Steve Bannon har et poeng, president Trump har forlatt populismen

GJESTEKOMMENTAR: Trump lovet velgerne 1930-tallets politikk for vanlige folk. I stedet ser det ut til at vi returnerer til 1920-tallets uhemmete kapitalisme og økende ulikhet. Hva skjer nå velgerbasen merker det?

Publisert: Publisert:

Bruddet mellom tidligere sjefstrateg Steve Bannon (t.v.) og Donald Trump handler ikke mest om motsetninger mellom Bannon og Trumps svigersønn, Jared Kushner (t.h.), eller andre i Det hvite hus, men om at presidenten har forlatt Bannons populisme − som sikret ham valgseieren. Foto: Kevin Lamarque, Reuters/NTB Scanpix

  1. Leserne mener

Støyen og raseriet rundt Michael Wolffs bok «Fire and Fury» har i stor grad vært sentrert rundt personer og maktkamper i Det hvite hus. Men bak alt dette ligger en viktig politisk utvikling som forklarer hva som virkelig ligger bak splittelsen mellom Donald Trump og hans tidligere sjefstrateg, Steve Bannon. President Trump ser ut til å ha forlatt populismen.

Hans «Kontrakt med den amerikanske velger» var full av populistiske lovnader.

Før presidentvalget

Husker du presidentkandidaten Trump? Hans hovedsak var innvandring, der han lovet en ubøyelig linje, inkludert en grensemur mot Mexico og massedeportasjoner. Hans «Kontrakt med den amerikanske velger» var full av populistiske lovnader, fra tøffe tiltak mot Kina til et tusenmilliarders offentlig sysselsettingsprogram. Hans økonomiske plan fokuserte på godbiter for middelklassen, alt fra skattekutt på 35 prosent for middelklassefamilier til skattefradrag for barn og eldreomsorg. Han snakket om sterke restriksjoner på lobbyister og for begrensninger for hvor lenge medlemmer av Kongressen kan sitte i sine verv.

Trumps aller siste kampanjeannonse (reklamefilm) inneholdt bilder av investormilliardæren George Soros, sjefen for Sentralbanken Janet Yellen og administrerende direktør Lloyd Blankfein (som alle er jøder; red.anm.), dystert beskrevet med utdrag fra en tale av Trump der han advarer mot «den globale maktstrukturen som er ansvarlig for de økonomiske beslutningene som har ranet vår arbeiderklasse, strippet vårt land for sin rikdom og puttet pengene i lommene til en håndfull store selskaper og politiske enheter» (et ekko av nazi-propagandaen i Tyskland på 1930-tallet; red.anm.).

De fleste av godene i skattereformen går til de store selskapene og til folkene med de høyeste inntektene.

Etter presidentvalget

Hopp så fram til dagens president Trump. Det er ikke kommet noen grensemur, og presidenten snakker nå om en «kjærlighetens lov» som kan åpne en vei til statsborgerskap for millioner av udokumenterte innvandrere han tidligere lovet å sende ut. Hans forhold til Kina er blitt åpenbart kameratslig, som det er blitt til et annet land han ga skraper i løpet av valgkampen, Saudi-Arabia. Hovedpoenget med hans økonomiske program har vært å sende store summer til store selskaper. De fleste av godene i skattereformen går til de store selskapene og til folkene med de høyeste inntektene.

Og ikke minst: Denne økonomiske politikken blir utformet og satt i verk av Blankfeins tidligere nummer to i Goldman Sachs, Trumps økonomi-rådgiver Gary Cohn, og en tidligere Goldman-partner, finansminister Steven Mnuchin.

Kort etter at Bannon fikk fyken i forrige uke, twitret McConnells medarbeidere en et par sekunder lang videosnutt av en glisende majoritetsleder.

Har gitt fra seg tøylene

Mer enn personlige motsetninger mellom Bannon og Jared Kushner, Trumps svigersønn, og mer enn sladder om hvem som er inne og ute i Det hvite hus, handler dette om den store splittelsen som utviklet seg de første månedene av Trump-administrasjonen. Bannon må ha sett med vantro på mens kandidaten han drev valgkamp for, som en hardnakket outsider mot det republikanske establishment, i virkeligheten overlot tøylene til sitt styre til speaker Paul Ryan i Representantenes hus og Senatets majoritetsleder, Mitch McConnell.

McConnel blir sitert i Wolffs bok med: «Denne presidenten vil signere hva som helst vi legger fram for ham.» Kort etter at Bannon fikk fyken i forrige uke, twitret McConnells medarbeidere en et par sekunder lang videosnutt av en glisende majoritetsleder.

Les også

Zakaria: «Republikanernes skattereform innvarsler en dyster framtid for USA»

Uten ideologi, uten hemninger

Hvor kom Trumps populisme opprinnelig fra? For å få svar på dette spørsmålet, er boken en må lese ikke Wolffs konfekt av sladder, men Joshua Greens høyst intelligente «Devil’s Bargain» (Avtalen med Djevelen). I den påpeker Green at Trump opprinnelig hadde en lapskaus av politiske synspunkter som ikke gikk i noen spesiell retning. Men han begynte å gjeste prateprogrammer på radio som henvendte seg til et konservativt publikum og skjønte at det ikke var økonomiske saker, men de sosiale og kulturelle spørsmålene, som innvandring, som fyrte opp mengdene. Trump var innledningsvis «likegyldig til ideen om en grensemur», ifølge Green, men valgkampmedarbeideren Sam Nunberg blir sitert på at da Trump for første gang prøvde ut denne ideen, på Iowa Freedom Summit i januar 2015, «tok det helt av».

Uten å være bundet av verken en egen dypere ideologi eller etiske betenkeligheter − som for eksempel demonstrert ved hans omfavnelse av ideen om at president Obama egentlig var født i utlandet og derfor ikke valgbar som president − var Trump i stand til å ta til seg disse sakene langt raskere enn hans 16 konkurrenter i det republikanske primærvalget. Han skilte seg ut ved å innta de tøffeste standpunktene, og vant dermed den republikanske velgerbasen. Dette, i tillegg til hans fargerike, karismatiske stil, knyttet et bånd til det nye bolverket i Det republikanske partiet, den hvite arbeiderklassen, et bånd som så langt ser ut til å være ubrytelig.

Les også

Zakaria: «Trump forstår kanskje velgerbasen bedre enn vi gjør»

Hva om velgerne skjønner det?

Jeg er uenig i mange av Steve Bannons forslag, men han hadde sannelig rett da han oppfattet det populistiske raseriet som løper tvers gjennom landet. Man kan undre seg over hva som vil skje når tiden går og Trumps velgere merker at de har fått noe helt annet enn de hadde ventet seg.

I samband med overgangen fra Obama til Trump sa Bannon til Wolff at Trump-æraen ville bli som USA på 1930-tallet, med et massivt, offentlig sysselsettingsprogram som ville få arbeidsfolk tilbake til skispverftene, fabrikkene og gruvene. I stedet ser det ut til at vi returnerer til 1920-tallet, en tid med uhemmet kapitalisme, svimlende begeistring for markedet, en svekket stat og dramatisk økende ulikhet.

Var det dette den arbeidsløse stålarbeideren i Ohio stemte for?


Sven Egil Omdal i desember 2016: «Den siste fjernsynsreklamen før valget viste truende bilder av sjefen for Goldman Sachs, Lloyd Blankfein, mens stemmen til Trump fordømte «den globale maktstruktur» som plyndrer arbeiderklassen. At Blankfein er jøde, og at «global maktstruktur» er en moderne versjon av «Sions vises protokoller», ga annonsen akkurat det lille ekstra som et godt salgsfremstøt trenger.»

Publisert: