50.000 er ikke nok!

KOMMENTAR: Når man kritiserer folk for å føle for mye, må man være forberedt på å bli beskyldt for ikke å ha noe hjerte.

Denne artikkelen er over to år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Mange av «vennene» mine på Facebook skifta profilbilde i forrige uke. «50 er ikke nok», sto det på det nye bildet, som ofte var det gamle bildet, men altså med tekst.

Tallet 50 refererer, som de fleste nå vet, til regjeringens beslutning om å hente ut 50 personer fra Syria som har hatt tilhold i den nå nedbrente flyktningleiren Moria på den greske øya Lesvos. Regjeringen vil prioritere sårbare syriske familier med barn, altså asylsøkere som uansett ville hatt en god mulighet til å få opphold i Norge.

Flere norske kommuner, inkludert Stavanger, har gitt beskjed til regjeringen om at de står klar til å ta imot langt flere fra Moria. De siste årene har det nemlig kommet svært få asylsøkere til Norge, helt i tråd med regjeringens – og nesten hele Stortingets – uttalte politikk.

Covid-19

Brannen som jevnet leiren med nær 13.000 beboere med jorda, startet da aksjonister i leiren tente bål i forbindelse med demonstrasjoner mot de generelt forferdelige forholdene, og konkret fordi greske myndigheter nektet å slippe folk ut, tross utbrudd av covid-19 hos 35 personer i leiren. Kraftig vind gjorde at brannene raskt kom ut av kontroll. Leiren ble bygget for maksimalt 3000 personer.

Blant de mange ubesvarte spørsmålene er om brannene ble startet med den hensikt å brenne leiren ned, eller om dette var et uhell. Greske myndigheter har i samarbeid med FN allerede etablert en ny teltleir med en foreløpig kapasitet på 5000 personer, men mange av beboerne i Moria har nektet å dra dit. I stedet forlanger de å bli fordelt videre til andre land i Europa, hvor de vil søke om asyl.

Uverdige forhold

Lesvos er ikke den eneste greske øya nær kysten av Tyrkia som har tatt imot mengder av migranter. En oversikt fra FNs høykommissær for flyktninger, publisert i sommer, sier at rundt 38.000 personer bor i fem overfylte og farlige leire på fem greske øyer. Ifølge greske myndigheter er det registrert over 70 nasjonaliteter i Moria-leiren, med et sannsynlig flertall av personer fra Afghanistan. Syria, Irak og Iran er også sterkt representert.

Bakgrunnen for denne tragiske og uverdige situasjonen er de avtalene som ble inngått i kjølvannet av flyktningkrisen i 2015, da hundretusener av asylsøkere ankom Europa via Tyrkia og over Middelhavet. En avtale mellom EU og Tyrkia har fanget hundretusener av mennesker i provisoriske leire hvor de har blitt sittende fast i et juridisk ingenmannsland.

Dette er, grovt forenklet, bakteppet for den situasjonen som førte til at mange av Facebook-vennene mine skiftet profilbilde i forrige uke.

Emosjoner

Når man kritiserer folk for å ikke se hele bildet, blir man lett beskyldt for å være hjerteløs eller kynisk.

Jeg har tidligere – for å nevne bare noe – vært kritisk til den såkalte «Earth Hour», der folk slokker lyset hjemme i en time for å vise at de er opptatt av klima og miljø. Jeg har kritisert NRKs «redd hvalen»-jippo, der man kunne «redde hvalen» ved å svare «riktig» på noen banale spørsmål på nettet. Og jeg er kritisk til hva man egentlig oppnår ved å skifte profilbilde noen dager.

Misforstå meg rett, jeg gjør dette – og mere til – med en viss avsmak. Reaksjonene er like aggressive som de er forutsigbare. Den som våger å kritisere den gode hensikt, stiller seg jo lagelig til for hogg. Og ikke minst: I dagens polariserte retoriske klima risikerer man å bli omfavnet av folk man helst ikke vil assosieres med.

Det er noe med kravet om å gå i takt. Er du ikke en del av «løsningen», må du nødvendigvis være en del av problemet, ikke sant?

80 millioner flyktninger

Verden er i alvorlige problemer. Problemer som i svært stor grad bunner i en skjev fordeling av godene. Ulikheten mellom dem som har og dem som ikke har, øker. Til tross for at teknologiske og medisinske framskritt har redusert barnedødelighet og hungersnød betraktelig de siste 50 årene, er presset på jordens ressurser uholdbart. Og det er de fattigste som betaler den høyeste prisen. Nesten 80 millioner mennesker i verden er på flukt. Halvparten av dem er barn.

Det internasjonale systemet for behandling av flyktninger, asylsøkere og migranter har brutt sammen, ikke minst fordi det ikke ble utviklet for å håndtere en moderne, globalisert menneskehet. Asylsøkere med smarttelefon.

Vi forlanger at folk skal kjempe seg fram til Europas grenser før de kan legge fram saken sin, et system som spiller rett i hendene på dem som livnærer seg av å utnytte desperate mennesker. I tillegg belønner systemet dem som tross alt har ressurser til å legge ut på reisen hit.

Ubegripelig flaks

De som sier at vi ikke kan ta imot alle, har rett. Det har også de som sier at vi kan ta imot flere. Jeg har mest sympati med de siste, men forbeholder meg retten til å peke på at prisen blir høy. Når jeg for eksempel er tilhenger av å øke antall kvoteflyktninger som blir fordelt gjennom FN, er jeg fullt klar over at disse også er vanskeligst å integrere i det norske samfunnet. Jeg ønsker at noen skal regne på hva dette koster. Jeg anser ikke tall som farlige. Jeg er forberedt på at kostnaden blir høy.

50 er ikke nok. Ikke 500 heller. 5000 er ikke nok. Sett fra Norge er det egentlig aldri nok. Det er nesten ubegripelig, nei det er ubegripelig, hvor heldige vi er som er født her, og ikke der. Alle mennesker med en samvittighet bør kjenne litt på det ansvaret denne flaksen gir oss. Når de har gjort det, bør de begynne å tenke.

• Les også: «Den som føler seg truet av gode handlinger, vil ofte beskrive disse som naiv altruisme. Men det er langt mer effektivt å stemple godheten som en trussel mot vår egen gruppe, vår egen kultur, vår egen rase, vår egen arv, vår egen sikkerhet eller vår egen religion. Da blir de gode handlinger plutselig ikke naive, men uakseptable.»