Entusiastisk tåketale

KOMMENTAR: Næringsminister Jan Christian Vestre er entusiastisk og full av nye Ap-ideer om kraftmarkedet. Men hva er det egentlig han sier?

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Han ser nesten alltid ut som om han gleder seg, uansett hvor han er eller hvor kritiske spørsmål han får. Næringsminster Jan Christian Vestre er regjeringens egen Duracell-kanin, som gyver løs på alle spørsmål med entusiasmen til en omreisende predikant.

Og Vestre var nærmest gledesstrålende fredag formiddag, da han kunne røpe at en enstemmig redaksjonskomite i Ap har vedtatt forslag til en ny energi- og kraftpolitikk i partiet.

Strømprisene skal ned! Og det skal vi få til gjennom tidenes største utbygging av fornybar kraft! I et tempo vi aldri har sett maken til! Mer av alt! Samtidig! Sa Vestre.

Les også

Opedal nekter å kaste Equinors milliardfjell bort på grønne pengesluk: – Krevende å investere i fornybar nå

Labert hos Equinor

Dagen før hadde konsernsjefen i Equinor, Anders Opedal, lagt fram enda et enormt overskudd, denne gang på 130 milliarder kroner i første kvartal, men samtidig sagt at han for tiden ikke ser de helt store investeringsmulighetene innen grønn energi. Staten, ved nettopp næringsminister Vestre, eier nesten 70 prosent av Equinor.

Vestre nevnte nesten ikke landbasert vindkraft med ett ord. Etter Fosen-dommen, og med en fortsatt bastant folkelig motstand mot vindanlegg på land, er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne. Men landvind og bunnfast havvind er i det minste lønnsomt.

Les også

Dette kan bli dyrt!

Subsidie-fest

Flytende havvind og store deler av den bunnfaste havvinden i Norge, derimot, er helt avhengig av store subsidier for å bli en realitet. Det er du og jeg og alle andre som betaler skatt som skal sponse de utbyggingene som forhåpentlig skal gjøre slik havvind til et nytt industrieventyr.

Jeg har egentlig ikke noe imot industripolitikk, herunder subsidiering av lovende industriprosjekter. Det kan gi store gevinster på sikt, og særlig dersom det offentlige til gjengjeld sørger for å sikre seg sin rettmessige del av verdiskapingen i form av selskapsskatt og grunnrenteskatt og andre metoder.

Elektrisk misstemning

Men det er påfallende at selskaper som nå håver inn milliarder på høy olje- og gasspris, og dermed burde være bedre rustet enn noen gang til å gå inn i investeringer med risiko, er så tilbakeholdne. Har de skjønt noe regjeringen og Vestre ikke har skjønt? Eller er forklaringen ganske enkelt at de foretrekker å la fellesskapet ta regningen og deretter gå inn når det lønner seg? Hvem vil ikke det?

Elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner for å få ned de nasjonale utslippene i Norge er fortsatt regjeringens politikk. Men det kan faktisk virke som om det har begynt å sige inn at bruk av strøm fra land for å pynte på klimaregnskapet rett og slett er en veldig dårlig idé. I dagens kraftsituasjon er det en katastrofal idé.

Nå er budskapet fra Ap at elektrifisering fortrinnsvis skal skje ved utbygging av havvind. Slik at det ikke svekker fastlandsindustrien, og slik at prisene på strøm ikke presses ytterligere opp.

Men opp med en hånd, de som fortsatt tror at dette svindyre klimatiltaket kan la seg realisere innen 2030. Altså om mindre enn 8 år.

Det kan det ikke. Men det snakkes det - foreløpig - ikke høyt om.

Utforskeren Vestre

Det Vestre derimot snakker høyt om, er å «utfordre» eller «utforske» handlingsrommet Norge har i EØS-avtalen, for å se om det er mulig å få mer nasjonal kontroll over kraftprisen. Kan et toprissystem fungere uten at EØS-reglene legger hindringer i veien? Kan vi begrense fordyrende mellomledd som kraftmeklere og strømselgere? Hvor mye nasjonal kontroll har vi, egentlig?

Ja, Vestre ser fortsatt entusiastisk og blid ut når han snakker om dette, men hva er det egentlig han sier? Strømpriskrisa er snart halvannet år gammel, er det ikke på tide å finne ut hva EØS-avtalen egentlig innebærer? Burde det ikke ha skjedd for lengst?

Vestres sjef, Jonas Gahr Støre, er ikke glad i å utfordre EU. Snarere tvert imot, virker det som. Det kan være en forklaring på at regjeringen tilsynelatende ikke har peiling på hvor grensa går. De har aldri prøvd å finne det ut.

Strålende nyheter!

Hva med atomkraft? Kan kjernekraft, helt uten klimautslipp, gi oss en strålende framtid?

Vestre, fortsatt smilende, sier at Ap ikke utelukker noe. Heller ikke atomkraft. Han og resten av Ap vil «se på» ny kunnskap om atomkraft. Ok. Hva betyr det? Hvem vet. Kanskje Aps nye holdning er «Hei til atomkraft»?

Uansett. Strømprisene i Norge skal ned. Og vi skal gå fra fossil til fornybar. Det er hovedbudskapet til Ap i 2023.

Et av medlemmene i Ap heter Trond Giske. Han gikk på talerstolen på landsmøtet og sammenliknet dagens energipolitikk med å sitte i et hus der panelovnen står på 20 grader inne og det er minus 20 ute. Norge er huset, mens EU er utendørs. Setter du vinduet på vidt gap, blir det raskt iskaldt inne. Mens temperaturen ute ikke påvirkes i det hele tatt.

EU-diktat

Det europeiske kraftmarkedet er så voldsomt mye større enn det norske at det vil diktere prisene her uansett hvor mye strøm vi produserer i Norge, med mindre det blir mer politisk kontroll over kraftutvekslingen eller inntil EU får kontroll med sitt kraftunderskudd. Inntil det skjer, vil Norge ha europeiske (gass)priser på elektrisk kraft.

Og så lenge Støre holder sin faste hånd over denne markedsmekanismen, er spillerommet ikke særlig stort, uansett hvor entusiastisk Vestre er.

Samtidig er det nok en stor fordel å være evig optimist når den vedtatte politikken er å være for BÅDE et markedsliberalistisk felleseuropeisk kraftmarked OG sterk offentlig kontroll med kraftressursene.