Fryktens landsby på den palestinske Vestbredden
GJESTEKOMMENTAR: Alle er mistenkelige i Huwara, en liten landsby på Vestbredden, mellom Ramallah og Nablus. Et feilsteg her kan koste deg livet.
- Ahmad BudeiriJournalist, Øst-Jerusalem
KommentarVestbreddens hovedvei skjærer gjennom landsbyen. Både palestinere og israelske bosettere kjører her, og byen livnærer seg som et handelssentrum langs den trafikkerte ruta.
Ammar Mofleh var 22 år. En amatørvideo viser hvordan han havnet i diskusjon i veikanten med en israelsk soldat. Soldaten skjøt og drepte 22-åringen. Filmen forteller hvor skrekkelig hverdagen på Vestbredden er blitt.
Andre videosnutter viser israelske bosettere som skyter ut gjennom bilvinduene når de kjører gjennom landsbyen. I én video filmes en jødisk bosetter mens han kaster stein på tilfeldig forbipasserende, tilsynelatende uten grunn.
Én gang var hovedveien gjennom byen en gave til områdets næringsdrivende. Huwara var et naturlig stoppested mellom nord og sør. Folk som drev business her, følte seg velsignet.
Nå er det blitt en forbannelse å sitte med en næringseiendom langs hovedveien. Butikkene stenger én etter én. Huwara er i ferd med å bli en spøkelsesby.
Israelske statsråder sier
rett ut at de ikke bryr seg
om internasjonale regler
og konvensjoner.
Nye lover og regler
Etter at Israel fikk ny regjering, er Vestbredden blitt et lovløst område. Bosettere og soldater kan nå angripe, eller til og med drepe, palestinere uten å bli rettsforfulgt.
Israels statsråd for nasjonal sikkerhet, Itamar Ben Gvir, er selv bosetter. Under hans ledelse er det blitt fritt fram å ta livet av palestinere og hevde at det er selvforsvar.
Israels nye finansminister, Bezalel Smotrich, omtaler seg selv som «fascistisk homofob» og kaller pride-parader for «verre enn bestialitet». Han har offentlig beklaget at ikke alle palestinere ble fjernet fra Israel og Vestbredden i 1948.
Smotrich bor selv i en av utpost-bosettingene som inntil nylig var ulovlige, selv etter israelsk lov, men som er gjort lovlige av den nye Netanyahu-regjeringen. Som forsvarsminister er han blant annet ansvarlig for bosetter-aktiviteter på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Han har allerede rukket å beordre riving av palestinske bygninger – blant annet industri – som ligger «for nær» israelske bosettinger. Smotrich arbeider for å utvide bosetteraktiviteten og vanskeliggjøre en palestinsk statsdannelse.
Tvilsomme statsråder
Begge disse statsrådene har – i likhet med statsminister Benjamin Netanyahu – vært arrestert.
Bezalel Smotrich ble tatt av politiet med 700 liter bensin i 2005, mistenkt for å prøve og sprenge en motorveibro i Tel Aviv. Han satt fengslet i tre uker og ble avhørt av Shin Bet, den israelske sikkerhetstjenesten, før han ble løslatt. Nå er han forsvarsminister.
Også Itamar Ben Gvir har hatt sikkerhetstjenesten på nakken. Han har vært leder for to ytre-høyre-organisasjoner som begge er stemplet som terrorgrupper av den israelske staten og av FBI. Da han skulle gjøre førstegangstjeneste som 18-åring, ble han nektet opptak i det israelske forsvaret på grunn av sin høyreradikale bakgrunn. Nå er han statsråd med ansvar for nasjonal sikkerhet.
Israelske regjeringer har – unnskyld uttrykket – hatt mange svin på skogen opp gjennom årene. Men de har også vært opptatt av å forklare hvorfor ting har vært som de har vært, og er blitt som de er blitt.
Den nye regjeringen Netanyahu bryr seg ikke om verken å være forklarende, unnskyldende eller høflig. Statsråder sier rett ut at de ikke bryr seg om internasjonale regler og konvensjoner.
Lover og regler fjernes og innføres over en lav sko. En ny lov formulerer det slik at borgere som ikke er lojale mot staten, kan miste statsborgerskapet. Denslags hører ikke hjemme i en stat som i hvert fall har forsøkt å framstå som et slags demokrati.
Demokratiet forsvinner
Den israelske opposisjonen er bundet på hender og føtter nå, etter at ytre høyre og religiøse fundamentalister er kommet til makten. Situasjonen er enda verre for alle som lever under okkupasjon på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Regelen er nå at de skal være lojale overfor okkupanten og verken kritisere okkupasjonen skriftlig eller verbalt.
Den israelske opposisjonslederen Yair Lapid sier det slik: «Det israelske demokratiet forsvinner.»
Desperat håpløshet
I Huwara, landsbyen ved hovedveien, går livet sin skjeve gang. Folk blir myrdet uten at ugjerningene etterforskes. Virksomheter stenger ned. Innbyggerne blir arbeidsledige og trekker mot storbyene, uten at de opplever situasjonen som bedre der.
I Nablus, den nærmeste større byen og Stavangers vennskapsby, opplever innbyggerne daglige angrep fra den israelske okkupasjonsmakten. Frustrerte, arbeidsledige unge menn blir desperate og tyr til våpen mot israelerne.
Her kan man dø for å befinne seg på feil sted til feil tid. Håpløsheten brer om seg. Utbygging og vekst er gjort umulig, og det internasjonale samfunnet retter ikke lenger søkelyset mot den israelsk-palestinske konflikten. Dermed legges det ikke et press på Israel som kan få den nye regjeringen til å besinne seg, og det er fritt fram for Netanyahus koalisjon av ytre høyre-aktivister og religiøse fundamentalister.
