VG i skammekroken

KOMMENTAR: Kan det komme noe godt ut av den skandaløse Giske-saken? spør Aftenbladets kommentator.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Joe Biden, tidligere visepresident i USA, vurderer å stille som presidentkandidat for Det demokratiske partiet. Men er han egnet for jobben?

Dette spørsmålet har blitt reist de siste dagene. For det viser seg at en kvinnelig partifelle har hatt en ubehagelig opplevelse med ham. Mens de to (og flere andre) sto bak scenen og ventet på å gå på, skal Biden ha lagt sine hender på hennes skuldre, snust på håret hennes og kysset henne lett i bakhodet.

Dette, mener kvinnen, viser at Biden er uegnet til å lede USA. Hun beskylder ham ikke for noe seksuelt overgrep, men for «upassende oppførsel». At dette i det hele tatt blir en sak, sier noe om tidsånden. Det samme gjør saken om Trond Giskes besøk på Bar Vulkan.

Ingen Tønne-sak

Det føles litt rart å drive og kommentere på VG og deres håndtering av dansevideoen med Trond Giske, nå som omtrent alle andre kommentatorer har gjort det.

Fordelen er selvsagt at man har rukket å fordøye en del av det som er sagt og skrevet, selv om dette er en øvelse som krever en robust mage.

Framleggelsen av VGs interne rapport om dansevideoen er en historisk hendelse i norsk presse. Tore Tønne-saken i 2002, der det var Dagbladet som var i søkelyset etter at Tønne tok sitt eget liv etter lang tid med kritisk journalistikk rundt hans rolle som rådgiver for Aker i forbindelse med oppkjøpet av Kværner, førte til sterk kritikk av Dagbladet. Men mens det i Tønne-saken er lite tvil om at den nærgående journalistikken rundt Tønne var berettiget (Økokrim tok ut tiltale mot Tønne dagen før han ble funnet død), har VG erkjent feil og beklaget overfor både hovedkilden Sofie og hovedpersonen Trond Giske.

Nok et overtramp

Den langt og detaljerte rapporten fra VG gir et interessant innblikk i hvordan redaksjonen, med sjefredaktør Gard Steiro i en usedvanlig operativ og sentral rolle, presset Sofie til å godkjenne et sitat som hun egentlig ikke ville stå inne for. Journalist Lars Joakim Skarvøy, som var den som hadde den løpende kontakten med Sofie, kommer ikke godt ut av denne affæren.

Mens Steiro og styreleder Torry Pedersen satt i et auditorium i VG-bygget i Akersgata, synlig preget av stundens alvor, ga Skarvøy et intervju der han fastholdt at jo, Sofie sa faktisk det hun ble sitert på, nemlig at «vi danset og hadde det gøy, men så ble det litt mye».

Problemet er at når Skarvøy gjør dette, begår han etter min mening nok et overtramp mot kilden sin. Han beskylder henne for å lyve. Mandag ble det for øvrig kjent at Sofie har klaget VG inn for Pressens faglige utvalg (PFU), en klage hun selvsagt bør få medhold i.

VG som informasjonsavdeling

Det etterlatte inntrykket er at VG, med Skarvøy i spissen, har fungert som en slags uoffisiell informasjonsavdeling for Trond Giskes motstandere i Ap. Dette har blitt godtatt av VGs redaksjonelle ledelse, fordi det var opplest og vedtatt at Trond Giske er en skurk og en gris, som derfor ikke hadde krav på den samme behandling som andre folk. Og glem ikke at saker med Giske i tittelen går som varmt hvetebrød. I klikkenes tidsalder er det som heroin på en avrusingsklinikk.

Kommentatorer i en rekke norske aviser, oppglødd av den samme rettferdige harmen mot Giske, har heiet denne kampanjejournalistikken fram. Endelig skal svinet få som fortjent. Han gikk på bar! Han danset! Holdt han ikke hånden på hoften hennes? Jo, det gjorde han. Korsfest!

Svenske tilstander

Sett utenfra er dette ikke pent. Sant å si minner det om noen av de etter hvert beryktede sakene fra Sverige, der flere menn ble utsatt for ville beskyldninger om overgrep, beskyldninger som seinere viste seg å mangle rot i virkeligheten.

Ja, Giske har erkjent at han i perioder har oppført seg dårlig. I noen av disse sakene har det blitt konkludert med at han har brutt partiets retningslinjer om seksuell trakassering. Men dette betyr ikke at han er fritt vilt.

VGs omdømme er kraftig svekket. Dette er ikke noe jeg gleder meg over. Både fordi VG på sitt beste er en meget god avis, og fordi VG i kraft av sin størrelse er en bjellesau for alle etablerte medier i Norge. VGs problemer er våre problemer.

Hva nå?

Men det er å håpe at denne ulykksalige affæren likevel kan føre noe godt med seg. En erkjennelse i mediene av at vi må gjøre en bedre jobb. Særlig i de sakene der det finnes en utpekt skurk, en som fortjener å bli tatt. Det er i disse tilfellene enhver redaksjon burde ha en djevelens advokat, en som stiller de nødvendige kontrollspørsmålene.

Det er også grunn til å håpe at denne saken, som virkelig sprakk da TV2 gjorde en grundig og viktig jobb med å ettergå arbeidet til VG, fører til at norske etablerte medier forsetter å se kritisk på hverandres journalistikk. Det bør være selvsagt, men er det ikke, at redaksjoner som roser seg av sin evne til å sette kritisk søkelys på andre, også må tåle å bli gransket kritisk.

Og det bør videre foretas en grundig gjennomgang av redaksjonenes bruk av anonyme kilder, både i politisk journalistikk og på andre områder. Vi har sett altfor mange eksempler på at journalister og redaksjoner lar seg bruke som mikrofonstativ for kilder som nyter godt av anonymitet mens de får framføre retoriske bakholdsangrep på navngitte fiender. Det er en uskikk som snarest bør opphøre.