Hardt mot hardt i handlingsrommet

FRIPENN: Handlingsrommet bør bli det nye stamstedet for norske statsråder på tur til Brussel.

Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Litauiske arbeidere på det nye Nasjonalemuseet har fått 99 kr i timen, som er under halvparten av minstelønnen for ufaglærte. Og de har jobbet 64 timer i uken, uten overtidsbetaling. Så EØS-avtalen er kanskje bedre for byggherrer enn for arbeidere? Her fra det tidlige arbeidet på anlegget. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Det er like før ribbelukten og akevittdunsten legger seg over landet. Enkelte vil få en støyende bekreftelse på at ekte nordmenn drikker alkohol og spiser svin. Men det er ikke over ribbefettet kampen om de norske verdiene står. Den utkjempes i det nye Nasjonalmuseet.

Arbeidere med bøyd rygg under milliardærenes speilsal er en symbolikk så overtydelig at enhver kurator ville avvist den som kunst.

Statsbygg

Denne uken ble det avslørt at litauiske arbeidere som har bygget det nye tempelet for norsk kunst, design og arkitektur, er blitt betalt ned i 99 kroner timen. Allmenngjort minstelønn for ufaglærte er nær det dobbelte. Litauerne som har fått på plass rør, ledninger og vifter i praktbygget på gamle Vestbanen i Oslo, jobbet opp mot 64 timer i uka, uten registrering av overtid.

I fjor ble det avslørt at den tekniske etasjen i bygget, mellom kjelleren og utstillingslokalene, har en takhøyde helt ned i 165 centimeter. Arbeiderne som skal drifte og vedlikeholde museet, kan ikke stå oppreist. Samtidig har en av de fineste salene over dem nesten fem meter opp til taket. Den er reservert kunst utlånt fra arvingene til John Fredriksen, Norges rikeste skatteflyktning.

Karen Hindsbo har muligens ikke posert på bilder sammen sosial-dumping-arbeiderne som bygger Nasjonalmuseet hennes, men ingen skal kritisere henne (den sortekledde i midten) for ikke å stille opp til fotografering sammen med milliardærsøstrene Cecilie (t.v.) og Kathrine Fredriksen, som så sjenerøst lar Nasjonalmuseet drive formuesforvaltning for dem. Samlingsdirektør Stina Högkvist (t.h.) lot seg også be. Foto: Nasjonalmuseet/Morten Qvale

Arbeidere med bøyd rygg under milliardærenes speilsal er en symbolikk så overtydelig at enhver kurator ville avvist den som kunst. Som virkelighet fungerer den åpenbart utmerket.

Kanskje har ikke direktør Karin Hindsbo ennå kommet på at hun bør sette av et eget museumsrom til Den norske modellen, så her får hun ideen gratis. Der kan hun stille ut tariffavtaler, arbeidskontrakter og andre artefakter fra en tid og et system som er på hell. Og hun bør sørge for informasjonsplakater som forteller at systemet ble undergravet av folk som egentlig skulle arbeide for det vi engang uten blygsel omtalte som fellesskapet.

Byggherre for Nasjonalmuseet er Statsbygg.

Brede smil da prosjektdirektør Steinar Støre i Statsbygg (t.v.), direktør for Nasjonalmuseet Karin Hindsbo og Arnstein Sande, teamleder for det tyske arkitektkontoret, viste fram byggeplassen for publikum og presse i sommer. Men de underbetalte, utenlandske arbeiderne ble ikke vist fram. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB Scanpix

Bring

På E18, som går i tunnel under museet, passerer daglig et stort antall grønne trailere. De er på vei til Stavanger, Sandefjord eller Mo i Rana. Varene skal til norske bedrifter, men sjåførene er gjerne rumenere, serbere eller andre østeuropeere. De er ansatt i Bring Trucking, et selskap registrert i Slovakia. Sjåførene kjører Norge rundt på slovakisk lønn på snaut 34 kroner timen, en sjettedel av den norske.

Les også

Aftenblad-avsløring: Bring-sjåfører har 33,90 kroner i timen, men får ikke lov til å si det

Bring Trucking eies av Bring Cargo AS, som igjen eies av Posten Norge. Vår alles Posten.

Den norske lastebilsjåføren med trygg norsk lønn og gode arbeidsvilkår kan snart stå i en monter for seg selv i museet, sammen med den norske maleren og etter hvert også den norske bygningsarbeideren.

Private

Staten er ikke alene om å undergrave den norske modellen. Det finnes mange tyver på samme marked, det moderne private næringslivet blir avslørt ukentlig. Denne uken kom meldingen om at XXL «inviterte» de ansatte til å jobbe gratis – eller dugnad, som de kalte det – på selveste 1. mai. Slik feirer vi arbeidernes internasjonale solidaritetsdag hos oss: Vi jobber gratis, i solidaritet med aksjeeierne. Igjen er ironien så overveldende at den bare kan overleve i virkeligheten, i kunsten stilles høyere krav.

Det var samme selskap som praktiserte en personalpolitikk der ansatte som kom for sent på jobb eller ikke nådde ukens salgsmål, måtte ta armhevinger foran sjefen. Det hadde de ikke måttet gjøre om de hadde fagforeningsbok og tillitsvalgte.

Det nye arbeidslivet, enten det består av underbetalte og overarbeidete østeuropeere, eller like underbetalte og overarbeidete norske ungdommer, er stort sett uorganisert. To generasjoners arbeid for avtaler og sikkerhet smuldrer bort, og den nåværende regjering veksler mellom å være likegyldig og godt fornøyd.

Viktigere enn bunnlinjen er solidaritetslinjen. Den skal pinadø ikke på museum.

EU/EØS

I et fortvilet, men også forbannet, forsøk på å unngå å bli museumsgjenstander, vedtok Fellesforbundet onsdag et krav om å få utredet hva vi kan gjøre innenfor EØS-avtalen for å sikre et skikkelig arbeidsliv, og hvilke alternativ vi har til avtalen.

Den utredningsoppgaven kan lett havne på bordet til statsminister Jonas Gahr Støre om to år. Han har tidligere sagt at det er som å be sin kone gjennom 30 år være med på en utredning av alternativ til ekteskapet. Allegorien er treffende. Vi ser jo at EU ikke tar lett på dem som gjerne vil prøve singellivet. Boris Johnson likner en mann som har måttet gi fra seg både hus, hytte og bikkje i skilsmisseforhandlingene, og som i tillegg for sent oppdaget at han er betydelig mindre populær på Tinder enn han trodde.

Det var nok derfor Støre pustet så lettet over at Fellesforbundet ikke vil åpne den Pandoras krukke som en oppsigelse av avtalen vil være. Etter at avstemningen var over, sa han at budskapet fra landsmøtet er et «veldig klart krav om ei opprydding i norsk arbeidsliv». Det kravet bør Arbeiderpartiet innfri så snart de kommer tilbake til makten.

Og de må gjerne begynne i Brussel. Den norske delegasjonen, som ligger like over gaten for kommisjonsbygningen, bør kalle det største møtelokalet for Handlingsrommet. Der bør norske forhandlere gjøre seg så høye og mørke som de bare makter. Og de bør inngå allianser med sterke krefter over hele Europa, som vil det samme.

Dernest bør samtlige styreledere for statlige bedrifter av ulik konstruksjon instrueres om at viktigere enn bunnlinjen er solidaritetslinjen. Den skal pinadø ikke på museum.

Les også

Arne Viste dømt for å ansette asylsøkere: – Jeg er frisk og opplagt til en ny runde

Les også

Rødgrønne partier leser EØS-vedtaket i Fellesforbundet ulikt

Les også

Kina vil bygge Norge

Les også

Natasja Askelund: «Nasjonalmuseet skal ikke drive med forvaltning av Fredriksen-søstrenes milliardarv»

Les også

Stavanger kunstmuseum kjøpte 11 og fekk 210 verk i gåve i 2018. Er det eit problem?


Statsminister Erna Solberg kan trenge mer enn tredimensjonale briller for å holde oversikt over holde sammen en regjeringskoalisjon som i bunn og grunn er politisk uforenlig. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Publisert: