Klasseskillet i skolen er alvorlig

KOMMENTAR: Er du gutt? Har foreldrene dine lav utdannelse? Da har du et enormt handikap som elev i Stavanger. Hva skal vi gjøre med dette?

Publisert: Publisert:

Eirik Faret Sakariassen er leder for utvalget for oppvekst og utdanning i Stavanger kommune. Han har nok å ta tak i, skriver Aftenbladets kommentator. Foto: Pål Christensen

  1. Leserne mener

La det være sagt med én gang: Det er mye å være fornøyd med i stavangerskolen. Sammenliknet med de andre store byområdene her i landet scorer skolene i Stavanger kommune godt på de aller fleste parametere, enten det dreier seg om målbare størrelser som dem som testes i nasjonale prøver eller mer uhåndgripelige som trivsel og mobbing.

I likhet med mange andre kommunale politikkområder er også skolepolitikken preget av nasjonale rammer, altså statlige vedtak som legger begrensninger på handlingsrommet kommunen har.

Grundig melding

Ikke minst gjelder dette lærernormen, som bestemmer hvor mange lærere det skal være per elev på ulike klassetrinn. Ved første øyekast kan lærernormen virke svært fornuftig, fordi den skal sikre noenlunde like forhold landet rundt. Den er også populær i lærernes organisasjoner. Men det er ikke så enkelt, viser det seg. Det skal jeg komme tilbake til.

Kommunedirektøren har lagt fram en grundig og leseverdig kvalitets- og utviklingsmelding for stavangerskolen i 2019. Men som med alle andre slike meldinger gjelder det å lese litt mellom linjene. Det som ikke står der, kan være vel så interessant som det som er omtalt.

Mange sliter

Bak tallene som viser at elever i Stavanger gjør det rimelig bra på skolen, trives godt med lærere og klassekamerater og har foresatte som opplever kontakten med skolen som god, skjuler det seg også en annen virkelighet. For mer enn hver tiende elev har behov for spesiell tilpasning av undervisningen. Mer enn hver tidende elev opplever mobbing i løpet av året. Flere og flere elever har så store psykiske utfordringer at det går ut over skolearbeidet. Og de store og overordnede tallene skjuler store forskjeller mellom skolene.

Stavanger har over 15.000 elever fordelt på 40 kommunale grunnskoler. Stavanger har noen få skoler som scorer eksepsjonelt høyt, en gruppe som er helt ok og noen som ligger klart under målsettingen. De folkevalgte vil ofte skryte av det som fungerer. Men den kommunale skoleledelsen vet hvor skoen trykker.

Den vanskelige mobbingen

10 prosent har behov for spesialundervisning, noe som i Stavanger ofte innebærer at de blir tatt ut av den ordinære undervisningen. Burde heller være tett oppfølgning av disse elevene i klassen, slik vi ser i for eksempel Oslo? Finnes det ressurser til dette?

Mobbetallene går ned, viser meldingen. Men 11,5 prosent av barna våre opplever mobbing, enten sjelden eller ofte. Det er lett å forstå at det oppstår et politisk press for å beholde målsettingen om at ingen skal oppleve mobbing. Men mulig er det neppe. Nullvisjonen er nettopp det – en visjon. Opplevelsen av hva som er mobbing er og blir subjektivt, og digital mobbing er en enorm utfordring som overskrider skillet mellom skole og fritid.

Straffes guttene?

Det er knappest noen elefant i rommet, for dette er noe det er sagt og skrevet mye om de siste årene. Men likevel: Gutter gjør det betydelig dårligere på skolen enn jenter. Slik har det vært i mange år. Det er også gutter som får mest tilrettelagt undervisning, naturlig nok. Men meldingen inneholder en opplysning som forbløffer meg. Gutter i Stavanger gjør det nemlig bedre enn jentene på nasjonale prøver i regning og engelsk muntlig. Men de får dårligere karakterer enn jentene av læreren sin i de samme fagene. Hva kan dette skyldes? Er det en «trynefaktor» inne i bildet her? Jeg vet ikke, men spørsmålet melder seg.

Lærernormen som tvangstrøye

Lærernormen kan faktisk fungere som en tvangstrøye. Hvorfor? Fordi det lovpålagte kravet om å ansette flere lærere binder opp midler som gjør det vanskeligere å trekke inn andre faggrupper i skolen. En mer komplisert skolehverdag har ført til et skrikende behov for miljøarbeidere, terapeuter, sosionomer og andre fagfolk i skolen. Men det er ikke nok penger. Dette står det ingenting om i meldingen, men et tankekors er det.

Men blant alle de tall og fakta som er lagt fram i meldingen er det ett som slår mer i øynene enn alle andre. For det er en faktor som mer enn noen andre bestemmer hvordan det går med elevene i skolen. Og det handler ikke om kjønn. Det handler om hvem foreldrene til eleven er. For å sitere fra meldingen:

Tre skoleår på etterskudd

«Mens forskjellen mellom gutters og jenters gjennomsnittlige karakterresultater utgjør 4 grunnskolepoeng, viser det seg at forskjeller i foreldres utdanningsnivå medfører langt større ulikheter. Kjønnsforskjeller i elevenes læringsresultater er tilnærmet lik uansett foreldres utdanningsnivå. Jo høyere utdanning foreldre har, jo høyere grunnskolepoengsum oppnår elevene. Men forskjellen mellom gutter og jenter er likevel tilnærmet lik uavhengig av foreldres utdanningsnivå.

Svakest ut kommer gutter som har foreldre med lav utdanning. Barn av foreldre med grunnskole som høyeste utdanning, har i gjennomsnitt 12 grunnskolepoeng mindre enn barn av høyt utdannede foreldre. En forskjell på 12 grunnskolepoeng tilsvarer 3 års skolegang» (side 5).

Tre år! Dette er jo helt vilt!

Vi må snakke mer om klasse. For hvis alle skal med, må ressursene styres dit de trengs aller mest. Og da er spørsmålet hva som skal være viktigst. Å oppfylle lærernormen til punkt og prikke, eller sørge for at stavangerskolen gir et løft til dem som trenger det aller mest?

Publisert: