Hersker du med meg nå?

KOMMENTAR: Hersketeknikker, som å tillegge andre meninger de ikke har, er blitt mer og mer vanlig. Debatter må handle om det som faktisk blir sagt.

Publisert:
Hilde Øvrebekk
Kommentator

Oljeminister Kjell Børge Freiberg i Debatten på NRK. Flere og flere debatter preges av at politikere ikke svarer på spørsmål eller tillegger andre meninger de ikke har. Foto: Skjermdump NRK

Nylig skrev jeg en kommentar om at vi trenger en ny norsk olje- og gassfortelling. Poenget var at mens utslippene øker på grunn av manglende klimatiltak, svelger norske politikere blant annet oljeindustriens bløff om at elektrifisering kutter utslipp.

Jeg stilte spørsmål om den fortellingen vi her i Norge ofte hører fra oljebransjen og politikere nødvendigvis er en fortelling som vil utspille seg i den virkelige verden. Jeg mener vi bør stille spørsmål om dette.

Bærekraftsjef i Equinor, Bjørn Otto Sverdrup, svarte på mitt innlegg og kom med sitt syn på saken. Det gjorde også olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg.

Hersketeknikker

Her er det hersketeknikkene kommer inn, som de i større og større grad gjør i debatter generelt for tiden.

Sverdrup skrev: «Øvrebekk betviler at gass bidrar til reduserte utslipp i Europa. I Storbritannia har CO₂-utslippene blitt redusert til rekordlave nivå de siste årene.»

Oljeministeren skrev: «Hun tror ikke på at gass erstatter kull og gir store utslippskutt.»

Har jeg skrevet dette, tenkte jeg og måtte gå gjennom teksten igjen. Og selvsagt hadde jeg ikke skrevet dette. For det betviler jeg ikke. Jeg vet like godt som alle andre som kan lese rapporter fra forskere hvor mye CO2 gass slipper ut sammenlignet med kull. Det er halvparten.

Det var heller ikke poenget med kommentaren. Poenget var heller ikke at jeg vil redusere produksjonen på norsk sokkel eller kutte arbeidsplasser, som oljeministeren insinuerer at jeg mener. Ingenting av dette har blitt skrevet noe sted. Så hvorfor argumenterer de mot det?

Tillegge andre meninger

Sigrid Sollund, programleder i Dagsnytt 18 på NRK, ga i 2017 ut boken «Hersketeknikker», der hun beskrev flere måter å gjøre dette på.

En av hersketeknikkene hun peker på er å tillegge andre meninger. Ifølge Sollund blir dette ofte gjort ved å argumentere mot noe annet enn det som ble sagt. Hun bruker eksempler fra asyldebatten.

«Hvis den ene parten sier at vi ikke bør ta imot flere flyktninger enn vi kan ta hånd om, så svarer den andre parten at vi kan ikke sitte stille og gjøre ingenting,» sa Sollund i et intervju med Trd.by.

«Eller hvis noen sier at de ønsker seg en mer liberal asylpolitikk, så svarer den andre parten at alle kan ikke komme til Norge.»

Denne typen hersketeknikk kaller vi stråmannsargumentasjon. Det er når man lager en såkalt stråmann av det man definerer som motstanderen for å tillegge denne meninger man lett kan tilbakevise. Hensikten, om det brukes bevisst, er å gi et inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen står for.

Ropstads stråmenn

Det mest kjente eksempelet på dette den siste tiden var KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads utspill om at det kristne menneskesynet er under angrep fra miljøbevegelsen i en tale til KrFs landsstyre i november. Han hevdet at deler av den mente at mennesket ikke er noe annet enn et litt intelligent dyr.

«Deler av den grønne bevegelsen i Europa kommer med et farlig tankegods med på kjøpet: En total avvisning av tanken om at mennesket er skapt med iboende egenverdi,» sa Ropstad.

Ropstad trekker frem et eksempel der talsperson Teodor Bruu for Grønn Ungdom i en kronikk i Klassekampen skrev at menneskeverdet er et ekskluderende begrep. Poenget hans er at vi bør stille strenge krav til norsk dyrevelferd.

KrF-lederen trakk fra den kronikken konklusjonen at Bruu hevder at mennesker og dyr er like mye verdt. Og så skapte han en debatt rundt en påstand om MDG som parti sidestiller mennesker og dyr. Nasjonal talsperson i MDG og stortingsrepresentant Une Bastholm slo selvfølgelig tilbake og kalte utspillet hårreisende og uredelig.

Men selv om det ikke stemmer at MDG mener at mennesker ikke har en egenverdi, klarte Ropstad å få saken på dagsorden. Dermed handlet diskusjonen om at MDG måtte forsvare seg mot noe de aldri hadde ment.

Negativt

Denne stråmannsargumentasjonen blir mer og mer utbredt i det offentlige ordskiftet. Men hva er konsekvensene av at vi bruker sånne teknikker når vi diskuterer med hverandre?

Logikksjekker Ole Hjortland ved Universitetet i Bergen uttalte i en artikkel i Forskerforum i fjor at «konsekvensene er at man ofte får en diskusjon som ikke handler om påstandene man var interessert i å diskutere. Noen ganger skjer det bevisst, og det gjør at debatten blir mindre etterrettelig og i stedet handler om å beskylde hverandre for feil. Det er negativt for det offentlige ordskiftet.»

På sin blogg logikksjekk.no, skriver Hjortland og kollega Pål Antonsen om Ropstad som bruker stråmennene Bruu og filosofen Peter Singer som «sannhetsvitner» på at deler av miljøbevegelsens menneskesyn er farlig.

«Det er i grunn ikke overraskende at det finnes ideer som utfordrer det kristne menneskesynet – også blant miljøbevegelsen. Ideen om at mennesker har en «unik og uendelig egenverdi» er bestridt av en rekke moralsyn. Men resten av trusselbildet har Ropstad diktet opp selv,» konkluderer Hjortland og Antonsen.

Reale debatter

Det å tillegge meningsmotstandere en mening de ikke har brukes mer og mer i debatter i dag.

Lytt nøye til en debatt på radio og TV, så går det som regel ikke lang tid før denne type argumenter dukker opp. Spesielt i politiske debatter. Og det er ikke bare Ropstad som driver med dette.

Agenda Magasin skrev for en tid tilbake en sak der de hadde spurt politikere om samfunnsdebattanter om tips til å vinne en debatt. «Og om de sleipe knepene man tyr til når man skjønner at slaget er tapt». Stråmannsargumentasjon er naturlig nok en av disse.

I en verden der sosiale medier bombarderer oss med falske nyheter, kan vi i det minste holde debatten real og ekte. Debatter må handle om det som faktisk blir sagt.

Publisert: