Hvorfor palestinerne betakker seg for Trumps fredsplan

KOMMENTAR: Lekkasjer fra Trumps fredsplan-gruppe tyder på at «The Deal of the Century» – «Århundrets avtale» – er mer en forretningsavtale, enn en politisk avtale.

Publisert:
Ahmad Budeiri
Journalist, Øst-Jerusalem

Trump gleder seg til å legge fram «Århundrets avtale» («The Deal of the Century»). Foto: Kevin Lamarque, Reuters/NTB scanpix

For mer enn sju tiår siden levde palestinerne under britisk okkupasjon. Å se fram til frihet og uavhengighet var en drøm. En sammenslåing med de andre arabiske nasjonene i regionen kunne bli til virkelighet, men så kom FN opp med ideen om å dele Palestina i to og gi halve arealet til de jødiske flyktningene som var utsatt for undertrykkelse og forfølgelse i Europa og Russland.

FN-forslaget fikk støtte fra alle de store, viktige nasjonene i verden. Nasjonene som hadde kjempet og vunnet 2. verdenskrig, tok effektivt livet av det palestinske folkets drøm om frihet og uavhengighet. Dette var ikke en avtale araberne kunne godta. Et par generasjoner senere, og flere kriger med dem, er det fortsatt ingen utsikter til frihet og uavhengighet for palestinerne.

Samtidig har det israelske apparatet gjentatt og gjentatt at palestinerne ikke vil ha fred.

Trumps plan er ingen plan

Jeg møtte noen fra Jason Greenblatts gruppe som jobber med Trumps fredsplan for Midtøsten nylig. Kilden min sier at «vi fortsatt skriver på planen, som krever mer tid og flere runder med diskusjon, men la meg forsikre deg om én ting – avtalen består av gradvise steg – som Oslo-avtalen, bare bedre. Vi snakker om 15 år med økonomiske fordeler og israelsk sikkerhet».

Den amerikanske gruppen som jobber med avtalen de selv kaller «Århundrets avtale», er forretningsfolk. Jason Greenblatt selv er en forretningsadvokat som har jobbet for Trump i flere år. Derfor er «Århundrets avtale» mer av et businessforslag, enn en politisk avtale forankret i internasjonal lov og strategisk tenking.

Det palestinske lederskapet er tydelig på at det ikke vil ha noen avtale med en amerikansk administrasjon som har anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad, en by også palestinerne krever som hovedstad, og som til og med har stengt ned det palestinske kontoret i Washington D.C. For å legge enda mer press på palestinerne, har Trump stanset alle overføringer til Palestina som er vedtatt av hans tre forgjengere - til og med penger til et sykehus - etter påtrykk fra den høyreorienterte israelske regjeringen.

Den nåværende administrasjonen i Washington D.C. har bare sendt negative signaler til palestinerne, og bare positive signaler til israelerne. Trump har til og med sagt rett ut at «Århundrets avtale» vil bygge opp under staten Israel i ett og alt.

Palestinerne imot langsiktig løsning

Det finnes ingen måte det palestinske lederskapet kan tvinge folket til å godta en slik avtale på. En langsiktig løsning basert på en stegvis utvikling som strekker seg over tiår fram i tid, er og blir en ikke-løsning for palestinerne.

Ingen palestinere er interessert i å gjenta Oslo-avtalen. Et politisk lederskap som går inn for en slik løsning, skyter seg selv i foten. Ikke en gang president Mahmoud Abbas – den hittil mest fleksible palestinske lederen – vil prøve og selge inn en ny Oslo-avtale til folket.

Hei, Trump, Palestina er ikke et børsnotert foretak. Det er en nasjon med seks tusen års historie. Palestinerne er ikke notert på Wall Street og kan derfor ikke kjøpes.

– De sier nei, igjen

Israelerne kommer enda en gang til å skru på propaganda-apparatet, og det er et godt apparat, for å klage høylytt over at palestinerne sier nei, igjen. Samtidig går israelerne til urnene 9. april for å velge en ny, høyreorientert regjering som heller ikke egentlig er interessert i en ny fredsavtale. Den israelske venstresiden ser ut til å ligge med brukket rygg. Valget står mellom en høyre-regjering, eller en ytre-høyre-regjering.

Situasjonen ligner den vi hadde sommeren 2000, da Ehud Barak og Yasser Arafat forhandlet på Camp David i USA. Barak var på vei mot et nytt valg som satte en effektiv stopper for venstresidens innflytelse på israelsk politikk. Om Arafat hadde takket ja til avtalen, ville fortsatt det israelske parlamentet stemt den ned. Siden han takket nei, ble det enkelt for israelerne å skylde på at palestinerne ikke ville ha fred.

Greenblatts steg-for-steg-plan er ikke mer enn enda en serie løgner og falske lovnader. Dette har holdt på siden 1990-tallet. Trump-administrasjonens «Århundrets avtale» er bare et forsøk på å dra det videre mot 2030-tallet.

Hei, Trump, Palestina er ikke et børsnotert foretak. Det er en nasjon med seks tusen års historie. Palestinerne er ikke notert på Wall Street og kan derfor ikke kjøpes.

Publisert: