Trump er i rampelyset – republikanerne går tilbake

KOMMENTAR: Meningsmålingene i USA viser at demokratene styrker seg i forhold til republikanerne, når det gjelder valget til Senatet i november.

Trump-tilhengere samles foran ekspresidentens hjem Mar-a-Lago i Florida.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Bilene med Trump-flagg ut gjennom vinduene ruller på amerikanske veier igjen. Det er demonstrasjoner ved FBI-bygninger flere steder i USA, i protest mot dokumentbeslaget i ekspresident Donald Trumps hjem. Og utenfor palasset til den gamle eiendomsmogulen og realitykjendisen står til enhver tid et antall tilhengere og viser sin støtte.

Han har fortsatt taket på kjernevelgerne sine.

Samtidig viser meningsmålingene at demokratene styrker seg i forhold til republikanerne, når det gjelder valget til Senatet i november.

Ikke tørre bak ørene

Etter at meningsmålingene i hele år har varslet at Det demokratiske partiet ville miste flertallet i Representantenes hus og Senatet, vipper det for tiden den andre veien. Kan det være at radikaliseringen av Det republikanske partiet skremmer moderate, konservative velgere fra å stemme på dem?

Nettstedet Fivethirtyeight har på bakgrunn av de siste meningsmålingene kjørt 40.000 simuleringer av valget til Senatet, og er kommet til at demokratene vinner flertallet i 63 av 100 tilfeller. Dette kan skyldes at Det republikanske partiet stiller med feil kandidater. Med «feil kandidater» mener jeg kandidater med mindre sjanser til å vinne enn motstanderne.

Veien til et sete i den amerikanske nasjonalforsamlingen går vanligvis gjennom lokalpolitikken og deretter delstatspolitikken. Mange av republikanernes kandidater i vippestatene, der utfallet kan gå begge veier, mangler denne erfaringen. De er gjerne rabulister som snakker i store bokstaver uten å kjenne realitetene spesielt godt, for ikke å snakke om det politiske håndverket. De er rett og slett ikke tørre bak ørene.

Ingen av de republikanske kandidatene fra Arizona, Colorado, Georgia, Ohio og Pennsylvania har hatt politiske verv på fylkes- eller delstatsnivå. Man kan selvfølgelig mene at det er friskt, og at de kan bringe nye tanker og ideer med seg. Men det er statistisk sett vanskelig – nesten umulig – å vinne velgernes gunst til rikspolitikken uten å ha gått veien gjennom delstatspolitikken. Elizabeth Warren (D) og Ted Cruz (R) står som eksempler på det motsatte, og er unntakene som bekrefter regelen, men ingen av dem kommer fra vippestater.

Mange av de republikanske kandidatene i avgjørende vippestater har med andre ord statistikken imot seg. Det betyr ikke at de er dømt til å tape, men ser vi bak tallene finner vi en del politiske avgjørelser i det siste som nok også bidrar til å dytte velgeratferden i en mer demokratisk retning.

Mer enn en halv seier

President Joe Biden har omsider fått gjennomslag for sin store, politiske reform som er ment å sikre bedre velferd og bidra til at USA kan gjennomføre det grønne skiftet. Dette er nok først og fremst en seier som styrker stillingen hans blant partiets kjernevelgere, men det kan også bidra til at Demokratene tiltrekker seg venstrefløy-velgere som ellers ikke ville brydd seg med å stemme, altså Bernie Sanders-segmentet.

I tillegg har vi høyesterettsavgjørelsen som i praksis skroter kvinners rett til fri abort nasjonalt. Dette er en sak som mobiliserer kvinner over hele USA, og folkeavstemningen i konservative Kansas – der et flertall stemte for å tillate abort – bør være en vekker for republikanske politikere. Å være abortmotstander ser ikke ut til å være noen vinnersak.

Samtidig har Det demokratiske partiet gitt økonomisk støtte til radikale, Trump-lojale republikanere i primærvalgkampen, for å få dem nominert foran mer moderate, konservative republikanere. Dette er et skittent triks, men det kan betale seg, for det er et sammenfall i tid mellom republikanernes tilbakegang på meningsmålingene og partiets nominasjon av radikale kandidater.

Så vidt jeg kan se, finnes det ingen kjente eksempler på at en radikal kandidat – verken fra det ene, eller det andre partiet – har vunnet en vippestat over på sin side. Å vinne i vippestater handler om å dra sentrumsvelgerne til seg. Det gjør aldri radikale kandidater, de har statistisk sett en tendens til å støte denne avgjørende velgergruppen fra seg.

Hva så, kan du spørre. Det er jo to kamre i den amerikanske nasjonalforsamlingen.

Saken er den, at hvis det går den veien meningsmålingene peker nå, vil republikanerne få flertall i Representantenes hus og demokratene i Senatet. Det betyr for alle praktiske formål at Joe Biden vil få større problemer med å få gjennom lovforslag, som i de fleste tilfeller behandles først i «huset» og deretter i Senatet. Men det betyr også at demokratene med flertall i nettopp Senatet, kan blokkere republikanske forslag fra det første kammeret.

Dessuten er det Senatet som utpeker myndighetspersoner, og nettopp der ligger en sentral funksjon i det amerikanske demokratiet. Donald Trump fikk ikke gjennomslag for mange store politiske saker, da han var president. Men han fikk på plass en del sentrale folk – ikke minst dommere – som i mange år framover kommer til å sette sitt preg på de store avgjørelsene i det amerikanske samfunnet.

Ikke minst derfor vil det være mer enn en halv seier for demokratene, om de får flertall i Senatet ved mellomvalget tirsdag 8. november.

Å vinne i vippestater handler om å dra sentrumsvelgerne til seg.
Publisert: