Ikke akkurat de ordene

FRIPENN: Erna Solberg har sagt mye klokt og riktig. Det er stor synd og skam at hun har mistet stemmen.

Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Med et bilde av fredsprisvinner Liu Xiaobo sammen med kona Liu Xia protesterte demonstranter i Hongkong med krav om frigivelse av den fengslede fredsprisvinneren. Bildet er tatt cirka ett år får han døde. Kin Cheung / AP

Noen sitater er umulige å glemme. De er verbale smykker som stadig må hentes fram for å pusses, slik at de holder seg blanke. Dette er et slikt:

«Menneskerettighetene har en lei tendens til å tape for næringsinteressene. Det ser vi tydelig både når det gjelder nasjoners og firmaers forhold til menneskerettighetsbruddene i Kina.»

Denne velformulerte innsikten står i Ernas første bok til nordmennene, kapittel 1, side 23. Hun kalte boken «Mennesker, ikke milliarder» for å minne oss alle om å ha orden på prioritetene. I samme kapittel skriver hun også at det er et «alvorlig feilsteg» å unnlate å stille krav til sine handelspartnere. Amen, kunne man være fristet til å si.

For snaut to uker siden landet Liu Xia i Tyskland. Hun har sittet åtte år i husarrest, anklaget for å være gift med Liu Xiaobo, innehaver av Nobels fredspris. Han var den andre i prisens historie som døde uten å få lov til å komme til Norge for å motta diplom og medalje.

Nå kan det være at Liu Xia kommer i sin manns sted. Nobelkomiteens leder, Berit Reiss-Andersen, har ønsket henne velkommen og samtidig minnet om at hun har vært utsatt for «store prøvelser og unødig lidelse» uten å ha begått noen forbrytelse. Denne nøkterne konstateringen av fakta ble av den kinesiske ambassade karakterisert som ondsinnet og provoserende æresskjelling.

Kinesiske tær er ømme som betente sår. Men som Erna skrev nettopp om Kina: «Hvis vi mener det er viktig at verdenssamfunnet reagerer på menneskerettighetsbrudd, må den samme vurderingen gjelde alle land og stater.»

I 2008 krevde Høyre, ledet av Erna Solberg, at Norge, ledet av Jens Stoltenberg, skulle boikotte åpningen av de olympiske leker i Beijing i protest mot Kinas behandling av sine dissidenter. Høyres nestleder, Jan Tore Sanner, nominerte Liu Xiaobo til fredsprisen for 2010. Ernas bok, med skarp kritikk av unnfallenheten for Kina, kom i 2011. I 2012 skrev Høyres Olemic Thommesen, leder i Stortingets Tibet-komité, at «Ingen vil legge seg ut med pengemaskinen Kina». Modig slo han fast hvor feigt kollegene på Stortinget og i regjeringen bøyde seg for presset fra den nye økonomiske stormakten. Høyre var som en skystøtte om dagen og en ildsøyle om natten, det var bare å følge deres stødige kurs i kampen mot tyranniet.

Men i 2013 skjedde noe som forandret alt: Høyre vant valget. Plutselig måtte Dalai Lama gå kjøkkeninngangen og være glad om han fikk møte en av praktikantene i Høyres stortingsgruppe. Olemic Thommesen gikk i dekning, muligens i garasjen.

Kravet om at Liu Xiaobo måtte løslates ble fremmet igjen og igjen, både av PEN, Amnesty og andre forkjempere for ytringsfriheten, men Erna ville ikke lenger valgt akkurat de ordene. Hun ville heller snakke pent om norsk laks, og således bekrefte hvor rett hun hadde da hun skrev at næringsinteressene vinner. Da Liu døde for et år siden, kom det ingen bårebukett fra den norske regjering.

Heikki Holmås er ingen dissident. Høsten 2013 forlangte Erna likevel at den avtroppende utviklingsministeren holdt sine opposisjonelle tanker for seg selv. Holmås hadde sagt at Fremskrittspartiet i utlandet blir oppfattet som et høyrepopulistisk parti på linje med Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene.

Slikt kunne ikke tåles under det nye regimet i landet. «Heikki er en liten friskus, men han passer av og til ikke munnen sin, for å si det rett ut. Han burde vite mye bedre enn dette», sa den påtroppende statsministeren myndig. Hennes nye regjeringspartner hadde nemlig ingenting til felles med Sverigedemokratene.

Overfor svensk tv klargjorde hun forskjellen: «SD har en bakgrunn i nynazismen. Det har ikke Fremskrittspartiet.»

Sist uke sa Frps medlem av utenrikskomiteen Christian Tybring-Gjedde og Frps tidligere justisminister Per Willy Amundsen at partiet bør samarbeide med Sverigedemokratene. Frps innvandringspolitiske talsmann, Jon Helgheim, sa at han ville stemt på dem, om han var svensk, det siste er jo en forlokkende tanke.

Partiets leder, den stadig mer tause og usynlige Siv Jensen, har – så vidt jeg har registrert – ikke satt disse tre framtredende partimedlemmene på plass. I 2014 sa hun at oppslutningen om Sverigedemokratene var et sykdomstegn, man skulle tro hun var litt bekymret for et smitteutbrudd såpass nær henne selv.

Også fra Erna har det vært stille. Hun kan selvsagt mene at Sverigedemokratene har endret profilen, men det var jo bakgrunnen deres i nazismen hun tok avstand fra, og bakgrunnen er jo ikke like lett å forandre.

I boken om menneskenes verdi framfor milliardene skriver Erna også om 11. september 2001 og hvor riktig det var å sende norske soldater i krig mot Afghanistan når USA påberopte seg Nato-traktatens artikkel 5, selve solidaritetserklæringen. «Først og fremst handlet det om å gjøre det som krevdes av oss for å styrke verdens sikkerhet», skrev hun.

Da Donald Trump sist uke satte hele Natos framtid i spill, og åpent sådde tvil om USA vil respektere sine forpliktelser dersom et lite land skulle få behov for den samme solidariteten, sa Erna at han «hadde vel behov for å få luftet ut.» Det var de ordene hun valgte å bruke.

Vi forlanger ikke at hun skal gjøre som Olof Palme, som kalte Franco-diktaturet for «satans mördare» og sammenliknet USAs krigføring i Vietnam med Hitlers terrorbombing av Guernica. Men kan vi i det minste håpe at hun mobiliserer tilstrekkelig sivilt mot til å møte fram når og hvis Liu Xia kommer til Oslo for å motta sin manns fredspris – og at hun sier klart fra at et samarbeid med Sverigedemokratene ikke lar seg forene med et samarbeid med Høyre?

Kunne hun tenke seg å velge akkurat de ordene?

Publisert: