Arven etter Carl von Linné: Pattedyret Homo sapiens

GJESTEKOMMENTAR: Linnés viktigste bidrag var ikke at han rangerte mennesket i raser, men at han klassifiserte mennesket som en del av dyreriket.

Publisert: Publisert:

Den svenske Carl von Linné (1707–1778), også kjent som Carolus Linnaeus, malt av Per Krafft d.e. (utsnitt). Var han rasist? Foto: Jonas Haarr Friestad

  • Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker

Den geniale botaniker og biolog Carl von Linné er i vinden etter at bydelsutvalget i Gamle Oslo tok til orde for å fjerne en dedikasjon til ham på en benk fordi han rangerte mennesker i raser. Men Linnés mest varige vitenskapelige bidrag var ikke rasismen, men et briljant taksonomisk system for å klassifisere livet på jorda, et system som i stor grad står seg fram til i dag.

Det er først med Linnés klassifisering at mennesket for alvor sees som en del av naturhistorien, påpeker Dag O. Hessen i sin Linné-biografi (2000). Dette er en viktig vending i historien om vårt menneskesyn.

Linnés taksonomi

Carl von Linné ble født 102 år før Charles Darwin, han som lanserte evolusjonsteorien. Men Linné var i nærheten. Foto: NTB

Aristoteles, den første biolog, så det noe annerledes. Han delte naturen i fire riker. Nederst var mineralriket (bestående av livløs materie), dernest planteriket (bestående av materie + liv), så dyreriket (materie + liv + sjel), og øverst mennesket (materie + liv + sjel + tenkning). Selv om Aristoteles var inne på at mennesket var en del av dyreriket, rettferdiggjorde vår erkjennelsesevne og bevissthet at vi ble rangert over dyrene. Denne hierarkiske inndelingen var så selvinnlysende at den bestod helt fram til Linné, i altså to tusen år. Riktignok utvidet i middelalderen til å innbefatte åndelige sfærer – himlene, englenes riker og Gud i den såkalte «naturens trinnstige», Scala Naturae.

I tråd med opplysningstidens vekt på objektive fakta, tok Linné kun utgangspunkt i anatomiske trekk. Da var det ingen grunn til å plassere mennesket på et nivå for seg, anatomisk sett er vi opplagt et pattedyr. Linné tok dermed et langt skritt inn i et mer moderne menneskesyn. Likevel forlot han aldri det statiske og teleologiske natursyn der alle organismer en gang for alle var skapt av Gud med en bestemt hensikt. For Linné var naturen Guds kunstverk, og mennesket det vesen som hadde evnen til å nyte, forstå og tolke det: «Å lese i naturens bok».

Tanken om en evolusjon av artene slo aldri Linné – selv om han med sin kategorisering av arter i nærliggende slekter og familier ligger snublende nær denne erkjennelsen. Det er først utover 1800-tallet at evolusjonsideen begynner å gjøre seg gjeldende. I 1859 publiserte Charles Darwin hovedprinsippene for evolusjon, og hans teori om rent blinde mekanismer bak evolusjonen ble etter hvert enerådende. Ut fra et klassisk blikk var det ikke egentlig at mennesket var et dyr, utviklet fra andre arter, som var det mest anstøtelige, men at all mening og hensikt i naturen ble revet bort.

Økosentrismens bakside

Arne Næss (1912–2009), professor i filosofi ved Universitetet i Oslo – og mye mer! – var sentral i utviklingen av økosofien, som inngår i dypøkologien. Foto: Kristian Jacobsen

Siden ble genene oppdaget, og det gjorde likheten mellom oss og andre arter enda mer tydelig. Vi deler for eksempel ca. 98 prosent av genene med sjimpanser. Resultatet er at det i dag er vanskelig for alvor å se på mennesket som noe mer enn et dyr. Ja, som gode humanister kan vi «bestemme» oss for å tildele mennesket en egenverdi, men det er ikke det samme som å ha et fast grunnlag for dette menneskeverdet. På et strengt vitenskapelig grunnlag er det mer nærliggende å konkludere at vi ikke er mer verdt enn dyr. Eller planter. Eller biosfæren i seg selv.

Det er i disse tankebaner at Arne Næss og den radikale dypøkologien beveger seg. Her vil man bort fra et antroposentrisk natursyn, der naturen kretser om mennesket, til fordel for et økosentrisk, med biosfæren som totalitet som det sentrale. Alle arter er like mye verdt, bakterier, grantrær, blåhvaler og mennesker.

Dette lyder jo vakkert, men tankegangen kan også lede inn i mørkere egner. Spesielt i våre dager, når det er tydelig at vi truer kloden og fortrenger andre livsformer, er det lett å tenke at mennesket er et ødeleggende «virus» eller en «kreftsvulst» på kloden, som blant andre Paul Watson, grunnleggeren av miljøorganisasjonen Sea Sheperd, har uttalt. Med et slikt syn er det beste at mennesket dør ut eller i det minste begrenser seg. Allerede filosofen Peter Wessel Zapffe var inne på et slikt nihilistisk spor. I dag er et liknende syn mer aktuelt enn på lenge. Stadig flere høyreekstreme grupperinger kaller seg økofascister, med økoterroristen Ted Kaczynski («Unabomberen») som et forbilde. På fritanke.no kan man lese en interessant diskusjon av Lasse Josephsen og [Aftenbladets gjestekommentatorer] Erik Tunstad og Øyvind Strømmen om økofascismens avskygninger.

Et mer positivt menneskesyn

En skarp kritiker av en slik anti-humanistisk, økosentrisk tankegang er den amerikanske filosofen Ken Wilber. Han tar til orde for at vi må gjenvinne ideen om at naturen som helhet utfolder seg i hierarkiske trinn, eller stadier. Vår voldsomt utviklede bevissthet og erkjennelsesevner må ses på som en særegen kvalitet, et eget nivå i naturen, slik allerede Aristoteles mente. Vi har dermed en slags forpliktelse til å utvikle det menneskelige – naturens siste og høyeste frembringelse. Samtidig har vi selvsagt et ansvar for å forvalte det som er «under» oss, det som er mer grunnleggende og som vi er helt avhengig av.

Dette er et positivt og inspirerende menneskebilde, og i motsetning til hva mange synes å tro, er det er ingenting i «vitenskapen» som motsier det. Ja, det innebærer en tolkning, en bedømmelse, en verdidom, og den (natur)vitenskapelige tankegang kjennetegnes nettopp av at den vegrer seg for å svare på slike verdispørsmål. Det er både dens styrke og dens svakhet. Men vi kan ikke unngå slike spørsmål om vi skal forstå – altså tolke – naturen og vår plass i den.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Dei edle ville − og vår natur-autisme»

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Verken kristendom eller sekulærhumanisme er helt tilfredsstillende som et solid fundament for menneskeverdet»

Les også

Øyvind Strømmen: «Skuggane i Oostende»

Publisert:

Les også

  1. – Hvordan skal vi stå sammen mot rasismen når dette er utfallet ved å kalle oss aper?

  2. Toppfotballsjefen erkjenner manglende rutiner i rasismesaker: – Vi har sviktet

Mest lest akkurat nå

  1. Gulvet er åpnet, men arkeologene får ikke grave

  2. Arvid Mæland vil hogge ut hodet til kong Harald i fjellet og sette opp «Sound of music» ved Ørsdalsvatnet

  3. Slår Oilers tilbake mot Sparta?

  4. Kvinne på biltur fra Midt-Norge smittet familiemedlemmer i Sandnes

  5. Svensk studie: Alle koronasmittede utviklet antistoffer

  6. NLM åpner for å frata medlemskap til de som «lever i strid med Guds ord»

  1. Gjestekommentar
  2. Jørg Arne Jørgensen
  3. Natur
  4. Rasisme
  5. Biologi