Ny president i Argentina, oppskriften den samme gamle

BAKGRUNN: Argentinas nyinnsatte president Alberto Fernández står overfor enorme utfordringer. Hans prioriterte oppgaver blir å skape økonomisk vekst, og trekke millioner av argentinere ut av fattigdom og sult. Men hvordan?

Publisert: Publisert:

Argentinas nye president Alberto Fernández under valgkampen. At tidligere presidentfrue og president Cristina Kirchner lurer i bakgrunnen, er betegnende. Hun er hans visepresident – og hans rival i peronistbevegelsen. Foto: Daniel Jayo, AP/NTB scanpix

  • Arne Halvorsen
    Journalist og forfatter, Rio de Janeiro, Brasil

«Argentina er som et menneske som går i sirkler, og som alltid snubler på samme sted», sies det. Den nye presidenten Alberto Fernández – jussprofessor og tidligere kabinettsjef for de tidligere presidentene og ektefellene Néstor Kirchner, som døde i 2010, og Cristina Kirchner – er klar over at også han etter presidentvalget kan snuble og ende opp som en mislykket president. Slik skjebnen ble for den liberale presidenten i årene 2015–2019, Mauricio Macri, som tirsdag 10. desember overrakte presidentbåndet til Alberto Fernández.

President Alberto Fernández (60) og visepresident Cristina Kirchner (66) under innsettelsen tirsdag 10. desember. Bare smil da, men bak smilene skjuler det seg en anstrengt realitet. Foto: Agustin Marcarian, Reuters/NTB scanpix

Utfordringene

President Fernández er kjent for å være en politiker som søker dialog og forsoning, og som ønsker å forene partene i en konflikt. Så langt har han imidlertid ikke gitt svar på følgende spørsmål: Hvordan få bukt med inflasjonen på 55 prosent? Hvordan hjelpe 16 millioner fattige, hvorav 8 millioner ikke har råd til mat og medisiner, og hvor barn sulter og i mange tilfeller dør?

Sentralbanken har rundt 10 milliarder dollar på bok, mens gjelden som forfaller i 2020, er på 20 milliarder dollar – hva med den?

Regningen går ikke opp, understreker finansminister Martin Guzman. Han har startet forhandlinger med Det internasjonale pengefondet og private kreditorer om en to års utsettelse på gjelden. Argentina er teknisk sett i betalingsstans, noe som i verste tilfelle kan føre til ytterligere forverringen av økonomien. Uten at gjelden blir betalt vil heller ikke utenlandske investorer etablere seg i landet, og dessuten har Argentina heller ingen muligheter til å ta opp gunstige internasjonale banklån.

Den nye presidenten sier at han vil prioritere kampen mot fattigdom foran nedbetaling av gjeld.

Nyinnsatt president i Argentina Alberto Fernández (t.v.) klemmer sin 37 år gamle finansminister Martin Guzman etter edsavleggelsen. Foto: Daniel Jayo, AP/NTB scanpix

Cristina samler makt

President Fernández har også politiske nøtter han må knekke. Han har et anstrengt forhold til Cristina Kirchner, som var president i årene 2007–2015, og som nå er hans visepresident.

I tillegg motarbeides Fernández av progressive krefter innad i peronistbevegelsen, ungdomsorganisasjonen, som La Cámpora, som i 2003 ble stiftet av Cristinas sønn, Máximo Kirchner, som fortsatt leder organisasjonen. Sammen har mor og sønn enorm politisk innflytelse. Cristina er Senatets president, mens Máximo er peronistenes leder i Kongressen.

Peronismen styrer alt

President Juan Perón og hans kone Eva – kultfenomenet «Evita» – i 1952, to år før hun døde av kreft i 1952. Foto: Kersenbaum-Baires/AP/NTB scanpix

Det er ikke mulig å forstå Argentinas opp og nedturer uten å kjenne landets historie. I sentrum av Buenos Aires ligger tenketanken til den anerkjente samfunnsanalytikeren Rosendo Fraga. Han mener nedturen startet med militærkuppet i 1930:

Rosendo Fraga, anerkjent politisk analytiker, prisbelønnet journalist og historiker. Foto: Arne Halvorsen

– Siden har vi hatt et ustabilt politisk system, med to populistiske partier. UCR (de radikale) og PJ (peronistpartiet). Argentinas etterkrigshistorie er nær knyttet til peronismen og oberst Juan Domingo Perón som styrte i to perioder, fra 1946 til 1955 og en kort tid fra 1973 til 1974, da han døde. Kjennetegnet på peronismen er en høy grad av nasjonalisme, både ideologisk, politisk og økonomisk. Det er mer en bevegelse enn et politisk parti, med en struktur som ligner på den korporative fascismen. Peronismen har et ambivalent forhold til kapitalismen, den støtter seg til fagforeningene og de konservative landeierne i provinsene. Péron selv understreket behovet for nasjonal uavhengighet og sosial rettferdighet.

– Er peronistene en ensartet gruppe?

– Nei, så langt ifra. Når peronistene ikke slåss mot sine politiske motstandere, slåss de mot seg selv. I dag er det to fraksjoner – tidligere president Néstor Kirchners sentrum–venstre-gruppering, og tidligere president Eduardo Duhaldes sentrum–høyre-allianse, sier Rosendo Fraga.

Politisk system i endring

Den svensk-chilenske historikeren og politikeren Mauricio Rojas, som har skrevet flere bøker om Argentina, forteller meg at det politiske systemet må endres:

– Det finnes ikke en enkel løsning for Argentina. Problemet er langt større enn bare det økonomiske, som selvsagt er viktig. Skal Argentina ha noen som helst muligheter til å komme ut av den økonomiske kvikksanden, redusere fattigdommen, få ned arbeidsledigheten og skape et respektert samfunn. Ja, da må hele den politiske strukturen endres.

Argentina må få en ny generasjon politikere som ikke er korrupte eller hører til peronistenes korporativisme. Domstolen må endres, og gjøres uavhengig av det politisk systemet. Guvernørene må få mindre makt over landets provinser, og milliardoverføringen fra staten til provinsene må minskes, understreker Mauricio Rojas.

Søte minner

«Han er rik som en argentiner», ble det sagt i Paris når man skulle betegne en nyrik. Men det var på 1920-tallet, da Argentina var blant de 10 rikeste landene i verden. Landet ga u-hjelp til Sverige, og landet hadde et skolesystem som de fleste kunne misunne. Kort sagt så var Argentina et utviklet land fullt på høyde med USA, Frankrike, Italia og Storbritannia.

Det var den gang. Mye har skjedd på hundre år, og dessverre til det verre.

Publisert:

Les også

  1. Brakvalg for toryene i Storbritannia

  2. Mistanke om russisk innblanding i valgkampen i Storbritannia

  3. Greta Thunberg kåret til «årets person 2019» i Time Magazine

  4. Bloomberg: USA og Kina enige om handelsavtale

  1. Argentina
  2. Arne Halvorsen