Gutten med fyrstikkene

KOMMENTAR: Mens USA står i flammer, har Donald Trump sin fulle hyre med å bære ved til bålet. Opptøyene kan hjelpe ham å vinne valget.

I et splittet og destabilisert USA utviser Donald Trump kritikkverdig kriseledelse. Foto: Patrick Semansky, AP/Scanpix

  • Arild I. Olsson
    Arild I. Olsson
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Mens opptøyene gikk som ild i tørt gress gjennom USA, 40 millioner amerikanere sto uten arbeid, flere enn 100.000 hadde bukket under for koronapandemien og økonomien var i krise, fant Donald Trump tiden inne til å gå i strupen på Twitter, anklage Barack Obama for uspesifiserte forbrytelser, skylde sykdom og andre utfordringer på Verdens helseorganisasjon og Kina, og true med å sette inn hæren mot demonstrantene.

Som om ikke det er nok, ligger Donald Trump etter på meningsmålingene, men han kan fortsatt vinne presidentvalget. Faktisk kan opptøyene styrke ham.

I en situasjon der USA trenger samling, er Donald Trump en leder som skaper splittelse. Det er en oppvisning i kritikkverdig kriseledelse vi er vitne til, men samtidig styrker polariseringen Donald Trumps posisjon.

Systematisk rasisme

Ved å vende blikket bort fra den systematiske rasismen i det amerikanske samfunnet og rette skytset mot det han kaller venstreradikale opprørere og svake, demokratiske ordførere og guvernører, styrker han båndene til kjernevelgerne sine. Hvite, antielitistiske nasjonalister, kristenfundamentalister, høyreradikale, våpenentusiaster og abortmotstandere utgjør den harde kjernen blant Trumps velgere. Han trenger ikke vinne nye venner for å vinne valget. Han trenger bare å holde på dem han har.

Derfor er det en god idé å bære ved til bålet.

Les også

Gunnar Grendstad: «I evangelisk-kristne øyne i USA er Donald Trump ufeilbarlig»

I likhet med flere av demonstrantene er Donald Trump en bråkmaker. Når han omtaler demonstrantene som bøller og terrorister, er det grunn til å tro at han har velgerne sine i ryggen. De lar seg ikke skremme av at en svart mann blir drept av politiet. Men de lar seg kanskje skremme av at svarte demonstranter tar til gatene.

For noen uker siden var det demonstrasjoner mot koronatiltakene mange steder i USA. Væpnede høyreradikalere tok seg inn i offentlige bygninger, og slapp unna med det. Det hadde neppe gått like greit om de var afroamerikanske aktivister.

Drapet på George Floyd føyer seg inn i en rekke overgrep fra myndighetenes side, mot svarte amerikanere. Det er ikke en enkelthendelse som har satt fyr på USA. Drapet på George Floyd ble dråpen som fikk begeret til å renne over. Et beger fylt av 400 år med systematisk undertrykkelse.

Les også

Trumps USA: I skyggen av Det hvite hus

I tillegg er den sosiale mobiliteten i USA historisk lav. Landet er rett og slett ikke et bra sted å være, om man vil leve ut den amerikanske drømmen. Folk holdes nede av systemet. Mange svarte får ikke skikkelig utdannelse og lever i fattigdom, noe som skaper grobunn for rusmisbruk og kriminalitet.

Det er ikke godt å si hva som skal til for å løse disse problemene. Det er dessuten et paradoks at Black Lives Matter-bevegelsen kom til mens USA hadde afroamerikansk president, og flere svarte representanter i Kongressen enn noen gang.

Til tross for enkelte framskritt lever afroamerikanere statistisk sett fem år kortere liv enn hvite, og svarte husholdninger har rundt 30.000 dollar mindre å rutte med årlig, enn hvite husholdninger, ifølge Datausa og Brookings Institute.

Les også

Kampen om USAs sjel

100 av 100.000 svarte menn og gutter blir drept av politiet, mens 39 hvite menn og gutter per 100.000 mister livet av samme årsak. Afroamerikanske menn opplever med andre ord to og en halv gang så stor risiko for å bli drept av politiet som hvite gjør. Blant unge, svarte menn er dette den sjette vanligste dødsårsaken. Til tross for at svarte amerikanere ikke utgjør mer enn 12 prosent av befolkningen, utgjør de 37 prosent av fangebefolkningen.

Raseproblemene forsvant ikke etter borgerrettighetskampen på 1960-tallet. Mye er blitt bedre, men etter at Ronald Reagan rev den amerikanske velferdsstaten i stykker på 1980-tallet, har et dysfunksjonelt helse- og sosialsystem vært ute av stand til å hamle opp med utfordringene.

Les også

Gunnar Grendstad: «USAs arvesynd – rasismen»

En gave til Trump

Donald Trump er en bremsekloss for arbeidet med å minske ulikhetene, men det var ikke han som startet polariseringen av politikken. Den prosessen var i gang lenge før han flyttet inn i Det hvite hus. Trump er snarere et symptom enn en årsak.

Situasjonen i det amerikanske topartisystemet er blitt slik at det synes viktigere å være uenig med motparten enn å gjennomføre sin egen politikk. Dette er en utvikling som har pågått siden 1960-tallet, da republikanerne og demokratene tydeliggjorde forskjellen på partiene og startet en velgersortering som har hatt en polariserende effekt.

Dette skaper politisk motivasjon til å hevde sitt eget beste, framfor fellesskapets beste. I denne situasjonen er samarbeidet over partigrensene i nasjonalforsamlingen praktisk talt fraværende, og presidenten ender opp med å ty til presidentforordninger for å få gjennom lovendringer. Trump er ikke noe unntak. Obama gjorde det samme.

En lang, varm sommer med demonstrasjoner i USAs storbyer kan vise seg å være en gave til en president som må slåss for å bli gjenvalgt, og som trenger fiendebilder å skremme velgerne med.

Publisert:

Kommentator Arild I. Olsson

  1. Israels nye statsminister ligger til høyre for Netanyahu, men skal styre ved hjelp av sosialister og palestinere

  2. – Kom tilbake Donald, alt er tilgitt!

  3. Storbritannia slår sprekker

  4. Vi må tilbake til 1930-tallet for å finne en president som har utført like mye på sine tre første måneder i Det hvite hus

  5. «USA er grunn­leggende rasis­tisk»

  6. Der det finnes 10 israelere er det 11 forskjellige meninger

  1. Kommentator Arild I. Olsson
  2. Amerikansk politikk
  3. Donald Trump
  4. USA