Ikke umoralsk å tvile på vitenskap, det umoralske står mediene for

GJESTEKOMMENTAR: Norske nyhetsmedier gjør en stor feil når de blokkerer klimaskeptikere fra spaltene.

Publisert: Publisert:
Erik Tunstad
Biolog og forskningsjournalist

Tvil og diskusjon om rådende oppfatninger har brakt vår kunnskap videre, som da Isaac Newton (1642–1726) revolusjonerte en rekke «vedtatte» naturlover. Foto: NTB scanpix

Professor i kjemi ved Universitetet i Bergen, Einar Sletten, sendte en kronikk til Bergens Tidende. Han fikk svaret: «Vi trykker som hovedregel ikke såkalte klimaskeptiske innlegg i BT.»

Jeg kjenner få journalister med faglig tyngde utover en bachelorgrad. BT-journalisten som svarte Sletten, har studert sosiologi; jeg vet ikke hvilken grad vedkommende har. Det oppsiktsvekkende er uansett at en sosiolog og journalist ikke aksepterer en naturfaglig artikkel skrevet av en professor i kjemi.

Eller kanskje ikke? Avslaget kommer ikke av fag – det kommer av prinsipp.

Folk – også professorer – med «avvikende syn» på klimavitenskap er blokkert fra norske medier.

Slik praktiseres det i så godt som alle landets redaksjoner: Klimaavvik skal ikke på trykk. De eldste blant oss husker AKP (m-l)s «enhetsfront»: Ingen uenighet utad!

Da geologene professor Ole Humlum og førsteamanuensis Tom Segalstad i sin tid sendte Aftenposten en redegjørelse for CO₂s påvirkning på klimaet, fikk de således et muntlig avslag: «Vi vil ikke forvirre våre lesere». BT gjorde det altså skriftlig.

Les også

Per Arne Bjørkum: «Hvem har lov til å kritisere arbeidet til klimaforskerne?»

Forskjell på tøv og saklig uenighet

Dette minner meg på et innslag på Dagsnytt 18 nylig. Organisasjonen BioCosmos vil bekjempe evolusjonsteorien i skolen, og laget et vellykket pr-stunt.

De mener Darwin tok feil og at verden er laget av en «designer». De kaller det intelligent design, ID. ID er det reneste tøv, men åpenbart ikke mer tøv enn at Arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsperson, Torstein Tvedt Solberg, på Dagsnytt 18, illustrerer faren ved å presentere ID i den norske skolen som første skritt på en slippery slope som – Gud forby? – kan ende i klimaskepsis.

ID er religiøs propaganda og mangler støtte fra fagfolk med relevant bakgrunn. De holdninger som svartmales som «klimaskepsis», er noe annet, nemlig vitenskapelig uenighet. Også klimaskeptikerne har riktignok en del glade amatører i sin midte, men det er ingen mangel på forskere innen relevante fag som utviser skepsis mot dagens konsensus.

Vi må selvsagt ta med at disse forskerne er i mindretall – selv om støtten til de mer katastrofeorienterte scenarioene er langt mindre enn de 97 prosent vi vanligvis får høre om.

Uenighet bringer verden videre

Jeg vil ikke ta stilling i klimasaken – dertil er den for komplisert, og altfor dominert av utenomvitenskapelig engasjement. Heldigvis krever ikke mitt poeng at jeg tar stilling. Poenget er at samfunnet har bestemt seg – og deretter knebler opposisjonen.

Gro Harlem Brundtland sa det slik i FNs generalforsamling i mai 2007: «Det er uansvarlig, hensynsløst og dypt umoralsk å stille spørsmål ved alvoret i situasjonen.» Tiden er nemlig over for diskusjon, nå kreves handling.

Ja, kriser krever handling. Men krever kriser at man nekter folk å snakke om dem?

Krever kriser at man undertrykker vitenskapelig uenighet? Kan en krise rettferdiggjøre at vi fjerner den delen av vitenskapen som nettopp har drevet den fremover – alles rett til å kritisere alt og alle?

Dette er et nokså viktig punkt, for det var åpen diskusjon som skapte vestlig vitenskap, og det er denne samme vitenskapen de fleste av oss kan takke for at vi i det hele tatt er i live.

La oss se på legevitenskapen. På begynnelsen av 1800-tallet kunne du som pasient velge mellom to onder: Du kunne gå til lege – eller du kunne gå til homøopat. Ville du overleve, valgte du homøopat.

Legene visste lite – og bedrev årelating. Å tappe blod fra syke er aldri lurt. Homøopaten ga deg vann, og kroppen fikk en sjanse til å bli frisk av seg selv.

Det som siden har skjedd, kan forklares med ett ord: diskusjon. Forskerne har snakket, kranglet, hatet og baksnakket – og i dag har kvinners forventede levealder steget fra 50 i 1846 til nærmere 85 i dag.

Homøopatene har ikke diskutert – de praktiserer etter reglene deres guru la fram i 1820. Og de kan fremdeles ikke hjelpe deg med stort mer enn et glass vann.

Den endelige Sannhet finnes ikke

Pressens – og Brundtlands – holdning synes å være bygget på samme forestilling om at det finnes vitenskapelig Sannhet.

Men vitenskapen handler ikke om Sannhet, den handler om gradvis å nærme seg et bedre bilde av virkeligheten. Det sanne bildet får vi aldri.

Tenk deg 50, 100, 200 eller 400 år tilbake i tid. Du kunne til ethvert tidspunkt hentet inn kremen av samtidens kloke menn – og de ville sett på deg med sine bekymrede miner, og proklamert at slik er det, slik henger verden sammen, jorda er universets midtpunkt, oksygen finnes ikke, livet utvikler seg ikke – og det er vi alle enige om.

Vi skal være glade for at ikke alle hørte på dem. Vi har kranglet og bannet – og tror ikke lenger at pasienten blir frisk hvis vi tapper en liter blod, vi vet at det finnes usynlige små skapninger som gjør oss syke, vi vet at livet utvikler seg. Vi vet utrolig mye som vi ikke visste før.

Jeg sier ikke med dette at dagens klimaskeptikere har rett, og at de andre tar feil. Jeg sier heller ikke at alt man trodde før var feil, eller at alt vi tror i dag kommer til å bli det. Det jeg sier er at vi ikke må avvise faglig motstand. Vi trenger alternative syn på alt – også de politisk ukorrekte. Kun på den måten kan vi ha håp om å foreta de rette valg, kun på den måten kan vi håpe å kunne løse fremtidens problemer.

Og nettopp derfor gjør norske medier en stor feil. De opptrer umoralsk.

Les også

Harald Liebich: «Einar Slettens argumenter er gamle og velkjente – og tilbakeviste»

Les også

Professor: «Månen er en gul ost»

Les også

Magasin: De «onde» mot de «gode» i klimadebatten

http://api.schibsted.tech/proxy/content/v3/publication/sa/multimedias/08ad8e65-3801-4e39-82f1-dca11e16bd22%20
Publisert: