Når nyansene forsvinner

KOMMENTAR: Krigen i Ukraina setter det norske ytringsklimaet på prøve. Det er veldig viktig å ikke stryke på den prøven.

Når alarmen går, er det viktigere enn noensinne å holde hodet kaldt, mener kommentator Harald Birkevold.
  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Debattredaktør
Publisert: Publisert:

Den 24. februar startet Russlands angrep på Ukraina, et angrep som har utløst den største omveltningen i Europa siden avslutningen av den kalde krigen rundt 1990.

I ukene og månedene før krigsutbruddet diskuterte politikere, fagmilitære, samfunnsdebattanter og kommentatorer i mediene hva den store oppmarsjen av russiske styrker i grenseområdene mot Ukraina kunne bety. Var dette opptakten til en invasjon, eller var det bare enda en operasjon for å skremme Vesten og Ukraina til å godta russiske krav?

Det er en ærlig sak å ta feil, og enda mer rak­rygget å inn­rømme det når det har skjedd.

Braanens innrømmelse

De mange som ikke trodde at den russiske diktatoren Vladimir Putin var sprø nok til å gå til angrepskrig mot Ukraina, og som argumenterte offentlig for dette synspunktet, har i ettertid blitt møtt med både latterliggjøring og krav om å stå offentlig skolerett for sin villfarelse.

Blant dem er for eksempel kommentator og tidligere sjefredaktør i venstresidas dagsavis Klassekampen, Bjørgulv Braanen. Den 9. februar skrev Braanen en leder i Klassekampen der han advarte mot å tro på amerikansk «propaganda», med andre ord de advarslene USAs etterretningstjenester publiserte om faren for en russisk invasjon.

Det tjener Braanen til stor ære at han like etter invasjonen skrev en kronikk med tittelen «Ja, jeg tok feil», der han innrømmer at han undervurderte Putins vilje til å gå til krig.

Braanen var på ingen måte alene i å ta feil om Russlands hensikter i Ukraina. Den norske forsvarssjefen Eirik Kristoffersen sa at han var «overrasket» over Russlands angrep. En lang rekke forskere som har studert Russland i årevis, ble også tatt på senga av angrepet.

Det er en ærlig sak å ta feil, og enda mer rakrygget å innrømme det når det har skjedd. Noen hver, inkludert denne kommentatoren, kan ta lærdom av Braanens opptreden i denne saken.

Putins kjepphest

Det som er forstemmende, er hvordan kommentatorer og debattanter med et annet politisk grunnsyn enn Braanens har hoppet inn i debatten med svært bastante uttalelser. De siste par årene har de først og fremst vært eksperter på pandemi og smittevern, nå er de eksperter på sikkerhetspolitikk og krig.

Folk som ikke har gjort annet enn å forsøke å forstå hva det er som får Putin til å si og gjøre det han gjør, blir beskyldt for å være «apologeter», altså folk som unnskylder Russland.

Et eksempel: Å hevde at Russland har blitt provosert av Natos utvidelser østover og den åpne invitasjonen til Ukraina om å bli medlem i forsvarsalliansen, er ikke å unnskylde russisk aggresjon. Det er bare en konstatering av fakta. Putin har jo i minst 15 år snakket om hvor provosert han har vært.

Nyttige idioter

Det finnes saktens talerør for russisk propaganda også i Norge. Bloggen til den tidligere AKP (m-l)-lederen Pål Steigan er et eksempel på det. Der finner tidligere og nåværende gammelkommunister sammen med folk på ytre høyrefløy i sin beundring for den sterke mannen i Kreml. Men disse miljøene er minst like upopulære hos mainstream venstreside som de er på mainstream høyreside.

Putins Russland har arbeidet målrettet for å destabilisere vestlige land. Putin har dyrket forholdet til høyrepopulistiske politikere som Ungarns Viktor Orbán og Frankrikes Marine le Pen. Og russiske trollfabrikker og etterretningsagenter har arbeidet utrettelig med å bryte ned folks tiltro til nyheter, gjennom etableringen av «fake news» som et trylleformular for å benekte objektive fakta og diskreditere kritisk og undersøkende journalistikk. Russland bidro aktivt i å få Donald Trump plassert i Det hvite hus. Russland heiet på Brexit, fordi britenes utmeldelse svekket EU.

Les også

Klaus Mohn: «Når interessefri kunnskap er i ferd med å bli ein mangelvare, blir det stadig viktigare med kritiske spørsmål og opplyst debatt»

Les også

Klaus Mohn: «Gjer døra høg...»

Stemplinger

Men dette betyr ikke at vi skal slutte å forsøke å forstå hva som motiverer diktatoren i Kreml. Kritikk av USAs krigføring i for eksempel Irak og Afghanistan, og den norske støtten til slike kriger, er ikke «antiamerikanisme».

Julie Wilhelmsen, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), skriver i en glimrende kronikk i Dagens Næringsliv et tilsvar til avisas politiske redaktør Frithjof Jacobsen. Jacobsen hevdet i en kommentarartikkel at «de som hatet Amerika» bør utdefineres fra debatten nå.

«I et kunnskapssamfunn som vårt må det være rom for å diskutere komplekse årsakssammenhenger, nyanser og gråsoner. Evnen til å revurdere, endog si unnskyld hvis man har tatt feil eller gjort feil, hører hjemme i en demokratisk og god debattkultur», skriver Wilhelmsen.

Les også

Hilde Øvrebekk: «De politiske ekkokamrene»

Raushet er gull

Det er interessant, og kanskje også naturlig, at krigen i Ukraina har ført til en del selvransakelse på venstresiden. I SV, et parti som er tuftet på Nato-motstand, er det nå en aktiv og åpen debatt om å revurdere dette standpunktet. Selv Rødt har erklært at tiden ikke er den rette for å snakke om norsk utmelding av Nato.

Det mange debattanter ofte underslår i sine angrep på venstresida, er at mens de store partiene stort sett har stilt seg bak en forsvarspolitikk som de siste tiårene har bestått i å bygge ned Forsvaret, har deler av venstresida lenge gått inn for et styrket nasjonalt forsvar.

Nå ved inngangen til påskehøytiden er mitt ønske at partene i denne debatten kan være litt rausere med hverandre, litt mindre dogmatiske. Skylden for Russlands angrep på Ukraina ligger hos Vladimir Putin. Ingen andre.

Les også

  1. Hvor­for vi bør lytte til menings­motstandere

  2. «Vi ønsker oss et samfunn hvor respekt ikke er noe som brukes som en belønning til dem som mener ’det rette’»

Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. Krigen i Ukraina bør føre til mer opplyst debatt om Nato, ikke mindre

  2. Risikerer vi mat­mangel i Norge?

  3. Bør SVs Ingrid Fiskaa få en statue?

  4. Ryfylke står foran et nytt indu­stri­eventyr. Prisen kan bli høy, men gevinsten kan bli høy­ere

  5. En lesers bekjennelser

  6. Hvorfor er det greit å si at et hus er stygt, men ugreit å si at kunsten på hus­veggen er stygg?

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Debattkultur
  3. Sikkerhetspolitikk
  4. Forsvarspolitikk
  5. Krigen i Ukraina