Menn som ingen trenger

Det gjaller i ekkokammeret når sårede menn brøler. Men som alltid er det dem som er stille vi skal være mest bekymret for.

Den mannlige arbeideren er en truet rase i det nye Norge. Mannens framtidige rolle som barn, student, kjæreste, velger, samfunnsaktør og arbeidstaker i et samfunn i sterk og rask endring bør bekymre oss mye mer en en håndfull islamister, mener kommentator Harald Birkevold. Foto: Jarle Aasland

  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Kommentator
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Det er for mye kjerringsnakk i den offentlige samtalen, erklærte Jon Hustad her om dagen. Journalisten og debattanten Hustad representerer (i alle fall i egne øyne) i denne sammenheng den rasjonelle fornuften, altså motstykket til den følelsesstyrte, kjerringaktige liksomdebatten som preger vårt lille land. Emokratiet har erstattet demokratiet, og særlig det opplyste, elitestyrte samfunnet. Det maskuline.

Problemet til Hustad er selvsagt at han er mann. Dermed blir uttalelsen, som står i en lang tradisjon fra den kanten, diskreditert av mange meningssterke kvinner. En middelaldrende, hvit mann som hisser seg opp? Hva så?
Vel, Hustad har et poeng, slik han ofte har, men som mange ganger før kommer stilen til dels i veien for budskapet.

Det er kanskje greit nok, det, at noen kvinner svarer med samme mynt. Gudene skal vite at de har litt å ta igjen for.

Forakten for fakta

I den grad han bekymrer seg for at emosjoner, antakelser, personlige tilbøyeligheter, håndplukking av passende «fakta» og øyeblikkets opphisselse over det siste i strømmen av virale triggere kommer i veien for en faktabasert, rasjonell og gjennomtenkt offentlig samtale, er jeg langt på vei enig med ham. Er det noe som kjennetegner det sivilisatoriske sammenbruddet mange av oss har begynt å ane, er det nettopp en tilbaketrekning til digitale huler der sannheten, i den grad den finnes, er av fullstendig underordnet betydning. Det er selvsagt også viktig å merke seg at han angriper kjerringer av begge kjønn.

Det går fint an å hevde at arrigheten til Hustad, eller Kjetil Rolness, eller andre av den lille klikken av meningssterke menn med stor innflytelse i den daglige debatten, ofte med synspunkter som ligger til «høyre» for resten av synserne, skyldes en form for usikkerhet over at det mannlige hegemoniet er utfordret. Vi har kvinnelig statsminister. Finansminister. NHO-sjefen er kvinne. Noen av landets mest innflytelsesrike debattanter likeså. Noen av disse utfordrerne etteraper debattstilen til de «tøffe» mennene, antakelig fordi ild skal bekjempes med ild. Latterliggjøring av menn, særlig av den hvite, middelaldrende sorten (som jeg tilhører) er ikke bare tillatt, men blir nærmest heiet fram.

Og det er kanskje greit nok, det, at noen kvinner svarer med samme mynt. Gudene skal vite at de har litt å ta igjen for.

Menn slår kvinner. Menn blir slått av menn. Menn voldtar. Menn sitter i fengsel. Menn tar liv. Menn tar sitt eget liv

Verden utenfor Dagsnytt 18

På den annen side, og dette er viktig: Verken Hustad eller Rolness er typiske menn. De er tvert imot i ferd med å bli riktig så utypiske. De er høyt utdannet (Hustad er historiker, Rolness er sosiolog), de er politisk engasjerte, de er innflytelsesrike. De nyter godt av framskutte posisjoner i norsk samfunnsdebatt, og da særlig internt i den lille stammen av profesjonelle menere som befinner seg i eller nær Oslo.

Andre menn og deres liv bør bekymre oss langt mer. Mange av dem er ikke født ennå.

Menn er skoletapere. Menn leser ikke bøker og orienterer seg stadig mindre i nyhetsbildet. Menn har dårligere helse og lever kortere enn kvinner. Stadig flere menn går gjennom livet uten en partner eller kjæreste. Stadig flere menn vil ikke oppleve å få egne barn. Menn slår kvinner. Menn blir slått av menn. Menn voldtar. Menn sitter i fengsel. Menn tar liv. Menn tar sitt eget liv.

Fra Amerikas Trump-land til digitale utposter som sprer rasisme og kvinneforakt fra ungkarshybler i Brumunddal og Namsos, på Bryne og Storhaug, går det en linje, og den linja handler om menns utenforskap. Et utenforskap som burde bekymre oss mer enn utenforskapet til en håndfull forkvaklede islamister. De følelsesmessige reaksjonene mot en verden som avviser dem gir seg ulike utslag, men felles for dem alle er følelsen av å være etterlatt, uønsket og foraktet.

Mannens selvforståelse som den arbeidende forsørgeren, han som kan fikse ting, han som ordner opp, han som beskytter, utfordres kontinuerlig.

Den unødvendige mannen

Den siste novellesamlingen til forfatteren Frode Grytten heter "Menn som ingen treng". På baksiden av omslaget står det blant annet å lese: "Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i et nytt og skrudd Norge. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng".

Grytten kommer fra Odda, og vet hva han snakker om. Nedleggelsen av industrien i Odda, som så mange andre steder i Norge og den vestlige verden, skapte mange menn som ingen trengte lenger. Endringene i samfunnet har medført at mange tradisjonelt maskuline verdier ikke er etterspurt lenger. Mannens selvforståelse som den arbeidende forsørgeren, han som kan fikse ting, han som ordner opp, han som beskytter, utfordres kontinuerlig.

Kvinner trenger ikke en mann lenger, ikke hvis de ikke vil ha en. Derav den store og økende andelen menn som har utsikt til å gå gjennom livet uten fast forhold. Gjenbruk av de mest attraktive mennene blir vanligere. To og tre barnekull på alfahannene, mens andre står uten realistisk mulighet til å forplante seg.

Vi må snakke om disse tingene. Det er ikke synd på menn, hører jeg noen si. Jo, det er det. Men det er ikke synd på Jon Hustad.

Skolen skaper tapere

Arbeidslivet etterspør ikke den kompetansen mange menn har verdsatt. Arbeidsinnvandringen og dumpingen av prisen på arbeid som er gjort mulig gjennom EØS-avtalen tar jobbene som kunne ha gått til norske, mannlige tømrere, bussjåfører, rørleggere og maskinførere. Manuelt arbeid nedvurderes systematisk.

Skolen skaper mannlige tapere, daglig. Gutter med store adferdsproblemer er et stort og voksende problem. Hvorfor? Kanskje fordi skolen er blitt en arena hvor gutters væremåte og behov blir sett på som problemer som må ryddes av veien? Jeg har ikke svaret. Men det er noe alvorlig galt her.

Vi må snakke om disse tingene. Det er ikke synd på menn, hører jeg noen si. Jo, det er det. Men det er ikke synd på Jon Hustad.

Publisert:
  1. Samfunnsdebatt
  2. Kjønn
  3. Arbeidsliv

Mest lest akkurat nå

  1. Vaksine kan være klar i januar: – Dagen vi har ventet på, er her snart

  2. Åpen konflikt mellom ordførerne i møte om veikutt

  3. Visesentralbanksjef Jon Nicolaisen fratrer sin stilling - fikk ikke fornyet sikkerhetsklarering

  4. Vi har anmeldt 32 juleplater: Bare én får terningkast seks

  5. – Krokodilletårer fra MDG om Rogfast

  6. Denne lunsjretten får du bare tak i på Jæren: - Vi får ukentlig henvendelser fra utflyttede jærbuer