kanskje taktisk riktig) søknad til staten og en sluttregning som kan fravriste politikerne REM-søvnen, og bite dem i rauå på et senere tidspunkt.

Phu!

Alle vil ha nytt teater og museum, meg selv inkludert. Likevel er det ubehagelige mange ubesvarte spørsmål her.

• Tåler indrefilet-området rundt teateret, museet og det gamle sykehuset masse nybygg til både teateret, museet og fylket?
• Prosjektet må bli billigere, påpeker flere. Er det mulig?
• Hvor mye synergi er det eeeegentlig med å bygge teater og museum sammen?
• Alle vest for vannskillet mener staten må ta den største delen av regningen for dette prosjektet. Men har vi gjennomslagskraft nok øst for vannskillet?
• Hvis staten sier ja til å dekke 1/3, men ikke mer, hva gjør vi da med de siste 2/3?

Hva Rogaland fylkeskommune faktisk har forpliktet seg til er umulig å si. Kanskje er det 1/3, kanskje 1/2 av 2/3, kanskje 5/12 av 4/7. Strategien med krysse fingrene, lukke øynene og håpe de økonomiske tyngdelovene opphører, er spennende, om enn litt dristig. Men det kan jo gå godt, kanskje? For bortsett murring om plassering, finansiering og fornuft, går Akropolis-visjonen på de blankeste av skinner.