Se, jeg har en rumpe!

KOMMENTAR: Influensere får for lite kritikk for virksomheten sin. Men etablerte medier kappes likevel om å gi disse kyniske selgerne oppmerksomhet.

Publisert: Publisert:

Sophie Elise Isachsen (25) er veldig innflytelsesrik. Det fikk hun premie for i helga. Foto: Vidar Ruud

  1. Leserne mener

Jeg har, som de fleste andre, av og til tenkt på om jeg har havnet på rett hylle i livet. Her jeg sitter og skriver, som jeg gjør nesten hver dag, tenker jeg av og til at det kanskje hadde vært mer personlig givende å ha en jobb der jeg kunne vært mye utendørs.

En gang traff jeg en naturoppsynsmann langt inne i Forolhogna nasjonalpark i Trøndelag. Han gikk akkurat den samme turen som meg, men han hadde lønn for det. Og et veldig tøft merke på jakka. Han var i det hele tatt en staut kar. Av og til tenker jeg at det var naturoppsynsmann jeg skulle vært.

Selgerens renessanse

Derimot tenker jeg aldri at jeg skulle vært selger. Personligheten min passer ikke til å være på tilbudssida hele tiden, har jeg tenkt.

Misforstå meg ikke. Selgere gjør en viktig jobb. Selgerne i Aftenbladet og andre mediehus selger annonseplass som gir oss inntekter. De betaler deler av lønna mi. Det er jeg selvsagt glad for. Noen må sørge for at produkter og kunder finner sammen, få hjulene til å gå rundt.

Selgere er i det hele tatt en temmelig lite bejublet del av samfunnet. De finnes, men de syns ikke særlig godt. Men det finnes unntak fra denne regelen. Ett av dem heter Vixen Awards.

Gratis markedsføring

For de uinnvidde er Vixen Awards, som arrangeres en gang i året i Oslo, en slags premieutdeling til selvstendig næringsdrivende selgere. Noen kaller dem influensere, noe som burde være unødvendig all den tid vi allerede har et utmerket norsk ord for hva de driver med.

Det er ingen nyhet at kjente mennesker tjener penger på reklame. Kombinasjonen kjendis/markedsføring er like gammel som reklamebransjen selv. Nyheten er den bisarre, heseblesende mediedekningen dette arrangementet får.

Grunnen til det, er selvsagt at de mest kjente av disse selgerne er kjendiser. Dermed oppstår en vidunderlig situasjon for dem som har noe å selge. I stedet for å betale i dyre dommer for annonseplass i mediene, står redaksjonene, som VG og TV2, i kø for å markedsføre hovedpersonene. Helt gratis.

Rumpa mi

Gratis er nøkkelordet også for selgerne. Når de dukker opp på et luksushotell, eller skamroser en restaurant eller et kosmetikkmerke, eller anbefaler deg å reise med Norwegian, har de selvsagt ikke betalt for noe av dette selv.

Influenserne er hyperaktive i sosiale medier, og deres fremste argument er at de er «seg selv». Dette er selvfølgelig et definisjonsspørsmål. De er den versjonen av seg selv som de velger å vise. Enkelte er for eksempel svært opptatt av å vise at de har en rumpe. Hurra for dem.

Uansett, det var jo naturoppsynsmann jeg skulle ha vært. Dessuten er jeg en 52 år gammel, gretten mann. Jeg skjønner ikke dette, hører jeg dem rope. Kidsa skjønner det, sies det. Ungdommen konsumerer reklame på en ny måte, og koblingen mellom influensere og bedrifter er en naturlig konsekvens av dette. Markedet for denne typen tjenester er enormt.

Min syke mor

Så er det egentlig noe å hisse seg opp over? Særlig når man står i fare for å bli beskyldt for å be for sin syke mor. De tradisjonelle mediene, som jeg er en del av, er jo i høyeste grad blitt skadelidende av denne nye formen for markedsføring. Bloggeren med egen YouTube-kanal spiser av de reklamekronene som pleide å betale lønnen min.

Her i dinosaur-mediene holder vi oss med regler for hvordan vi skal skille mellom redaksjonelt innhold på den ene siden og markedsføring på den andre. Av og til brytes disse reglene, det er så, men de finnes. Tekstreklame, altså markedsføring kamuflert som redaksjonelt innhold, er fy fy. Reklame skal merkes som reklame, også når den presenteres på en måte som likner redaksjonelt innhold. Faguttrykket for denne typen reklame er innholdsmarkedsføring, men kjært barn har mange navn. «Sponset innhold», for eksempel.

Bakgrunnen for dette skillet er at mediene, med god grunn, frykter for sin troverdighet. Skillet mellom reklame og redaksjonelt stoff skal gi brukerne sikkerhet for at redaksjonen er uavhengig og i stand til å drive kritisk journalistikk også mot virksomheter som kjøper seg annonseplass.

Gratispassasjerer

Svært mange influensere lar være å opplyse om at det de driver med, er markedsføring. Det er selvsagt mulig at det er unødvendig, fordi følgerne deres tar som en selvfølge at det er slik det henger sammen. Men selvstendig næringsdrivende selgere av denne typen er ikke lenger noe marginalt fenomen. Mange av de mest populære aktørene i denne bransjen har leser- og seertall som de fleste norske tradisjonsmedier bare kan drømme om.

Såkalte mat- eller reisebloggere forlanger som regel å spise eller sove gratis for å gi omtale. Derfor liker de også alt de spiser. Alle hoteller er vidunderlige. Livet er i det hele tatt en fest. At troverdigheten dermed befinner seg et sted rundt null, later ikke til å bekymre verken dem eller leserne deres.

Etikk, takk

Hvis det betyr at bransjen er blitt «voksen», og slik den omfavnes av hele floraen av norske, kommersielle selskaper som særlig ønsker å nå fram til unge kjøpere, bør den kanskje også vurdere etiske regler i større grad? Problemet er selvsagt at hos en privatpraktiserende selger som dette er det ikke noe skille mellom «redaksjon» og «markedsavdeling».

Så hvis noen skal gå i seg selv her, er det kanskje de voksne i rommet? Influenserne selger seg selv, tar bilder av seg selv, snakker om seg selv. De er seg selv nok. Burde pekefingeren heller rettes mot dem som kjøper tjenestene deres? Ja, kanskje det.

Publisert: