Eksperter i tåkeheimen

KOMMENTAR: Før eller senere vil ekspertene ta grundig feil fordi den verden de trodde de kjente, ikke finnes lenger. Det tidspunktet har kommet nå.

Publisert: Publisert:

Metoden kan brukes til mye, men når den ikke passer med virkeligheten, er det verst for virkeligheten. Foto: Kristian Jacobsen

  • Roman Linneberg Eliassen
    samfunnsøkonom
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Enhver epoke i historien har sine etablerte sannheter, ”den konvensjonelle visdom”, som økonomen John Kenneth Galbraith kalte det. Den konvensjonelle visdom er bredt aksepterte ideer alle kjenner til. Den har sine talsmenn: kyndige eksperter som fremstår på radio og TV, besitter de høyeste akademiske stillingene, lyttes til av politikerne og skriver nyanserte spalter om løst og fast i de store avisene.

De er fornuftens stemme for vår tid. Man kjenner igjen det de sier, og det er betryggende; det bidrar til å opprettholde vår tro på samfunnets orden og at morgendagen vil være omtrent som dagen i dag.

Den konvensjonelle visdom bøyer seg ikke for kritikk, men den vil etter hvert beseires av et voldsomt angrep fra begivenhetenes gang – og bli irrelevant. Før eller senere vil ekspertene ta grundig feil fordi den verden de trodde de kjente, ikke finnes lenger. Det tidspunktet har kommet nå.

Den liberale kapitalismens seiersgang

De siste tiårene har økonomer trodd at uavhengige sentralbanker som setter styringsrenten under et inflasjonsmål, gir en stabil ramme for vekst og sysselsetting. Vi har trodd at jo mindre regulerte finansmarkedene er, desto mer stabile blir de, at banker opererer til samfunnets beste, og at det private gjeldsnivået ikke spiller noen stor rolle for økonomisk aktivitet og finansiell stabilitet.

Fra slutten av 1980-tallet og frem til 2008 ga denne fortellingen mening. De rike landene opplevde lav inflasjon og stabil vekst og sysselsetting i en periode som ble kalt ”the great moderation”. Den liberale kapitalisme og det liberale demokrati gikk sin seiersgang mot historiens slutt. En av den konvensjonelle visdommens yppersteprester, økonomen Robert Lucas, sa i 2003 at ”det sentrale problemet med å forebygge depresjoner har blitt løst (...) og det har faktisk vært løst i mange tiår”.

Den nye normalen

Siden da har økonomenes konvensjonelle visdom blitt overveldet av begivenhetene. I 2008 ble verden rammet av en finanskrise som økonomene ikke kunne forutse, og slet med å forklare. De hadde attpåtil bidratt til den med sine teorier om effektive, deregulerte, markeder. Siden har eurokrisen herjet i flere år i Europa. Sentralbanker driver nå en løssluppen pengepolitikk vi aldri har sett maken til, som har blitt den nye normalen. Sentralbanktopper i USA sier nå at vi egentlig ikke vet hvordan pengepolitikken fungerer – hvordan og hvor mye renten påvirker inflasjon og produksjon.

Vi står overfor en klimakrise av uante dimensjoner. Det er et økonomisk problem. Likevel er det få ledende økonomer som setter økologi øverst på dagsorden.

Naken keiser

De økonomiske fortellingene vi har festet lit til de siste tiårene, har slått feil. Foreløpig har vi ingen andre fortellinger å ty til. Vi sliter med å finne klær til den nakne keiseren.

Finanskrisen, eurokrisen og klimakrisen ble knapt nevnt på forelesning.

Verdens økonomiske utfordringer i dag ligner lite som står i en økonomisk lærebok. Likevel fortsetter økonomer å forkynne den konvensjonelle visdom omtrent som før. Selv studerte jeg samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen fra 2008-12. Finanskrisen, eurokrisen og klimakrisen ble knapt nevnt på forelesning. De største utfordringene i vår tid, som handler om hvordan økonomien vår er organisert, var knapt temaer i økonomiutdannelsen.

Regner seg inn i tåkeheimen

Hvorfor er det slik? Antakelig fordi det moderne økonomifaget ikke først og fremst er ment å dreie seg om virkeligheten; det er en bestemt matematisk metode. Metoden kan brukes til mye, men når den ikke passer med virkeligheten, er det verst for virkeligheten. Økonomene dyrker sin matematiske metode og tror at de dermed driver med nøytral, objektiv vitenskap. Styrt av et ønske om å være harde vitenskapsfolk – deres freudianske ”fysikkmisunnelse” – har de regnet seg inn i tåkeheimen med dårlig utsyn over den finanskapitalistiske økonomien vi lever i.

I virkeligheten dreier økonomi seg alltid om politiske og normative vurderinger. For å gjenvinne sin relevans, bør samfunnsøkonomi igjen bli den ”politiske økonomi” den en gang var. Metoden bør ofres på relevansens alter.

Samtidig setter metoden økonomene i stand til å regne ut klare svar, noe som er viktig for deres rolle som eksperter. Men når den konvensjonelle visdommen svikter, blir det en hårfin grense mellom ekspert og tåkefyrste.

Bli nyttig!

Eksperter trenger legitimitet for å komme til sin rett. Derfor må den økonomiske debatten demokratiseres i større grad. Bak økonomenes obskure symboler skjuler det seg enkle sammenhenger. Om disse avdekkes og diskuteres, kan vi forankre en ny fortelling for en ny tid. Den bør plassere økonomien innenfor naturens grenser, revurdere bankenes og finanssektorens rolle i økonomien, ha et sterkere fokus på fordeling og tenke nytt om forholdet mellom penge- og finanspolitikk.

Den nye konvensjonelle visdommen vil med tiden bli gjendrevet av begivenhetenes gang. Da bør økonomene i alle fall sørge for å stå bedre rustet til overgangen. Fremtidens økonomer må derfor lære flere teoretiske perspektiver, å anvende teori i praksis og å tenke kritisk – ikke bare partiellderivering og statistisk metode.

Som Galbraith sa: ”Samfunnsøkonomi er ekstremt nyttig for å sysselsette økonomer”. Forhåpentligvis vil faget snart – igjen – bli mer nyttig for resten av befolkningen også.

Publisert:

Les også

  1. Fire av ti er bekymret for å miste jobben

  2. Arven etter Dr. Schäuble

  3. Ståle Økland: Nei, oljebyen har ikke lært

  1. Samfunnsøkonomi
  2. Finanskrisen
  3. Kåkånomics