Utbyggerne snakker om steds­tilpasning, utsletter land­skap

GJESTEKOMMENTAR: Er det noen vits i å snakke om stedstilpasning mens det mest markante med by-byggingen er at selve nådegaven i landskapet blir utslettet og stykket opp?

Ny bygningsmasse i Kalhammaren, – slik utbygger, kommune og arkitekter tolker stedets sjel? Verven og sjøsonen i østre bydel i bakgrunnen til høyre.
  • Kristin Hoffmann
    Kristin Hoffmann
    Journalist og forfatter, Stavanger
Publisert: Publisert:

I en serie Aftenbladet-artikler har lokale arkitekter og andre fagfolk vist hva de mener er bra og dårlig byutvikling i Stavanger – og hvorfor.

5. juni snakket avdelingsleder Anne Merethe Skogland i kommunalrådet Utemiljø i kommunen om hvordan Hillevåg skal se grønnest mulig ut når bydelen skal få en massiv utbygging og fortetting langs jernbanesporet. Hun påpekte at kommunen, utbyggere og arkitekter har et samfunnsansvar for å bygge slik at det beriker området. Sjekkpunktene burde være å forstå landskapet, stedets egenart og stedets sjel.

Aha-opplevelse

Jeg er blant dem som har fått en knekk i troen på hvor nyttig det er å be eiendomsutvikleren om forståelse for slik. Det kjennes mer realistisk heller å innse det: De mektigste utbyggerne, som er blitt herrer over de største fellesrommene og landskapene, er ikke i bransjen av et verdimessig kall. De er der heller ikke av en dyp kjærlighet for en sjøtomt i Hillevåg, eller på Tasta og i Stavanger Øst, for den saks skyld.

De ser penger i dem. I virkeligheten er ambisjonen å bygge noe å gjære fortjeneste på. Hvorfor ønsket ellers Skanska og Base først og fremst en boligblokk på 27 etasjer der (Kullimportkaien)? Jeg tipper at det ikke var etter en aha-opplevelse på kontoret om hva som er sjelen i sjøsonen i Hillevåg.

Les også

Kristin Hoffmann: «Hvorfor har ikke Hillevåg-unger tilgang til sjøen?»

Skifte ham

I stedet ble det de fire boligblokkene på ni etasjer (Consulens Brygge) som fikk grønt lys til slutt. Slå dem sammen med Køhler Eiendoms tre tårnhus fra 14 til 18 etasjer like ved. Da skal det godt gjøres å se det hele som en innsikt i landskapets egenart og preg.

Når så er sagt, kan man utmerket hevde at identiteten ikke vil ta skade, eller at sjøkanten like godt kan skifte ham. I alle tilfeller er det i virkeligheten, ikke i visjonene, hver bit av den store by-endringen skjer.

Sammenhengende bebyggelse sperrer for fjorden i Østre bydel. Den eldre bebyggelsen bak, nærmest kameraet.

Sage over greinen

Å sage over greinen en sitter på, viser til at man ødelegger noe som er nødvendig eller nyttig for en selv, uten å være klar over det. Mens fagfolk og eksperter snakker over seg om «kvalitet», «bærekraft», «stedstilpasning» og «gode uterom,» blir selve landskapet som omgir det, endret for godt. Det er lett å stirre seg blind på løsninger, er det sagt. Blir vi den siste generasjonen som privatiserer og visuelt utsletter den nådegaven overgangen mellom sjø og land tross alt er? Som ikke ser hvor «harry» det er?

Jeg kjenner meg ikke trygg på at de seminaraktige, grønne læresetningene er noe vi skal sluke rått. De kan klistres på hva som helst. De kan beskrive prosjekter som opplagt ikke fortjener å bli omtalt slik. Begrepene er skjønnsmessige, de kan alltid diskuteres, man kan begrunne dem med omtrent hva man vil.

Karbonforgjeldet

Høyhus blir ansett som en miljøvennlig måte å bygge på. «Men ikke la noen fortelle deg at vi må bygge slik for miljøet skyld», fastslår arkitekt og Morgenbladet-skribent Gaute Brochmann (krever abonnement). Han påpeker at det mildt sagt finnes delte meninger om hvor klimavennlige de er. I en The Guardian-artikkel Brochmann henviser til, drøftes nettopp forholdet mellom hvor energieffektive de er, sammenlignet med hvor høye karbonutslipp selve byggingen krever, og at det vil lakke mot neste århundre før bare noe av karbongjelden er betalt.

Men utsikt fra stuevinduene har de da.

Les også

Kristin Hoffmann: «Kunne dette ha skjedd på Eiganes?»

Byens spor

Nye bolig- og kontorfjell i sjøkanten vil endre måten vi skjønner det omkringliggende terrenget og landskapet på. Folks opplevelse av landskapet er viktig. Landskapet er byens rammer og spor. Når horisonten med fjord og fjell ikke lenger er der, blir historien vi forteller en annen enn den var før. Vi må gjerne mene at det er ok. Byens spor er like fullt nødvendige for å forstå oss selv.

Helt konkret er sjøkanten i Stavanger, og i mange andre store og små kystbyer, i ferd med å bli lukket igjen.

Les også

  1. Da arkitektene skulle kjøpe bolig sammen, skulle bydelen være Storhaug. Og et gammelt trehus

  2. Marie-Theres Fojuth: «Fortett med vett!»

Publisert:
  1. Byutvikling
  2. Gjestekommentar
  3. Kristin Hoffmann
  4. Stavanger
  5. Arkitektur

Mest lest akkurat nå

  1. Snart leverer Erna Solberg sin avskjedssøknad. Slik blir Norge styrt til Støre tar over.

  2. Dansk sykkelhelt døde i ulykke: - Uforståelig og ufattelig

  3. Kjøpte rekkehus alene i en alder av 24: – Jeg er ikke noe god på økonomi, men er fornuftig

  4. Full krangel om Norges største gondol til 500 millioner. Bak står Spotify-investorer.

  5. - Vi som kom fra vanlige, kjærlige hjem, likte ikke å være hos Inger-Tone

  6. Sa aldri at Ropstad skulle slippe skatt