President Trump kan ennå vinne seg en utenrikspolitisk seier

GJESTEKOMMENTAR: På vei mot sin fjerde nasjonale sikkerhetsrådgiver på mindre enn tre år er det blitt klart at Donald Trumps utenrikspolitikk er et kaos. Men det finnes håp, hvis han undertrykker sin trang til å erklære full seier.

Publisert: Publisert:

Donald Trump har skapt mye oppstyr, men ikke oppnådd en eneste utenrikspolitisk triumf, så langt. Men overfor Iran har han nå en mulighet. Foto: Mike Segar, Reuters/NTB scanpix

  • Fareed Zakaria
    Redaktør og forfatter

Trumps utenrikspolitikk har skapt mye oppstyr, men utrettet nesten ingen ting. Til tross for all selvskryt er det ikke kommet noen avtaler med Kina, Iran, Nord-Korea og Taliban, eller mellom Israel og palestinerne – kun uvisshet, skuffelse og en stor mengde sårede følelser.

Trump opplyste på forhånd verden om at han er en storartet avtalemaker. Utenom mindre endringer i Nafta [frihandelsavtalen mellom Canada, USA og Mexico] og handelsavtalen med Sør-Korea – endringer som Robert Zoellick, USAs handelsrepresentant under George W. Bush, mener at sannsynligvis har gjort ting verre – har Trump oppnådd lite.

Det er mange grunner til dette. Trump-administrasjonen har vært kaotisk og udisiplinert, og den har brakt kulturen fra familieeid eiendomsmeglerbutikk med seg inn i en av de største og mest komplekse institusjonene i verden, USAs føderale myndighet. Dessuten har Trump på to og et halvt år hatt en større utskifting av ledende politikere i staben enn de fleste administrasjoner har hatt i en hel fireårsperiode.

Gjør det ikke så bra

Donald Trumps sjarm har ikke virket på Kim Jong-un. Foto: Kevin Lim, The Straits Times/Reuters/NTB scanpix

Det sentrale problemet er imidlertid at Trump – til tross for sitt selvskryt – er en dårlig forhandler. Overfor både Kim Jong-un og Taliban ga han bort mye helt fra starten. Nordkoreanerne har i flere tiår ønsket seg en-til-en-møter med USAs president, men ble alltid fortalt at det bare kunne skje dersom de først kom med innrømmelser. Trump ga vekk dette med en gang, i håp om å sjarmere Kim til å gi fra seg atomvåpnene sine. Så langt står det 1-0 til Kim.

Når det gjelder Afghanistan, pisket Trump under valgkampen i 2016 Barack Obama gjentatte ganger for flere ganger å ha annonsert datoer for tilbaketrekking av tropper. Han kom med det fornuftige poenget at slikt gir fienden mulighet til å vinne bare ved å vente. Og likevel, Trump har gjort det samme ved gjentatte ganger å annonsere sin iver etter å komme ut av Afghanistan – for så å bli overrrasket over at Taliban har forsøkt å bruke det til sin fordel.

Dessuten sparket han nylig sin nasjonale sikkerhetsrådgiver, John Bolton, tilsynelatende fordi han var imot å inngå en avtale med Taliban – for så å avlyse samtaler med Taliban og dermed i praksis være enig med Bolton.

Iran som mulighet

Når Bolton er borte, får Trump muligheten til å handle på instinkt og faktisk få noe gjort – en ny atomavtale med Iran. Hans pålegg om nye sanksjoner mot landet har vært overraskende, brutalt effektive. På grunn av dollarens sentrale rolle i det internasjonale økonomiske systemet, har andre land – selv om de har ønsket det – ikke kunnet gjøre store handelstransaksjoner med Iran uten å bruke dollar, og dermed USAs finanssystem.

Iran er en stolt, eldgammel sivilisasjon og en dreven regional aktør. Landet vil aldri overgi seg. Men det kan gå med på en ny avtale, en som oppnår mer enn Obamas avtale. Om det skulle skje, kunne Trump med rimelighet hevde at han med sin ukonvensjonelle tilnærming var i stand til å få til det ingen trodde var mulig – en ny og forbedret avtale.

For at dette skal fungere, vil Trump måtte overstyre de største haukene blant sine rådgivere og finne en vei til reelle forhandlinger. Iranerne vil trolig komme til forhandlingsbordet hvis sanksjonene blir opphevet så lenge forhandlingene pågår. De vil også si at alle endringer er tillegg til 2015-avtalen, ikke en ny avtale. Samme det, det er det diplomater gjør.

Trumps mål bør være å få iranerne til å utvide tidshorisonten for nøkkelpunkter i avtalen fra 2015 med omtrent fem år. Han vil ikke være i stand til å oppnå mye med Irans arsenal av ballistiske raketter – Teheran ser dem som sitt forsvar mot Saudi-Arabias enorme forsvar (Iran har bitre minner om å være forsvarsløs mot haglet av raketter fra Saddam Hussein under Iran–Irak-krigen).

Når det gjelder Irans øvrige regionale aktiviteter – for eksempel støtten til Hizbollah i Libanon – kan det godt hende at de vil være villige til å snakke. Men Trump vil måtte vurdere om det vil utvide forhandlingene til å bli en uendelig samtale som også trekker inn Israel og Midtøsten generelt. Og hvis Iran skulle gå med på en viss tilbakeholdenhet i regionen, ville USA bli nødt til å svare med innrømmelser på noen områder – for eksempel lettelse av andre amerikanske sanksjoner mot Iran. Jeg tviler på om Trump eller Kongressen vil gå med på det.

Begge parter må være seierherrer

Viktigst av alt: For å få til en Iran-avtale må Trump motstå sin egen grunnleggende trang til alltid å erklære seier. Dette virker kanskje når det gjelder enkeltavtaler i forretningslivet – men kanskje forklarer det hvorfor så få noen gang har gjort en avtale nummer to med Trump. Uansett, utenrikspolitikk handler om langsiktige relasjoner, ikke om enkelttransaksjoner.

Og begge sider har sin innenrikspolitikk og sine valgkretser å ta hensyn til. Alle må kunne si at de har hatt suksess. Hvis Trump kan svelge det, kan han få til noe sjeldent i sin periode så langt, – en faktisk seier i utenrikspolitikken.

  • Epost: fareed.zakaria.gps@turner.com
  • Washington Post Writers Group ©

Les også

Trump, våpen, rasisme og helse på topp under demokratenes debatt

Les også

Høyesterett i USA godkjenner Trumps asylregler

Les også

USAs budsjettunderskudd passerte 1.000 milliarder dollar


Publisert:

Les også

  1. – Boris Johnson tar Toryene inn i den nye tid

  2. Aftenbladet mener: «Populismen er autoritær»

  1. Utenrikspolitikk
  2. Donald Trump
  3. Iran
  4. Midtøsten
  5. Nord-Korea