Havre til en død hest?

KOMMENTAR: Etter tiår med systematisk rasering av livsgrunnlaget i små utkantkommuner lurer staten nå på hvorfor folk flytter. Men Norman-rapporten inneholder mange gode forslag.

Er det lys i tunnelen for de minst sentrale kommunene? Norman-rapporten er en god analyse av problemet, men finnes det politisk vilje til å bruke mye penger på få velgere? spør kommentator Harald Birkevold. Bildet er fra de rasutsatte Rødsliane på riksvei 13, Ryfylkeveien, i Suldal kommune. Foto: Jon Ingemundsen

  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Kommentator
Publisert: Publisert:

Mens jeg satt og leste utredningen om distriktspolitikk, kom jeg til å tenke på en vitsetegning jeg lo høyt av for noen år siden. I tegningen sitter kapteinen og de andre offiserene på brua på et skip og klager: «Vi har effektivisert og effektivisert», sier kapteinen, «men likevel går ikke skipet raskere.» Deretter zoomer tegneren ut og viser at nede i rommet sitter det en enslig galeislave og ror for livet.

Utredningen jeg sikter til er NOU 2020 nummer 15, «Det handler om Norge». Victor Norman, professor i økonomi og tidligere statsråd for Høyre, har ledet utvalget som skulle utrede «konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene» og peke på mulige tiltak for å komme disse utfordringene i møte.

Gode analyser

Allerede i mandatet møter vi altså på byråkratisk «new speak», der problemer blir til «utfordringer». Og det er selvsagt nærliggende å spørre seg om det ikke er den enorme framgangen til Senterpartiet som er bakgrunnen for at regjeringen nå har funnet det påkrevd å skaffe seg en distriktspolitikk.

Når det er sagt, inneholder utredningen fra Norman-utvalget en rekke konkrete forslag som kan ha mye for seg. Og ikke minst er rapporten en usedvanlig god analyse av de problemene som er skapt for norske utkanter. Spørsmålet er bare om disse analysene og forslagene vil bryte lydmuren i Oslo.

Oslo mot resten

Sett fra Oslo er alt annet enn Oslo distrikt. Konsekvensene av dette ser vi overalt rundt oss. Men sentrum/periferi-konflikter i Norge er mye mer enn dette. De er over alt. Her jeg sitter, på Nord-Jæren, er det en pågående konflikt mellom små kommuner (Randaberg, Sola) og Stavanger om Bymiljøpakken, om eierbrøken i havneselskapet og om fordelingen av utgifter til andre felles satsinger.

Stavanger (og Sandnes) bruker kjøttvekta si som et argument, noe som i og for seg ikke er urimelig. Men det hjelper jo ikke for dem som gang på gang taper kampen.

I Ryfylke er det et folkeopprør på gang mot rasering av hurtigbåttilbudet. I over 30 år har kommunene ført en forgjeves kamp for sikring av livsfarlige veier, samtidig som Stortinget banker gjennom titalls milliarder til Ryfast og Rogfast, og en sykkelvei til 1,2 milliarder kroner mellom Stavanger og Sandnes snart er ferdig.

Les også

SISTE! Kutt i hurtigbåtene er vedtatt: – Da gikk det som vi fryktet

Hyperlokalt

Til og med internt i kommuner er det strid mellom sentrum og periferi, noe som har kommet for dagen i for eksempel Sirdal i Agder, der en opprørsgruppe ledet av bonde og forfatter Tore Kvæven ønsker å bryte med kommunesenteret på Tonstad og bli del av Gjesdal kommune i Rogaland. Grunnen: For lang avstand og interessemotsetninger mellom nord og sør, sier Kvæven. På Ombo i Stavanger (!) er det nå murring over lang avstand til rådhuset.

Og jeg kjenner mange i Suldal kommune som understreker at de kommer fra Sand, ikke Suldal. De føler at de har lite til felles med dem fra gamle Suldal kommune, som fram til 1965 hadde egen administrasjon på Suldalsosen. Og til og med i ei bitte lita bygd kan det vokse fram motsetninger. Mellom ham med de tungdrevne og bratte ekrene og hun med den lettstelte flata ned mot elva, mellom ham som fikk ja til småkraftverk og hun som fikk nei. Mellom hun som flytta på landet for å få fred og ro og naboen som vil selge hyttetomter.

Smått er verst

Det er positivt at Norman-rapporten ikke går i Oslo-fella og definerer alt utenfor Ring 3 som distrikt. I stedet rangeres kommunene i seks kategorier, fra de mest sentrale (Stavanger, Sandnes) til de minst sentrale (Suldal, Hjelmeland). Og det er i de minst sentrale kommunene at den mest urovekkende utviklingen finner sted: Fraflytting kombinert med høyere levealder vil føre til en enorm forgubbing.

Mens kommunene bekymrer seg for lavere folketall, altså færre skattebetalere, bekymrer staten seg for eldrebølgen, altså flere pensjonister. Staten får i motsetning til kommunene sin skatt uansett hvor folk bor. Men pensjonene skal staten betale.

Nå kan jenter fra Bråtveit og Ørsdalen finne på å bli byplanleggere, jagerpiloter eller hjernekirurger, og da er jo løpet kjørt for hjembygda

Tiår med nedbygging

Og nå kommer jeg til dette med den vitsetegningen. Etter tiår med «reformer» som har berøvet distriktskommunene mye av det de behøver for å være attraktive levesteder, spør staten seg nå hvorfor skipet ikke går fortere.

Sykehus er nedlagt, lensmannskontor er nedlagt, veistandarden er dårlig, bussen går aldri, bredbåndsutbygginga er dårlig, mobilnettet er dårlig, og nå virker pokker ikke engang FM-radioen. Uten en aktiv landbrukspolitikk ville norske bygder vært like avfolket som de svenske.

Landbruket og industrien, og i økende grad hytteøkonomien, er motoren i svært mange av landets minst sentrale kommuner. Uten bønder og industribedrifter, ingen rørlegger, ingen elektriker, intet Felleskjøp, ingen mekaniske verksted, ingen maskinentreprenører, ingen regnskapskontorer.

En ulykke

Nå skal jeg ile til og tilføye at det også finnes andre forklaringer på at de unge forlater bygdenorge. Det var for eksempel en ulykke å gi kvinner rett på høyere utdanning. Nå kan jo jenter fra Bråtveit og Ørsdalen finne på å bli byplanleggere, jagerpiloter eller hjernekirurger, og da er jo løpet kjørt for hjembygda.

Spøk til side, det er et svært komplisert bilde som tegner seg, og det er neppe realistisk å snu den underliggende trenden som fører til stadig mer fortetting, i Norge som i resten av verden. Men det er fullt mulig å gjøre det enklere å bo i de minst sentrale kommunene. Det krever bare politikk, som er det samme som penger.

Distriktenes største – og muligens uløselige – problem er at de har for få velgere. Den politiske matematikken som settes på spissen annethvert år, er en formidabel motstander.

  • Her kan du lese hele Norman-rapporten

Les også

  1. Han har mer eller mindre levert oppskriften på både distrikts- og digital­iserings­poli­tikk

  2. Folk mente han hadde sjarm som en potet. Nå leder han det som kan bli landets største parti

Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. Hvorfor er det greit å si at et hus er stygt, men ugreit å si at kunsten på hus­veggen er stygg?

  2. Vi har plass til både ulv og sau i Norge. Vi trenger ikke velge

  3. «Det republikanske partiet har blitt en personkultus for Trump»

  4. Hvorfor er det Kirken, og ikke for eksempel moskeene, som får mest kritikk om synet på homofilt samliv?

  5. – Er det ikke bra at ideologiske forskjeller i politikken blir tydeligere?

  6. «Etter tiår med systematisk rasering av livsgrunnlaget i små utkantkommuner, lurer staten nå på hvorfor folk flytter»

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Kommentator Harald Birkevold
  3. Distriktspolitikk
  4. Bosetting
  5. Landbrukspolitikk