«Lavpannet» som en neandertaler?

GJESTEKOMMENTAR: President Biden kan nok mye, men kanskje ikke om neandertalerne. Hjernene deres var større enn våre.

Ja, neandertalernes skalle hadde en lavere panne enn vår, men skallen gikk lenger bakover – og hjernen var større enn vår. Så skjellsordet «lavpannet» bommer. Foto: NTB

  • Erik Tunstad
    Erik Tunstad
    Biolog og forskningsjournalist
Publisert: Publisert:

Det kalles kanskje ikke rasisme når man henger ut en utdødd folkegruppe, men president Biden gjorde det nå allikevel. Han beskyldte de som vil endre koronareglene i Mississippi og Texas for å «tenke som neandertalere».

Vi oppfatter dette som en fornærmelse, men texanerne burde tatt det som en kompliment: De største hjernene vitenskapen har målt satt i hodene på nettopp Homo neanderthalensis.

Ny kunnskap

Det finnes ikke noe en-til-en-forhold mellom hjernestørrelse og intelligens, men vi kan følge økningen i menneskets hjerne opp gjennom tiden, helt opp til disse fortidsmenneskene som døde ut for 32.000 år siden.

At de døde ut – mens vi overlevde – er altså ikke direkte relatert til intelligens, men kanskje mer til sosiale strukturer og tilfeldigheter. En annen pussig detalj er at vår moderne hjerne har krympet de siste noen tusen årene.

Vibeke Riiser-Larsen og jeg undersøker dette i noe detalj i boka «Neandertal – Folket som forsvant». Takket være Joe Biden får jeg her en anledning til å si noen ord om neandertalernes dårlige rykte.

For det første er neandertaler-forskningen veldig spennende å følge med på. Les for eksempel Vibekes artikkel om hvordan forskere har laget neandertaler-liknende «minihjerner» ved hjelp av genteknologi og stamceller. De siste ukene har også gitt oss forskning som viser at neandertalerne antagelig både hørte og snakket like godt som oss. Alt dette støtter opp om det vi skriver i vår bok, nemlig at neandertalerne ikke sto noe tilbake for oss.

Les også

Erik Tunstad/Vibeke Riiser-Larsen: «Var kvinner og menn virkelig likestilte hos neandertalerne?»

Oss og «de andre»

Så, hvorfor er det fremdeles gangbar mynt å skjelle ut folk fordi de «tenker som en neandertaler»?

Stereotypiske syn på fremmede kulturer har en funksjon – det kan blåse opp selvfølelsen og styrke samholdet. Dette behovet for å gjenkjenne våre egne, og skille dem fra «de andre», var antagelig av betydning for at vi kunne utvikle store, «anonyme samfunn», altså samfunn bestående av flere mennesker enn de du kjenner personlig. Baksiden av medaljen blir fremmedfrykt og rasisme: Det er neppe ikke uten grunn at veldig mange folkeslag har gitt seg selv navn som betyr noe i retning av «det egentlige folket» eller «de virkelige menneskene» – til forskjell fra alle de andre, rundt dem.

Dermed forstår vi bedre den mottakelse neandertalerne fikk da de ble oppdaget på midten av 1800-tallet: Knoklene var kraftige, lårbeina lett bøyde, og noen forskere konkluderte raskt med at man her hadde funnet restene etter en russer, en hjulbeint kosakk, slik en formulerte det. De som derimot mente at neandertalerne var en egen mennesketype, kalte dem en «primitiv, barbarisk rase».

Tidlige oppfatninger

Modell fra 1929 av en neandertalergutt som tygger på et bein. Ikke akkurat et positivt uttrykk. Foto: AP/NTB

En av de tidligste rekonstruksjonene av en neandertaler ser mest ut som en gorilla med klubbe. Men neandertalerne var ikke mer hårete enn oss, de gikk ikke med lutende skuldre og knekk i knærne. Likevel er det dette bildet som har festet seg, og som til og med amerikanske presidenter henter frem ved anledning.

Tidlig på 1900-tallet, 50 år etter det første funnet, ble neandertalernes rykte om mulig enda dårligere. I La Chapelle-aux-Saints i Frankrike dukket det opp et individ med deformerte bein, ødelagt rygg, uten tenner og med store skader i hodeskallen og kjeven.

Forskernes rekonstruksjon ble en hårete mann som knapt kunne stå oppreist. Han var duknakket, og den tannløse munnen måtte ha hengt åpen og dermed gitt neandertaleren et måpende ansiktsuttrykk, et angivelig sikkert tegn på en mentalt tilbakestående mennesketype.

Neandertaleren var dermed blitt en siklende idiot, og vi kunne lett forstå hvordan disse undermenneskene raskt forsvant da vi, Homo sapiens, dukket opp.

Gamlingen fra Chapelle-aux-Saints

«Mannen fra Chapelle-aux-Saints», modellert av J.H. McGregor. Foto: Wikimedia Commons

Vi ser i dag at forskerne var ofre for sin tids fordommer. Individet de beskrev, i dag kjent som «Den gamle mannen fra Chapelle-aux-Saints», dannet grunnlag for synet på neandertaleren i nesten 100 år, uten at man helt klarte å ta inn over seg at «gamlingen» – som døde i en alder av 42 år – var hardt angrepet av en serie sykdommer og skader.

Han var krokrygget på grunn av gikt. Den uvanlige munnen skyldtes manglende tenner og en skade i kjeven. Han hadde overlevd flere år som tannløs.

I tillegg var han muligens døv, og ikke bare var skuldrene og nakken misformet av gikt, hoften var knust og han hadde en serie mindre alvorlige beinbrudd. Alt dette hadde han levd med lenge, før han døde.

Hadde ikke forskerne hatt alle sine fordommer, kunne de derfor like gjerne har tolket denne neandertaleren som et bevis for at neandertalerne hadde en høyt utviklet sivilisasjon, med evne til og rom for empati og omsorg: Her hadde de en mann som beviselig hadde overlevde med skader som ville ha drept ham, dersom han ikke var blitt beskyttet og pleiet av andre.

Omsorg, familiebånd og kjærlighet synes å være gode forslag til hva som egentlig hadde skjedd her. Noen hadde definitivt tatt vare på mannen på hans gamle dager.

I tillegg hadde de følt seg forpliktet til å begrave ham etter at han døde.

Les også

Erik Tunstad: «Den foreløpig siste istiden viste seg å bli for hard for neandertalerne. Antagelig fordi de ikke lenger bare hadde temperaturene å kjempe mot, men også våre forfedre, homo sapiens – som overlevde, og altså er blitt til oss.»

Pannevinkelen

Likevel har man på ett vis rett hvis man insisterer på å kalle neandertalerne «lavpannede» – de hadde nemlig mesteparten av hjernen sin strukket bakover, og ikke plassert midt oppe på hodet, slik den er hos oss. Men det er ikke vinkelen og høyden på pannen som bestemmer dine intellektuelle krefter, det er størrelsen på det som ligger bak der – og der var det som sagt mer hos neandertalerne enn hos oss.

  • Erik Tunstads siste gjestekommentarer
  • Andre gjestekommentarer
Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Erik Tunstad
  3. Historie

Mest lest akkurat nå

  1. Katten Molly ble tatt fra nabolaget og gitt til Dyrebeskyttelsen

  2. En lørdag i 1969 reddet Anna Ingeborg Valand to barn opp fra Breiavatnet. Fremdeles vet hun ikke hvem de er

  3. Rundt 400 meldinger om vaksine­bivirkninger siste uke

  4. 15 covid-19-pasienter innlagt: – Rammer tilfeldig

  5. Nå er milliardprosjektet i gang. Det blir trangt

  6. Isabel Raad saksøker Randaberg kommune for manglende oppfølging fra barnevernet