En lesers bekjennelser

KOMMENTAR: Hvis flere hadde begynt å lese bøker, ville de hatt mindre tid til å gjøre dumme ting. Og dessuten ville de lært å reise i tid. Det er temmelig tøft.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Undersøkelsen er to år gammel, men selv om verden endrer seg raskt, er det sjelden til det bedre. I alle fall ikke på dette området. Uansett: I 2019 publiserte Statistisk sentralbyrå nyheten om at nesten en fjerdedel av oss blar litt i en bok på daglig basis.

Det høres kanskje ikke så ille ut, tenker du kanskje? Men sannheten er dessverre at det er akkurat det vi gjør. Altså blar litt. Litt under et kvarter bruker gjennomsnittspersonen på å lese i en bok, altså en bok av papir, på en gjennomsnittsdag.

Menn som ikke leser

Det betyr at de fleste av oss ikke leser analoge bøker i det hele tatt. Men selv de som gjør det, litteratene i samfunnet, bruker sannsynligvis mer tid på for eksempel å kle på seg, klø seg i øret, lete etter brillene eller betale regninger enn på å konsumere litteratur.

En sammenlikning mellom kjønnene er enda mer dyster. Menn leser omtrent ikke i det hele tatt.

I 2018 leste 16 prosent av mennene og 32 prosent av kvinnene papirbøker. Og forskjellene har økt. Fra 2017 til 2018 var det en nedgang på 4 prosentpoeng i andelen menn som leste, mens andelen kvinner økte med 3 prosentpoeng.

Forskjellen mellom kjønnene er størst i aldersgruppen 25–44 år, hvor kun 10 prosent av mennene leser papirbøker, mens 26 prosent av kvinnene leser papirbøker daglig.

Løgn og forbannet dikt

Dette er kjente tall for dem som bryr seg – altså stadig færre av oss. Og det er jo ikke sikkert at papirbokens grimme skjebne – og da særlig blant oss menn – er noe hinder i livet. Donald ble jo president i USA uten å ha lest en eneste bok, inkludert dem han liksom har skrevet selv.

Selv har jeg alltid vært en leser. Allerede mens jeg skriver dette, hører jeg hvor elitistisk det lyder. Som om det faktum at man leser papirbøker, automatisk utstyrer en med en del positive egenskaper som den jevne hop ikke er i besittelse av. Sånn er det jo ikke. Noen av de klokeste menneskene jeg har truffet er ikke lesere.

Men for meg har lesingen alltid vært en fornøyelse. Og særlig lesingen av løgn og forbannet dikt, altså skjønnlitteraturen. Romaner, noveller og poesi kan fjerne meg fullstendig fra omgivelsene en stund.

Barnet og boken

Som barn kunne jeg visstnok være fullstendig oppslukt av bøker, i den grad at jeg lurte med meg en lommelykt opp i senga for å kunne ligge under dyna og lese videre etter at jeg egentlig for lengst burde ha sovet. Den dag i dag har jeg vondt for å sovne uten å ha lest litt først. Stikk i strid med rådene om vellykket soving. Og ganske riktig har jeg alltid hatt problemer på det området. Men det har vært verdt det.

En av mine store seiere som forelder (kanskje den eneste, om vi skal være ærlige), er at arvingene mine fortsatt liker å reise på hytta. Der er det ikke mobildekning, og knapt et anstendig radiotilbud etter at FM-nettet ble slukket. Men det er bøker der. Og tegneserier, selvsagt.

Synet av barn sammensunket og fascinert av bok og blad i sofa og lenestoler gir meg en slags tro på menneskeheten, selv om jeg selvsagt skjønner at det først og fremst er et klapp på skulderen til meg selv og mitt gammeldagse syn på dannelse.

Tidsreisen

Jeg tilhører også dem som liker å lese bøker om igjen. Noen bøker leser jeg minst hvert annet år, med utbytte. Jeg har aldri forstått dem som ikke leser bøker om igjen. For meg blir det som å kjøpe en plate og høre gjennom den én gang.

Dilemmaet er selvsagt at hver gang man leser en bok om igjen, betyr det at en annen bok forblir ulest. Det finnes jo altfor mange bøker. Det er umulig å lese alle. Det er ikke engang mulig å skrape overflaten av alle de bøkene som finnes, og som man helt sikkert burde ha lest.

Noe av det beste med å lese bøker om igjen er at det gir deg mulighet til å oppheve naturlovene – en gratisbillett tilbake i tid. Den lesende 53-åringen får et gjensyn med seg selv som for eksempel 20-åring. Noen ganger gir det å lese noe på ny den samme følelsen av å være transportert i tid og rom, som når man smaker noe man ikke har spist på mange år, eller når du kjenner en lukt fra barndommen.

Whiskey i Göreme

For ikke lenge siden leste jeg om igjen en roman av den irske surpompen Samuel Beckett, og traff samtidig igjen en 20 år gammel, radmager utgave av meg selv, sittende i skyggen av en pergola på et hustak i Anatolia, i det bakerovnsvarme indre av Tyrkia, røykende på en merskum­pipe jeg trolig hadde betalt for mye for i basaren i Istanbul. Det kunne vel vanskelig bli mer pretensiøst.

Jeg husket plutselig at jeg satt der på det samme taket seinere den kvelden og diskuterte Beckett med en australsk backpacker. Og at han hadde – utrolig nok – en liten flaske irsk whiskey i sekken. Tullamore Dew. Jeg husket smaken av den whiskeyen og de bestyrtede blikkene vi fikk av vår dypt religiøse vertinne.

Dette er den siste kommentarartikkelen jeg skriver før ferien, som for en stor del skal tilbringes på hytta, i selskap med naturen og litteraturen. En liten stemme inne i meg sier at jeg burde ha skrevet noe om politikk. Det er jo valg i høst. Dessuten er det nok av debatter å kaste seg inn i, enten det er snakk om formuesskatt, bompriser, vaksineskepsis eller ytringsfrihet. Men nei. La det ligge.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at mange uheldige utspill ville vært unngått om de digitale duellantene heller hadde lest en bok. Gjerne på et sted uten mobildekning. God boksommer!

Les også

Sven Egil Omdal anmelder: «Vinduene opp for en friere Utøya-debatt»

• Apropos bøker: Aftenbladets bokanmeldelser