Kraften i Ryfylke

KOMMENTAR: Ryfylke har hundre års industrihistorie. Nå står regionen foran et nytt industrieventyr. Prisen kan bli høy, men gevinsten kan bli høyere.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Foran meg på skrivebordet ligger det to uformelige klumper. Den ene er svart og tung i hånda, den skitner til fingrene. Den andre er mindre, blankere og enda tyngre. Og den er helt rein.

Jeg tok dem med meg fra Sauda på fredag. Den svarte klumpen er manganmalm fra Gabon i Vest-Afrika. Den blanke er nesten ren mangan, et metall som verden er helt avhengig av. Manganen som produseres hos Eramet i Sauda, er verdens beste. Økonomisk går det så det griner hos Eramet nå om dagen.

I det vi gikk inn porten til smelteverket, møtte vi to mannfolk som var på vei hjem etter skiftet. «Dette er verdens beste arbeidsplass. Husk å skrive det», sa den ene.

Kvantesprang

I hundre år har smelteverket i Sauda vært et industrieventyr. Kostnaden har vært enormt energibehov med tilhørende massive utbygginger av vannkraft. Lufta over Sauda var lenge svartgrå av forurensning. Avfall fra produksjonen ble bare dumpet.

I dag er mye annerledes enn i den såkalte «storhetstida» i Sauda på 1950- og 60-tallet. Antall ansatte på Eramet har gått ned. Men produksjonen har økt. Og kvaliteten er bedre. Teknologi og lovgivning har gjort kvantesprang. Lufta over Sauda var tindrende klar på fredag. Men Sauda er fortsatt ett av de største utslippspunktene for klimagasser i Norge.

Historien om Sauda er viktig for å forstå framveksten av det moderne Norge. En framvekst som helt og fullt var tufta på utnyttelse av landets naturlige fortrinn og ressurser. Elvene ble temmet, energien satt i arbeid for å reise industri. Aluminium, stål, mangan og andre metaller kunne produseres med norsk vannkraft.

En ny epoke

I dag står Sauda og Suldal på terskelen til en ny industriell epoke. Eramet jobber for å bli grønnere. Slagg og støv som tidligere var plagsomt avfall, er nå en ressurs som kan selges. Renseteknologi skal få utslippene ned. Karbonet skal fanges og lagres. Det er store planer om ammoniakkproduksjon og hydrogenfabrikk. Innsatsfaktoren er den samme: grønn, fornybar norsk vannkraft.

Sauda (4700 innbyggere) og Suldal (3800) er nærmeste naboer i indre Ryfylke. Men Suldal er fortsatt en kommune uten særlig industri. Landbruk, turisme, offentlig tjenesteyting og inntekter fra de mange vannkraftanleggene er hovednæringer. Men med ett stort unntak:

På Berakvam ved Jelsa ligger Nord-Europas største pukkverk. Du må nesten ha sett den enorme gropa i terrenget for å forstå dimensjonene. Det tyskeide pukkverket tar ut nesten 12 millioner tonn masse i året fra steinbruddet. Dette er Suldals overlegent største private arbeidsgiver, med 190 fast ansatte og ytterligere 90 underleverandører.

Om 10–15 år er dagens konsesjonsområde tomt. Nå ønsker Norsk Stein å åpne et nytt område. Det blir et enormt naturinngrep i et skogsområde som er så å si urørt i dag, mellom Høyvik i Sandsfjorden og Økstrafjorden inn av Foreneset.

Å knuse vann

Men ikke nok med det. Selskapet Gen2Energy har kjøpt lokalene til den nedlagte tønnefabrikken på Jelsa og vil starte opp med produksjon av «grønn» hydrogen. Innsatsfaktoren er den samme: Store mengder grønn vannkraft brukes til å dele opp helt vanlig vannmolekyler i to hydrogenatomer og ett oksygenatom. Energien i en norsk elv blir gjort om til energi lagret i hydrogenatomer. Restavfallet er rent oksygen og masse overskuddsvarme. Dette kan også brukes.

Det grønne skiftet har på ny gjort hydrogen til en aktuell energibærer, selv om skepsisen fortsatt finnes. En gammel morsomhet i energi-kretser sier at hydrogen er framtidens drivstoff, og det vil det alltid være.

Jelsabuen kan få demonstrert at det motsatte er tilfelle, men mange i det idylliske tettstedet er også bekymret for støy og eksplosjonsfare. Og det må bygges ny forsyningslinje for strøm. Hvor skal «monstermastene» i så fall plasseres? Slike debatter har det med å bli harde i Norge.

Luftslott eller gullgruve?

Den aller mest vidløftige planen på Jelsa, men også den planen som har potensial i seg til å skape et virkelig stort industrieventyr, handler om vindkraft. Berakvam, med den brådype Sandsfjorden som nærmeste nabo, er et av svært få steder i Norge, – ja, kanskje i hele Nord-Europa, – hvor det er mulig å bygge flere hundre meter høye, flytende havturbiner på ett sted.

Planene til WindWorks Jelsa innebærer at den nordlige delen av konsesjonsområdet til Norsk Stein gjøres om til et 800 dekar stort industriområde, med enorme tørrdokker der havmøllene kan settes sammen og fraktes ut til Nordsjøen. Og de har det travelt. Allerede om seks–sju år er det meningen å være i sving. Dette kan skape hundrevis, kanskje tusenvis, av arbeidsplasser.

Men er det realistisk? Igjen snakker vi om et brutalt naturinngrep. Veien må legges i tunnel. Fjorden blir delvis blokkert og skip må legge om ruta. Beboere og hyttefolk er allerede i alarmberedskap. Finansieringen er ikke på plass. På den annen side: Området er jo allerede regulert til industri. Og det ryker ikke en kvadratmeter med matjord.

Revolusjonen

Har Suldal – og Norge – råd til bare å avvise planene? Jeg mener nei. Igjen fordi det er dette vi alltid har vært gode til i Norge. Å ta naturen i bruk for å skape vekst. Klimaendringene vil tvinge fram industriell nytenkning, uansett. Norge har en unik mulighet til å bli del av denne nye industrielle revolusjonen.

Klarer vi å forvalte de eksisterende olje- og gassfeltene på en måte som gjør at det globale klimaregnskapet ikke blir skadelidende, samtidig som vi bygger opp nye industrier med det grønne skiftet som målsetting, kan vi få i pose og sekk. Og Ryfylke kan stå i spissen for den utviklinga.