Strømpris-krise med politisk sprengkraft

GJESTEKOMMENTAR: Inter­nasjonalt har vi i de siste årene sett økende politisk uro, polarisering og protest­bevegelser. Energi­politikken har gjort dette mer synlig også her til lands.

I Stavanger og mange andre steder i landet har det vært demonstrasjoner mot høye strømpriser – og mot for lite nasjonal kontroll over vannkraften vår.
  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Universitetslektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:

Forrige uke var det store demonstrasjoner mot strømprisene i en rekke byer. I skrivende stund har Facebook-gruppen «Vi som krever billigere strøm» over 600.000 medlemmer. Og fløypartiet Rødt, som sterkest har markert seg som motstander av dagens strømpolitikk, er Norges fjerde største parti i en fersk meningsmåling.

Les også

Mímir Kristjánsson: «Regjeringen er villig til å gjøre hva som helst for å bekjempe strømkrisa – bortsett fra det som virker»

Svekket tillit

Strømpris-krisen kommer på toppen av flere faktorer som har svekket tilliten til politikerne. For et par år siden gjorde vindkraftutbyggingen at folk fikk øynene opp for de store endringene i norsk energipolitikk, og det utløste en av de største folkelige protestaksjonene på lenge. I ettertid har pandemien økt frustrasjonen rundt det mange oppfatter som svært inngripende og svakt begrunnede tiltak. Politikere som ikke vet hvor de bor og beriker seg på fellesskapets midler, har heller ikke styrket tilliten.

Og nå altså strømkrisen, som fort kan vise seg å ha stor politisk sprengkraft. Som et av verdens mest elektrifiserte land rammer høye og uforutsigbare strømpriser oss hardere enn de fleste.

Når man sier at ingen kunne forutse strømpris-krisen, har man ikke fulgt godt med.

Svekket demokratisk styring

I møtet med strømprisene fremstår politikerne maktesløse. Det er umulig å gjøre noe med årsakene, heter det, man kan kun foreta rene brannslokkingsmanøvre. Her ser vi igjen den umiskjennelige baksiden av liberalisering og åpne grenser: Demokratisk styring svekkes. Og nasjonal selvråderett har alltid veid tungt for annerledeslandet Norge, som tross alt har sagt nei til EU to ganger. Det er betenkelig at et sosialdemokratisk parti står i spissen for en slik tro på markedet uten inngripen.

Vi har kunnet godta andre konsekvenser av integrering i et felles europeisk marked, som at britiske Go-Ahead driver vår lokale jernbane i stedet for NSB/Vy. Men at vannkraften er blitt en vare i et liberalisert europeisk kraftmarked, er nok for mange den berømmelige dråpen (pun intented). Spesielt eldre generasjoner har en klar bevissthet om vannkraften som vårt arvesølv. Allerede i 1917 ble det vedtatt ved lov at den er en nasjonal eiendom som skal forvaltes til fellesskapets beste.

Til dette svarer mange at siden vannkraften er eid av stat og kommuner, blir dyre kraftpriser i sum samfunnsøkonomisk lønnsomt. Men selv om det kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt på papiret, er det slett ikke sikkert det vil bli et gode for landet på sikt. Ringvirkningene er store og vanskelige å forutse. Næringsliv og industri er i stor grad basert på billig og forutsigbar elektrisitet, og grønne tall kan fort bli røde om denne konkurransefordelen glipper, med tap av arbeidsplasser og kroken på døra for mange industribaserte lokalsamfunn. Og hvis vår klimavennlige metallindustri må flagge ut, vil metallet kunne bli produsert med kullkraft i stedet, med mange ganger høyere CO₂-utslipp.

Les også

Ledeartikkel, desember 2021: «Strømprisene truer regjeringen»

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp), statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) ser ikke ut til å ha forstått strømpris-krisen i tide.

Trollmannens læregutt

Når man sier at ingen kunne forutse strømpris-krisen, har man ikke fulgt godt med. Den akutte krisen i vinter ble spådd allerede i fjor sommer, blant annet i Dag og Tid 20. august og i Aftenposten 9. september. Likevel virket regjeringen uforberedt, og en nølende olje- og energiminister har slitt med å forklare hva som skjer. Ja, mange aktivister ser ut til å ha hatt en bedre situasjonsforståelse enn politikerne. Vindkraftmotstandere og andre har i flere år advart mot slike konsekvenser av englands- og tysklandskablene.

Det hele tegner et bilde av politikere som, lik trollmannens læregutt, iverksetter store systemendringer uten å skjønne konsekvensene av det de steller i stand, og uten å kunne kontrollere virkningene. I et komplisert felt har man lyttet for mye til aktører med sterke interesser, som Statnett, kraftprodusenter og klimaorganisasjoner, og desto mindre til kunnskapsrike folk som med rette har advart.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Utenlands­kablene setter vårt energi­system på spill»

Mer nasjonal kontroll

På kort sikt finnes støtteordninger, avgiftslettelser og andre verktøy for å bøte på krisen, men i dag er faktisk Norge blant de landene i Europa som benytter seg av færrest av disse. Og på lengre sikt trenger vi mer nasjonal kontroll. Statkraft og Statnett er offentlig eid, de kan brukes politisk og pålegges å prioritere innenlandsmarkedet, som BI-professor emeritus Øystein Noreng påpeker i Klassekampen 19. januar. Det er lett å argumentere for at eksport må kunne begrenses av hensyn til forsyningssikkerheten – vi har lagt alle eggene i én kurv, ved tomme magasiner har vi ingenting i reserve. Kraftoverskuddet kan bevares ved storsatsing på energieffektivisering og oppgradering av vannkraften.

Så må vi skrote planene om å elektrifisere sokkelen, en løsning som i praksis går ut på å ødelegge natur for å grønnvaske oljeindustrien, uten påviselig klimaeffekt. Og vi må våge å reforhandle tvilsomme avtaler, noe stadig flere, til og med NHO, går inn for. Englands- og tysklandskablene fungerer i praksis som rene eksportkabler, likevel får mottakerlandene i andre enden av kablene halvparten av profitten. Vi betaler faktisk for å få lov til å eksportere strøm. Og flaskehalsinntektene kan vi ikke disponere fritt, de er øremerket ytterlige forsterkning av overføringskapasiteten.

Et kjennetegn for landet vårt, som statsministeren sa i nyttårstalen, er at vi har høy tillit til myndighetene. Nå er det avgjørende at man tar grep for fortsatt å kunne opprettholde den.

Publisert: