Hvor blir det av ideene i politikken?

GJESTEKOMMENTAR: Norsk politikk premierer kortsiktighet og partilojalitet. Det er dårlig nytt for måten vi skal løse de store samfunnsproblemene.

Publisert: Publisert:
Trond Birkedal
Skribent

Før Høyres landsmøte i 2018 gikk det en åpen, saklig og respektfylt debatt om eggdonasjon og surrogati – slikt er det for lite av. Her Jan Tore Sanner under selve årsmøtet. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

Partiene i norsk politikk har ekstremt mye makt. Selv om det er enkeltpersoner som stiller til valg og formelt sett får velgernes tillit, er det partiene som bestemmer hvem som kan stille og hva de skal mene. Det fører til at det sjelden tenkes nytt eller alternativt i den norske, politiske faunaen.

Kortsiktighet

I Norge har vi valg hvert annet år, noe som vil si at norske partiorganisasjoner og politikere nærmest er i konstant valgkampmodus. Siden det alltid er så kort tid til neste valg, blir det aldri rom for å ta upopulære, men nødvendige beslutninger. Det blir aldri tid til å tenke høyt om ny politikk, og det blir i hvert fall aldri tid til å ha skikkelige politiske debatter innad i partiene. Man må alltid fremstå samlet når det nærmer seg valg. Og det nærmer seg alltid valg.

Mange av problemene som må løses fremover, enten det er klima, offentlige utgifter eller fremtidens velferdssystem, krever vanskelige avveininger og beslutninger. Løsningene vil være upopulære blant store velgergrupper. Vedtakene kommer til å ramme mange og kjennes på lommebøkene. I en tid hvor politiske strategier aldri varer lenger enn til neste meningsmåling, ser det mørkt ut for både miljø og statsfinanser. En del vedtak som gjøres er upopulære på kort sikt, men trenger noen år på å gi resultater. Denne tiden finnes ikke med dagens politiske system.

Frykt for å skjemme seg ut

Det er mange dyktige politikere i alle partier, folk som engasjerer seg fordi de tror på noe, og som tilegner seg kunnskap og erfaring gjennom vervene sine. Disse formidable ressursene sitter stort sett og støver ned på kontorer i rådhus, fylkeshus og på Stortinget, mens de håndterer de daglige sakene som dukker opp på iPaden sin.

Dersom de skal komme med noen utspill som inneholder nye forslag, må det stort sett gjennom en kvern av kommunikasjonsrådgivere og partiledelse, og de blir som oftest skutt ned fordi det kan støte noen, flytte fokus fra en fastsatt kommunikasjonsstrategi eller forvirre velgerne. Potensielt gode ideer blir derfor ikke tenkt, og dermed heller ikke delt, – og nye løsninger blir derfor ikke debattert. I partiene premieres ofte de som aldri skjemmer seg ut. Det tryggeste er å holde kjeft om man vil ha en politisk karriere. Den som aldri gjør noe, gjør som kjent heller aldri noe galt.

Dersom en politiker en sjelden gang kommer med nye forslag, eller ser en sak på en annen måte enn han eller hun har gjort tidligere, blir hen beskyldt for vingling og ubesluttsomhet. Ap-leder Jonas Gahr Støre er offer for dette. Han tenker ofte høyt i mediene, gjerne tanker som strider mot det partiet hans har stått for før, og blir umiddelbart stemplet som «Vingle-Jonas». Jeg mener det er en styrke for en politiker å endre mening dersom hen mottar ny informasjon eller vurderer ting på en annen måte enn før. Det motsatte er disse innbitte partikaninene som forsvarer det bestående, uforstyrret av fakta eller endrede forutsetninger.

Politikere som våger å tenke nytt, får ingen drahjelp av mediene. Dersom et utvalg i Ap foreslår ny innvandringspolitikk, blir overskriften fort «Ap snur om innvandring». Medienes trang til korte, fyndige og klikkvennlige overskrifter begrenser og fordummer den politiske debatten, og politikerne har ikke noe annet valg enn å danse etter den politiske pressens pipe.

Høyre hadde en god runde i forkant av landsmøtet i 2018. Blant annet drøftet partiet eggdonasjon og surrogati. Her opplevde vi ofte to representanter fra samme parti som på en sivilisert og skikkelig måte debatterte saker de var uenige i, midt i Dagsnytt 18. Når begge parter i en diskusjon er fra samme parti, opplever man gjerne en litt ryddigere debatt hvor man forholder seg til argumentene – og ikke til hersketeknikker eller krangling. Dessverre har verken Høyre eller andre partier fulgt opp dette etterpå.

Norske partier er tungrodde systemer. Dersom du ikke er heltidspolitiker med noen år på baken, har du omtrent ingen sjans til å påvirke den politiske utviklingen. Og om du er heltidspolitiker med noen år på baken, har du for mye å tape på å forsøke å påvirke den politiske utviklingen. Da stopper det fort opp med nye ideer.

Landsmøtene og valgordningen

Noen innspill til de som styrer, dersom de ønsker å revitalisere partiarbeidet, øke kvaliteten på det offentlige ordskiftet og i tillegg få litt arbeidsro slik at de kan få vise at de politiske løsningene de står for fungerer:

La landsmøtene være åpne for alle som er betalende medlemmer av partiet. I dag er det utsendinger fra fylkeslagene, men med teknologiske løsninger, streaming, BankID etc. er det en smal sak å la alle medlemmer av partiet stemme over landsmøtesaker som partiprogram, vedtekter og valg til sentrale partiorganer. Diskuter nye løsninger og ideer, også mellom medlemmer av samme parti. Jeg vil ha flere Høyre-representanter mot hverandre i Dagsnytt 18, og jeg håper de får følge av andre partier.

Så bør man vurdere å samle valgene til kommunestyre, fylkesting og storting. Det å la vedtak få tid til å virke før man skal vurderes mot dem, oppveier langt på vei for at det blir litt mindre fokus på de helt lokale kandidatene. Til høsten kommer vi uansett til å høre mer om Erna og Jonas enn vi gjør om John Peter og Kari. Hvem vet, det kan være velgerne også synes det er greit å slippe å forholde seg til slitsomme politikere på stemmejakt annethvert år.

Les også

Pernille Huseby, Actis: «Slik rustester du politikerne»

Les også

Svein Erik Tuastad: «Demokratiet er fornya; framgangen til bompengelistene og dei grøne gjer politikken meir representativ»

Les også

Harald Birkevold: «Hvem vil FNB blunke til i Nye Stavanger?»

Les også

Trond Birkedal: «Etter bompengelistene kan det bli mørkt i norsk politikk»

Les også

Trond Birkedal: «Jeg savner Arbeiderpartiet!»

Les også

Trond Birkedal: «Stavanger har aldri vært en blå by»

Les også

Trond Birkedal: «Ingen av partiene lokalt har tatt kommuneøkonomien på alvor»

Publisert: