Skal oldemor ut på anbud?

KOMMENTAR: Hvorfor er det helt greit for venstresida at et privat selskap bygger et sykehjem, mens det er helt ugreit at et privat selskap driver det samme sykehjemmet? Debatten om det nye arbeidslivet er interessant. Ikke minst fordi den har et så tydelig ideologisk tilsnitt.

Publisert: Publisert:
Harald Birkevold
Kommentator

Senterpartiet, her ved partileder Trygve Slagsvold Vedum, ligger an til å gjøre et brakvalg i høst. Vil det endre måten mange kommuner opptrer på som arbeidsgiver, spør kommentator Harald Birkevold. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Hvordan går det med rettighetene dine som arbeidstaker når sjefen din er en app? Er det umulig å hindre at arbeidsinnvandring tar jobbene fra nordmenn? Må vi bare akseptere at deltidsstillinger og midlertidige jobber er fremtiden for mange av oss? Bør private selskaper få tjene penger på barnehager og sykehjem?

Disse, og flere liknende problemstillinger, er blant de mest interessante politiske spørsmålene for tiden, i alle fall hvis man klarer å overhøre hylet fra bompengemotstanderne et øyeblikk. Ikke minst er spørsmålene interessante fordi de er blant dem som på en tydelig måte får fram ideologiske forskjeller mellom partiene i en tid hvor mange klager over hvor små disse forskjellene er.

Ideologisk forskjell

Realiteten er at det er en ganske tydelig forskjell mellom for eksempel Høyre og Ap i mange av disse spørsmålene, og en debatt arrangert i samarbeid mellom LO og NHO under Arendalsuka illustrerte dette.

Høyres Heidi Nordby Lunde og Ap’s Hadia Tajik er rett og slett rykende uenige om sentrale spørsmål som angår arbeidslivet, og dette skyldes ikke bare at det er valg om noen uker.

Terje Søviknes fra Frp stilte det retoriske spørsmålet jeg refererer i ingressen her, nemlig hvorfor venstresiden synes det er helt i orden at et privat selskap bygger bygningen som skal bli sykehjem, og har fortjeneste på dette, men at det er uhørt at et privat selskap tjener penger på å drive det samme sykehjemmet.

Det er klart at dette kan høres pussig ut, som om venstresiden er tatt i en form for selvmotsigelse. Men det er fordi Søviknes overser det ideologiske ved denne debatten.

Unorsk løsning

Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet satte fingeren på dette da han repliserte at problemet med at børsnoterte velferdskjemper med utenlandske eiere driver norske sykehjem, er at dette strider med vår tradisjonelle måte å tenke velferd på. Lundteigen, som ikke representerer venstresida i tradisjonell forstand, er særlig bekymret over at private, profittorienterte selskaper fortrenger de ideelle og lokale selskapene. Og der har han jo et poeng.

Det er viktig å huske på at arbeidslivsdebatten handler om mye mer enn profitt på velferd. Det nye, digitaliserte arbeidslivet der sjefen din kan være en app, slik som hos taxiselskapet Uber eller hos matleverandøren Foodora. Eller debatten om arbeidsinnvandring, der særlig næringer som bygg og anlegg og transport har fått store utfordringer.

Trengs det reform?

Et spørsmål som trenger seg på, er om vi trenger en norsk arbeidslivsreform. Det later det til å være bred politisk enighet om. Men Ap’s Hadia Tajik spør med rette om hvorfor regjeringen Solberg, som har hatt plenty med tid til å sette i gang en slik, ikke har gjort det.

Vel, det bør ikke overraske at en regjering med Høyre, Frp, Venstre og KrF er mindre ivrige enn en regjering utgått av Ap ville ha vært. Og her handler det om ideologi. Høyresida er grunnleggende positiv til private løsninger, og grunnleggende negativ til for sterk offentlig dominans. Og i lys av at Norge er en liten og åpen økonomi, som de liker å si, er det ikke til å unngå at norske arbeidstakere vil måtte innstille seg på å konkurrere med utlendinger om jobbene.

Vi velger arbeidsgivere

Lundteigen fra Sp er som vanlig klar i sin tale; uten å legge sterke begrensninger på arbeidsinnvandringen fra land utenfor Norden, vil vi ikke klare å beskytte «den norske modellen» som vi liker å skryte av, altså den som hviler på et trepartssamarbeid mellom sterke fagforbund, arbeidsgiverne og det offentlige.

Alle vi som går til valglokalene om noen uker, skal ikke bare velge politiske representanter. Vi skal også velge arbeidsgivere. Kommunene og fylkene er landets største arbeidsgivere. De ansetter lærere, helsearbeidere, saksbehandlere og andre faggrupper i tusentalls hvert eneste år.

Disse folkevalgte har derfor også stor makt i arbeidsmarkedet. Ansettelsespolitikk, anbudsregler, samarbeid mellom offentlig og privat sektor og mange andre viktige og prinsipielle spørsmål ligger faktisk til kommunestyrene rundt om i landet, selvsagt innenfor rammeverket i arbeidsmiljøloven og andre lovregler.

Hva med EØS?

Vi har i dag en lov om offentlige innkjøp som gjør det vanskelig å prioritere norske selskaper. Bør den endres? Kan den endres uten å komme i konflikt med EØS-avtalen? Bør selve EØS-avtalen reforhandles? Dette er spørsmål som splitter, ikke bare mellom høyre- og venstresida, men internt på venstre fløy. I Ap, for eksempel, er det sterk bekymring i den EU-vennlige ledelsen over opprøret mot EØS som har spredt seg i deler av fagorganisasjonene.

Men det er et legitimt spørsmål om en stor reform av arbeidslivspolitikken er realistisk uten en samtidig reorientering av Norges forhold til EUs frie marked.

Uansett, det er jo ikke stortingsvalg, men kommunevalg som står for døren. Senterpartiet ligger an til å gjøre et brakvalg og få inn en haug med nye representanter. Det ligger også an til et meget godt valg for Rødt. Klarer Ap å unngå nok et skuffende valg, kan det muligens bli fart i reformarbeidet. Muligens.

Les også

Disse næringene har NHO troen på for fremtidens Norge

Les også

– Næringslivet vil ikke satse på flytende havvind nå. Derfor må politikerne stille med penger.

Les også

Klaus Mohn: «Staten sin kapital – blind for omstilling og døv for klimaendring?»

Publisert: