Israel ved en skjebnesvanger korsvei

GJESTEKOMMENTAR: Anneksjon av palestinsk jord er Israels største politiske sak siden seksdagerskrigen i 1967.

Publisert: Publisert:

Benjamin Netanyahu (t.h.) og rivalen og nå regjeringspartneren Benny Gantz før regjeringen deres ble tatt i ed 17. mai. Nå er spørsmål: Vil de ta et stort skritt mot et Stor-Israel? Foto: Amos Ben Gershon, Knessets pressetjeneste/Reuters/NTB scanpix

  • Peter Beck
    Journalist, Jerusalem

Hetebølge, gjenåpning etter korona og nyetablert «kriseregjering» tar foreløpig oppmerksomheten fra dramatikken som venter i Jerusalem allerede om fem–seks uker. Etter 18 måneder er Benjamin «Bibi» Netanyahus forretningsministerium byttet ut med en normal regjering. Skjønt, få israelere vil si seg enige i at regjeringen er «normal», verken i størrelse eller sammensetning.

Pr. i dag består den nye regjeringen av 34 ministre, og den skal om kort tid svelle til 36, i tillegg til 16 viseministre (statssekretærer) i tillegg. Hvilket vil si at over en tredjedel av de 120 parlamentarikerne i Knesset vil titulere seg som ministre.

Dette vil skape en gråsone mellom den lovgivende og den utøvende makt i Israel.

Når man sammenligner med at for eksempel Tyskland kun har 16 statsråder i sin regjering, blir det enda klarere at monsterregjeringen i Jerusalem er en nødløsning for å tømre et statsbudsjett, få landet på økonomisk fote igjen etter pandemiens, som fikk arbeidsledigheten opp i 25 prosent arbeidsløshet, opp fra 3,4 prosent, – og til det store dramaet som nærmer seg: potensiell annektering på av deler av den palestinske Vestbredden og Jordan-dalen.

Les også

Ahmad Budeiri: «Israel kan ikke bli stabilt uten at den palestinske minoriteten er med»

«Bibi» kontrollerer

Foreløpig har Netanyahu langt på vei fått det som han bare kunne drømme om: En uke før rettssaken mot ham for alvorlige korrupsjonsanklager er han for femte gang statsminister i en flertallsregjering, og bak seg har han 73 av 120 Knesset-mandater – og ikke utenkelig er flere på venteliste.

Selv om hans Likud-parti og Benny Gantz' Blå og Hvit-parti har samme stemmevekt i regjeringen, er det «Bibi» som er statsminister, mens Gantz bare er «alternativ statsminister» til september 2021, i alle fall. Hvilket betyr at det er Netanyahy som kan styre agendaen i regjeringen, ikke minst fordi han 17. mai fikk utnevnt en av sine absolutt trofaste som speaker i Knesset, partifellen Yariv Levin.

Dyrt og hellig har Netanyahu lovet at han skal overholde avtalen med Benny Gantz om å tre av september neste år, slik at Gantz kan overta i halvannet år – før Netanyahu igjen får statsministerrollen i 2023. Skeptikerne påpeker at det er en evighet til september neste år, og at det utmerket godt kan gå to ulike veier:

  1. Netanyahu bryter sitt løfte og samler nok stemmer i Knesset til å eliminere avtalen med Gantz, slik at han kan fortsette etter september 2021. Et brutt politisk løfte er ikke verdt mer enn papiret det er skrevet på.
  2. Korrupsjonsrettssaken kan ende i en fellende dom og stanse alle Netanyahus videre ambisjoner.

Når det gjelder det siste, er det imidlertid liten grunn til å tro at rettsprosessen vil være over innen 18 måneder. Hvilket i klartekst betyr at det blir Netanyahu som skal styre mot en annektering av 30 prosent av Vestbredden.

Les også

Netanyahu får grønt lys av høyesterett til å danne regjering

Les også

Netanyahu har fått regjeringsoppdrag av Israels president

Skal, skal ikke

Det er Likud-partiet som har stått for Israels annekteringer så langt, både på Golan og i Jerusalem. Og hvis det er noe Netanyahu sårt er opptatt av, så er det sitt politiske ettermæle. De færreste tror at det vil være nok for ham å ha vært Israels lengstsittende statsminister; den store medaljen vil være at det blir han som omsider gjør alvor av å sikre bosettingene og Jordan-dalen som Israels sikkerhetsgrense.

Uansett er det et vanskelig, for ikke å si delikat valg Israel står overfor når det gjelder annektering på Vestbredden. Jo da, president Donald Trump har gitt grønt lys, riktignok med visse demokratiserende betingelser knyttet til, som antagelig krever for mye til at palestinerne oppfyller dem i overskuelig fremtid. Som at Israel samtidig og helhjertet tar kontakt med palestinerne om opprettelse av en palestinsk stat på de resterende 70 prosent av Vestbredden og Gaza.

Men de israelske bosetterne på Vestbredden vil slett ikke vite av noen palestinsk stat; de er for annektering, men imot en palestinsk stat – og følgelig også imot Trumps «Århundrets fredsavtale».

Dessuten varsler EU sterk motstand mot anneksjon i strid med folkeretten og eventuelle sanksjoner mot Israel. Selv om Israel har noen trofaste venner i EU som vil blokkere et sanksjonsvedtak, kan forholdet til Europa bli ubehagelig.

USAs presidentvalg

Demokratenes Joe Biden kan komme til å vinne høstens presidentvalg i USA og erklære anneksjonene for ulovlige og ugyldige, men han må tross alt forholde seg til den faktiske situasjonen. På den annen side trenger Trump det israelske anneksjonskortet i innspurten av valgkampen til høsten, ikke minst med tanke på sin store evangelistisk-kristne velgerskare.

Hvis Israel skulle utsette anneksjonen av palestinsk land til etter det amerikanske presidentvalget, kan man for det første såre Trumps følelser – og til og med miste en gyllen sjanse til å annektere dersom Biden vinner i USA.

Motstanden mot anneksjon er verbalt skyhøy blant palestinerne, krass i Jordan, noe mer dempet i Egypt og avventende blant Gulf-statene. Israel er spesielt opptatt av ikke å rokke ved 1994-fredsavtalen med Jordan. Selv om jordanerne i bunn og grunn er mer avhengige av Israel enn omvendt, er det ikke umulig at kong Abdullah blir tvunget til å fryse eller kansellere fredsavtalen. Den har hittil vært en hjørnesten i israelsk sikkerhetspolitikk.

Klokken tikker uansett mot at en avgjørelse om anneksjon må tas av den nye regjeringen i Jerusalem. USA understreker gang på gang at en anneksjon er Israels egen avgjørelse, men det er liten tvil om at Washington har et årvåkent øye – og en stemme – med i den endelige avgjørelsen.

Publisert:

Les også

  1. Med annekteringen av Vestbredden demonstrerer Israel at den som skal snekre sin egen kiste, må treffe spikeren på hodet

  2. Trumps og Israels store «fredsplan» i Midtøsten vil ikke føre til fred

  3. Derfor kan verdenssamfunnet ikke anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad

  4. – Der man brenner og rykker opp oliventrær – over 800.000 hittil

  1. Israel
  2. Israel/Palestina
  3. Benjamin Netanyahu
  4. Donald Trump
  5. Folkeretten