Om lemen, mensen og bøker

GJESTEKOMMENTAR: Middelaldrende menn blir provosert over bølgen av bøker − og kunst før øvrig − om kvinners liv og virkelighet. De opplever at menns makt i kunstverdenen utfordres.

Publisert: Publisert:

På 1970-tallet utfordret den feministiske avantgarden i kunstlivet de ulike rollene kvinner var plassert i, som i dette bildet, «Art is a criminal action» (utsnitt), av tyske Ulrike Rosenbach. Fortsatt møter kvinner i kunsten den samme motstanden som den gang. (Rosenbach er blant kunstnernes som er representert i utstillingen «KVINNE − 1970-tallets feministiske avantgarde. Verk fra SAMMLUNG VERBUND, Wien» ved Rogaland kunstmuseum.)

  • Natasja Askelund
    Billedkunstner
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

I høst kommer det visst ut en haug med bøker om barsel- og småbarnstid. Dette irriterer mannfolkene. Forfatter og litteraturkritiker Endre Ruset skreiv for noen uker siden et blomstrende leserinnlegg i Dagbladet der han beskrev det som en «tsunami av brystmelk» traff bokmarkedet denne høsten. Ruset får støtte av Frode Helmich Pedersen, som er forsker på allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og litteraturkritiker i Morgenbladet. De er begge enige om at det sånn prinsipielt er mulig å skrive om småbarnstiden, men at vi har en selvopptatt kultur, og at forfatterne kommer fra den samme velutdannete middelklassen og skriver om sine egne kjedelige liv.

Tegn i tiden − som fanges opp

Det fenger med sinte menn i kulturen, og det fenger ekstra når det ser ut som om kvinnegreier, og baby- og damevas har fått for mye plass, så Ruset fikk til og med komme til orde i Dagsnytt 18. Der lar han seg begeistre av sine egne formuleringer og topper beskrivelsen av de litterært uinteressante, språklig konvensjonelle og stilmessig like bøkene ved å kalle bokhøsten 2018 et litterært lemenår. Forfatterne i Norge går i flokk, og har sluttet å tenke originalt sier han.

For å mildne inntrykket, nevner han riktignok noen eksempler på at det går an å skrive gode bøker om småbarnstilværelsen, og trekker fram Karl Ove Knausgård og Kathrine Grøndhal. Jeg vet lite om den norske bokhøsten, og det er mulig det meste som blir utgitt er uinteressant og uviktig litteratur som aldri kommer til å riste noen grunnvoll, eller sette spor i verdenslitteraturen. Helt ærlig regner jeg med det. I hvert fall er det sånn i kunsten, det aller meste som blir malt, filmet, tegnet, mumlet og skreket er sant å si, totalt uinteressant.

Det som likevel er spennende med disse tsunamiene i kunstverdenen som slår inn over gallerier, kunsthaller og museer med jevne eller ujevne mellomrom − enten det gjelder innhold, som kropp, kjønnsidentitet, aids, forurensing og hverdagsliv; eller form, som maleri, hver-mann-sinn-dott-i-en-tau-fra-taket, video eller keramikk − er at de er tegn i tiden. Dette er kunstens reaksjon på verden, det er kunstens reaksjon på makten i kunstverdenen, det er kunstens nødskrik, hurrarop og kampbrøl. Og noe av det som veves, males og tegnes, er genialt, presserende viktig, originalt og kommer til å forandre verden. Det meste blir glemt.

Dette betyr ikke at det ikke er viktig, eller at de som har lagd det, marsjerer i flokk som en gjeng med lemen uten selvfølelse. Det at så mange akkurat i år skriver om barsel og brystmelk, forteller at menn som Ruset og Helmich Pedersen må lytte, her er det noe kunsten må ta fatt i. Her er en del av livet, kvinnelivet, hverdagslivet. Kanskje har Ruset rett, og at det er middelklasselivet som har vokst seg så stort at forfatterne i samlet flokk satte seg ved tastaturet.

Nora Mørk, Lise Klaveness osv.

For denne irritasjonen, hva dreier den seg om, sånn egentlig? Er det en oppriktig bekymring på den norske litteraturens vegne? Etter å ha lest norske bøker i årevis om mistilpassa menn som tusler rundt i skogen, eller i en eller annen bortgjemt bygd, mens de tenker på sex eller mor, eller begge deler, lurer jeg på om det virkelig var dette året, året for barsel og brystmelk, det var tid for en bekymringsmelding.

Jeg synes å ane den samme aggresjonen blusse opp blant velutdannede, middelaldrende og middelklassemenn blusse opp når Lise Klaveness kommenterer fotball-VM, under samme ekspert-kappe som Ruset. Og like velformulert hisser de seg opp, ikke fordi hun er kvinne («de blir jo så fornærma når de blir kritisert»), men fordi hun ikke er flink nok.

De raljerte over Nora Mørk som kjempet tappert for eierskapet over sin egen historie og private bilder, og de var hoderistende oppgitt over Trine Saugestad Hatlens kronikk i VG 16/7, «Hvis menn hadde mensen», «som om menn snakket om sperm hele tiden?»

Meetoo-kampanjen har irritert dem grenseløst. At kvinnekampen skal handle om mer enn lik lønn for likt arbeid, men også om verdier, kvinnehelse, kvinnekropp, maktstrukturer og sex, er tydeligvis skremmende. Det har vært underlig å lese disse intellektuelle mennenes forakt for kvinnenes kamp for en selvstendig plass i samfunnet uten å måtte forholde seg til menns selvbilde.

Et steg videre

Det har skjedd noe i kvinnekampen, og det har tydeligvis skjedd noe i litteraturen; vi har kommet videre til the next level. Det som gjør oss likeverdige. Det nivået der vi må snakke om barn, barsel, spebarn, brystmelk og fødsel.

Dette er de middelaldrende mennene er livredd for. Det er det som virkelig truer posisjoner, og strukturer. Det som handler om mensen, mellomkjøtt og brystbetennelser. Det er dette vi må snakke om. Derfor fnyser de av Klaveness og Metoo. Fordi det er dette som har gjort at menn synes de kan kladde på puppen din, før du aller nådigst får sekretærjobben.

Så mens Metoo fortsatt vitalt arbeider videre med maktstrukturer på Kunsthøyskolen, og de unge skriver om barn, mens damer insisterer på at mensen er noe å snakke, ler de sinte mennene hånlig der de marsjerer i flokk mot stupet.


Les også

Klar - ferdig - bokhaust!

  • Bokanmeldelser i Aftenbladet

Publisert:

Les også

  1. «#Metoo – ka då ittepå?»

  2. «Ingen kan true til seg kjærlighet»

  3. Kvinner tar fortsatt det meste av omsorgen for barna

Mest lest akkurat nå

  1. Fastleger bekymret for ny korona-testordning: – Kan gå utover pasientsikkerheten

  2. Auglendstunnelen åpner lørdag

  3. Bilfører stoppet i Ryfast – for å sove

  4. Myndighetene fraråder unødvendig reise til utlandet. Men hva med unødvendig reise i Norge?

  5. Trapper opp leteaksjonen ved Månafossen

  6. Alle grønne land blir gule - ber alle la være å reise utenlands

  1. Litteratur
  2. Likestilling
  3. Nora Mørk
  4. Lise Klaveness
  5. Gjestekommentar