Sylvi for ever

Angrepene mot Sylvi Listhaug virket mot sin hensikt for venstresida. Når denne erkjennelsen siger inn, kan midten i debatten om innvandring flyttes permanent mot høyre, skriver kommentator Harald Birkevold

Publisert: Publisert:

Knut Arild Hareide liker ikke måten Sylvi Listhaug snakker på. Han vil helst ha henne ut av regjeringen. Men den praktiske politikken Listhaug fører, står nesten hele Stortinget samlet bak. Foto: Braastad, Audun / NTB scanpix

  1. Leserne mener

Akkurat nå spekuleres det heftig i om Kristelig Folkeparti og Venstre, de to partiene veldig få stemte på, men som nå bestemmer hvem som skal lede landet, vil kreve at Erna Solberg fjerner Sylvi Listhaug fra jobben som integreringsminister.

Den strategien er nesten dømt til å mislykkes. Listhaug er en kjempesuksess for Fremskrittspartiet, og har en maktbase som vil gjøre livet meget surt for partileder Siv jensen dersom hun skulle vurdere å gi etter for et slikt krav.

Sylvi og Knut Arild

Derimot kan et Listhaug-ultimatum fra KrF-leder Hareide kunne være en taktisk manøver for å kunne skifte side i politikken og i stedet søke sammen med Arbeiderpartiet. Et krav om å fjerne Listhaug vil være populært i store deler av dagens KrF, fordi de mest innvandringsskeptiske allerede har forlatt partiet. Dersom Hareide fremmer et slikt krav, og deretter får et kontant nei fra Erna Solberg, kan det være påskuddet han behøver for å forklare en politisk snuoperasjon som vil gjøre Jonas Gahr Støre, valgets soleklare taper, til statsminister.

Foreløpig er dette bare spekulasjoner. Og det spørs om det ikke er litt tidlig uansett. Hareide vil ha behov for å kunne si at han virkelig forsøkte å få det til med Høyre og Frp før han eventuelt trekker i nødbremsen.

Og dessuten: Nå er valgkampen over. Dermed er det meget sannsynlig at det er en mer forsonlig og mild Listhaug som vil stige fram for offentligheten. Det har vi allerede sett tegn til, for eksempel når en smilende Listhaug gjentar at hun har blitt "misforstått".

De fleste vil stramme inn

Det er viktig, i opphisselsen over den provoserende siden av Listhaug, å være klar over to forhold: Før det første er dagens asylpolitikk bredt forankret i Stortinget, på begge sider av fargeskalaen. Nesten alle er enige om at Norge skal føre en restriktiv og streng politikk. For det andre at Listhaug vet hva hun gjør når hun for eksempel reiser til Rinkeby. Hun vil ha kjeften fra venstresida, fordi den styrker henne hos de mange velgerne som er enige med henne, og binder dem til partiet.

Arbeiderpartiet gjorde mange feil i valgkampen, og angrepene på Listhaug var blant dem. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er feil å ta til motmæle mot retorikken til Listhaug, for på sitt verste er den så irriterende at det er vanskelig å klare å forholde seg rolig. Men Ap har ikke gode kort på hånda når de i bunn og grunn står på den samme linja som Listhaug. De liker bare ikke måten hun snakker på.

Dogmer for fall

Spørsmålet nå er om erkjennelsen av at taktikken virket mot sin hensikt vil endre norsk asyl- og innvandringsdebatt. Det er tenkelig, kanskje til og med sannsynlig. Et blikk i bakspeilet viser at midten i norsk asyldebatt har flyttet seg mot høyre med stormskritt. Posisjoner som ville blitt fordømt som ekstreme og rasistiske for ti år siden, er i dag helt stuereine.

Jeg har ved flere anledninger blitt nysgjerrig på dogmene som preger de politiske frontene.

Ta skolepolitikk. Hvorfor er det typisk høyreside å ville ha mer disiplin og mer kunnskapskrav i skolen? Eller å ville kreve av elever i videregående skole at de faktisk deltar i undervisningen? Jeg skjønner det ikke. Hva er det ved disse posisjonene som skurrer hos venstresida?

Eller forsvarspolitikk, for å ta et tema som glimret fullstendig med sitt fravær i denne valgkampen: Hvorfor har det tradisjonelt vært et typisk høyre-standpunkt å ville ha et sterkere og mer troverdig landforsvar? Fordi deler av venstresiden er prinsipielt imot krig, ok. Men pasifistene er sannelig ikke i flertall der.

Folket er uenig

Slik er det til dels også i asylpolitikken. Noen på venstresida er tilhengere av å ta imot langt flere asylsøkere og flyktninger enn i dag. De mener at Norge, som et rikt land, har et moralsk ansvar for å hjelpe langt flere, og at dette ansvaret gjelder selv om det vil bli svært kostbart å ta imot så mange. Dette er et helt legitimt standpunkt som det er lett å forsvare på moralsk grunnlag.

Men, disse standpunktene har ikke bred folkelig tilslutning. De fleste velgerne er uenige, noe valget mandag tydelig demonstrerte. De to partiene som ønsker å ta imot flere asylsøkere, SV og Rødt, fikk til sammen 6,4 prosent av stemmene. To partier som først og fremst synes Listhaug burde snakke annerledes, men som i det store og hele støtter den pratiske politikken, altså KrF og Venstre, fikk 8,6 prosent til sammen. Hvis vi til dette legger Ap med 27,4 prosent, er vi oppe i 42,4 prosent. Og Ap støtter også asylforliket i Stortinget. Det var under Jens Stoltenberg at norsk asylpolitikk virkelig begynte å bli strammet inn.

«Høyre om»

Mitt stalltips er at store deler av venstresiden, og da inkluderer jeg Ap i dette begrepet, raskt vil adoptere standpunkter som nå forfektes av den blåblå regjeringen. Kravet om å knytte ytelser til arbeidsdeltakelse og norskkunnskaper. Endringen som gjør at man må ha fem års botid i Norge for å få kontantstøtte. Den harde utvisningslinja mot asylsøkere som bryter norsk lov.

Når det skjer, og det vil skje raskt, er midten flyttet. Igjen.

Publisert: