Jenter som dreper

GJESTEKOMMENTAR: 16-åringen som mandag ble dømt til 11 års fengsel for et drap på Sørlandssenteret, er i en svært liten gruppe av jenter som dreper. Hva vet vi om dem?

«Hvis vi skal kunne fange opp barn som potensielt er farlige for andre, må vi bort fra tankegangen om barn som et blankt lerret som enten blir gode eller dårlige mennesker alt etter hva de utsettes for på omsorgsfronten», skriver Audhild Skoglund.
  • Audhild Skoglund
    Audhild Skoglund
    Fagbokforfatter, cand. philol. i religion og populærkultur
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Onsdag 26. juli 2017 vandret en 15 år gammel jente inn på Coop Obs-butikken på Sørlandssenteret med en plan: Hun skulle plukke opp en bestemt kniv hun visste at de solgte. Hun mente den kunne egne seg til å drepe en person. Hun hadde undersøkt på nettet hvordan hun kunne bruke kniven til formålet.

Jenta fant kniven hun ønsket seg og plukket den ut av pakningen. Ved en av hyllene fikk hun øye på 17 år gamle Marie Skuland, som jobbet på Coop Obs og var i gang med å rydde i hyllene. Det skulle bli fatalt for henne. Jenta stakk kniven inn i Skuland, helt inn til beinet.

Deretter fortsatte den ferske drapskvinnen til vareutsjekkingen, hvor hun stakk kniven i Christine Aaneland. Hun var heldigere – hun overlevde.

Begge var tilfeldige ofre.

Svært sjelden

Det er svært sjelden at barn dreper, og enda sjeldnere at jenter gjør det. Derfor finnes det lite forskning på feltet – grunnlagsmateraialet er rett og slett for tynt.

Fra USA vet vi at jenter under 18 år utgjør under én prosent av alle gjerningspersonene i drapssaker. Tallene er hentet fra en periode på 30 år, og andelen har ikke økt med tiden. Tilsvarende tall for gutter er ni prosent.

I den lille gruppen av jenter som dreper, er det nesten alltid familiemedlemmer og bekjente som er drapsofrene. Dette i motsetning til gutter, som oftere dreper mennesker de ikke kjenner.

Saken fra Sørlandssenteret er altså abnormal. Jenta kjente ikke de to ofrene sine.

Langt vanligere, men altså fremdeles uhyre sjelden, er det at jenter dreper noen de kjenner. Som da en 15-årig jente drepte en ansatt på en barnevernsinstitusjon hun bodde på i 2014.

Sviktet av hjelpeapparatet

I de mange sakene som har vært skrevet om drapskvinnen på Sørlandssenteret, har fokuset gjerne vært at hjelpeapparatet har sviktet henne. Det konkluderte også en rapport fra Fylkesmannen som kom tidligere i år. Hun vokst opp i en voldelig familie og har siden hatt en komplisert vei gjennom hjelpeapparatet.

Tendensen har vært å se på henne som et barn alle har sviktet − som et offer.

Men er det en sann fremstilling, eller er det den fremstillingen som er lettest for oss å forholde oss til: At barn er uskyldige, og om de gjør noe galt, er det fordi voksne har ødelagt dem?

Personlighetsforstyrrelser

Ser vi på dommen, slås det fast at jenta har hatt påfallende konsistente atferdstrekk siden 2012. De handler om vold, drapstrusler og hærverk, om å være manipulerende og eksplosiv. Det slås også fast at hun har trekk fra tre ulike personlighetsforstyrrelser. Ettersom hun ennå ikke er voksen, har rettspsykiaterne ikke satt disse diagnosene på henne. Foreløpig har man hatt begrenset med hell når det kommer til å behandle personlighetsforstyrrelser.

Det man derimot vet, er at jo tidligere et barn begynner å vise dyssosial oppførsel, desto større er sjansen for at det utvikler alvorlige voldelige trekk og en dyssosial personlighetsforstyrrelse i voksen alder. Typiske trekk disse barna viser, er at de er manipulerende, beregnende og mangler empati eller skyldfølelse.

Ikke alltid traumatiserte

Jenter som dreper, har ofte opplevd barndomstraumer som omsorgssvikt og overgrep. Allikevel er det også mye som peker mot spesielle personlighetstrekk som blir utviklet tidlig, og som holder seg inn i voksen alder. Om trekkene er medfødte eller ei, er noe som ennå diskuteres. For de aller fleste som opplever en trasig barndom, blir hverken voldelige eller drapskvinner. I så fall hadde samfunnet vært oversvømt av tenåringer som går berserk med våpen. Og det er det jo ikke.

Det finnes også eksempler på at barn som har hatt en tilsynelatende trygg og god oppvekst, begår drap. Ja, de kan til og med nyte å drepe.

I sin forskning på barn som begår skolemassakrer har psykologen Peter Langman konstatert at slett ikke alle er traumatiserte. Han deler barna inn i kategoriene traumatiserte, psykopatiske eller psykotiske. Kategoriene kan overlappe, men gjør det ikke nødvendigvis.

I den psykopatiske kategorien finner vi de barna som i størst grad planlegger og viser gjennomføringskraft i drapshandlingene. De dreper flest, og de synes ofte å glede seg over å drepe.

Ensidig fokus

Hvis vi skal kunne fange opp barn som potensielt er farlige for andre, må vi bort fra tankegangen om barn som et blankt lerret som enten blir gode eller dårlige mennesker alt etter hva de utsettes for på omsorgsfronten. Først da kan rette tiltak settes inn.

Samtidig vil vi voksne naturlig nok ønske å tro på det gode i alle barn. Det ligger dypt i kulturen vår. Å ensidig fokusere på lidelseshistorien til et barn som dreper, er imidlertid ikke til det beste for hverken barnet eller ofrene for handlingene deres.

Publisert:
  1. Barn
  2. Gjestekommentar
  3. Audhild Skoglund
  4. Drap
  5. Forskning og vitenskap

Mest lest akkurat nå

  1. Boligbrann på Stokka

  2. Startet tilbud de savnet selv: – Kjemperespons

  3. Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun er gravid

  4. Lager butikk av plasten i havet

  5. Oljepolitikken glipper for Rogaland: – Sterkt beklagelig

  6. Sto uten spillere i januar - rykket opp: – Stolt og rørt