Et utdatert kvinnesyn

GJESTEKOMMENTAR: Det er viktigere å hedre dem som gjør en vanlig jobb med en anstendig lønn og gode arbeidsvilkår enn med en statue på Nytorget, mener kunstner og helsearbeider Natasja Askelund.

Publisert: Publisert:

De store menn står på sine sokler. Men skal kunst i det offentlige rom fortsatt handle om å sette folk på sokkel? spør Natasja Askelund Foto: Jarle Aasland

  • Natasja Askelund
    Billedkunstner

22. juli lanserte Morten Wiik, LO, og Egil Larsen, Arbeidernes Historielag i Rogaland, i Rogalands Avis ideen om å hedre de «små», «de som gjør de daglige tingene», med å plassere en skulptur på Nytorget av en arbeiderkvinne i varehandelen. Ved å hylle kvinnene som arbeidet i forbrukersamvirkene, mener man å trekke linjene fram til dagens (korona) situasjon, der butikkansatte har stått i fronten.

Storhaug var i sin tid en fattig bydel, med mye industri. Her fantes flere metallstøperier, gummien, og hermetikkindustrien. Folk flest arbeidet i fabrikker, butikker, på båter. Folk arbeidet som skomakere, bøkkere, blikkenslagere og buntmakere. Redelige og viktige jobber. Noen var garvere, gjørtlere og garderobedamer. Skikkelige, hardtarbeidende, ordentlige folk. Andre var etikettarbeidere, røkemestere eller loddere. De arbeidet hos Bjelland eller Bergesen. De fikset sko for Kielland og Smedvig.

Usynlig og underbetalt

På lederplass trekker sjefredaktør Bjørn G. Sæbø neste dag fram at Smedvig, Bjelland og Kielland ikke har vært alene om sine bragder, men at det er disse frakkekledde menn som har fått plass på sokler. Bjelland tredde ikke sardinene selv. Det var noen som var sjømenn om bord på skipene til Bergesen, og Kielland hadde både tjenere og andre folk rundt seg som muliggjorde hans forfatterskap, politiske karriere, og redaktørgjerning.

Samme dag som RA støtter hyllesten til de «usynlige», publiserte de en liste over de dårligst betalte yrkene i landet lenger bak i avisen. Kanskje med unntak av «intervjuer» på 10. plass er alle yrkene fysisk krevende jobber, som servitører, bud, og renholdere i private hjem. Det er noe provoserende med det bildet av folk og arbeidsliv som her blir presentert av LO og Arbeidernes historielag i front, og med RA, en gammel arbeideravis, som heiagjeng.

Enkelt å klappe

Den tilsynelatende hyllesten til «de små», «arbeiderne», og «hu greie Jenny», blir litt som applausen til helsearbeiderne i koronakrisen. Det er enklere å klappe for helsearbeiderne enn å gi dem ordentlig arbeidsvilkår. Det er enklere å hedre kvinnene enn å kritisere mennene. Det koster mindre også.

Det er lett å bli rørt av sangen «Han far å di», av Gunnar Roalkvam. I sangen heter det: «Av å te ga Bergesen pengar å sygebil te byen ...» «Kem tjente Bergesen d.y. pengar på? Va de’kje an far å di?» Ingen skal forringe arbeidet til «an far å di», de gjorde en viktig jobb, akkurat som hu Jenny. Som folk flest.

Ærlig arbeid. Folk fortjener lønn for arbeid. Skikkelig lønn, gode arbeidsvilkår, sykepenger, pensjon, ferie, barselpensjon, pappapermisjon, barnehage, og respekt. Men i finansieringen av «Hu Jenny» ser Wiik og Larsen for seg at næringslivet skal bidra. Så da er det kanskje sånn som i sangen at det er Bergesen d.y. som betaler sykebilen?

Store menn

De mennene som er satt på sokkel rundt omkring i byen, er ofte menn som har utrettet noe utenom det vanlige. Det er Kielland som var borgermester og forfatter, eller Sven Oftedal som var politiker og lege og gjorde en innsats for medfanger under sitt opphold i Sachsenhausen. Om disse mennene var snille, om de hadde gode og etiske holdninger etter dagens standard, kan diskuteres, men de hadde navn, og de har utrettet noe.

Wiik og Larsen trekker fram skulpturen i Lervigsparken; «Ti øre timen» av Hugo Frank Wathne av en kvinne med et brett brisling, som et godt eksempel på hva de ønsker å få til.

Utdatert kvinnesyn

Tanken bak disse skulpturene bygger på et utdatert kvinnesyn, og et forenklet syn på kunst i det offentlige rom. For hvordan ser egentlig arbeiderkvinnene i handelsstanden ut? Som en lekker «babe» ala Sofie Elise, eller som ei moderlig «dronsa» som «kånå på torjå»? Og skal virkelig kunst i det offentlige rom fortsatt handle om å sette folk på sokler?

Likevel: det finnes historiske kvinner, kvinner som har gjort forskjell og som har fortjent en plass på sokkel. I Stavanger har vi Kitty Kielland, kunstner, søster til Alexander Kielland og aktiv kvinnesakskvinne. Mia Berner, sosiolog, forfatter, filosof og aktiv i den såkalte Næss-gruppa som drev motstandsarbeid under krigen. Eller Hannechen Jacobsen, fotograf og suksessfull forretningskvinne før kvinner fikk stemmerett i Norge.

Stereotypier

Å ønske seg en skulptur som skal ta utgangspunkt i diktet «Hu Jenny» i Økonomen av Gunnar Roalkvam, («Hu va greie kan dokker tro. Hu hadde et smil te oss adle, og serligt osser små, hu fant fram pinnastoler, sånn at de gamle sko sleppa å stå»), bygger på en fordummende stereotypi om snille damer i butikk, og sementerer gamle fordommer. «Å sitte i kassen på Rema» er en nedlatende måte å fortelle at man ikke har gjort noe viktig i livet.

De fleste av oss går bare på jobb. På sykehjemmet, på kontoret, i klasserommet, i fabrikken. De fleste går gjennom livet ved å «tre brisling». Det fortjener hverken spesiell heder eller er særlig beundring. Det er ikke mer enn forventet, egentlig. Likevel skal folk ha skikkelig lønn for jobben de gjør, og da er det på tide at de historiske kvinnene blir løftet fram. Å «sitte i kassen på Rema» er en viktig jobb, som fortjener respekt og mer enn en skulptur av en dame på Nytorget.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Aalesund har utliknet

  2. Webradio: Vi gir deg Viking-Aalesund

  3. City Bistro legger ned etter 33 år: - Det er trist, men vi ser ingen annen utvei

  4. Front­kolli­sjon på E39 i Lyngdal

  5. Da hun trodde sønnen skulle dø, arrangerte Christin Kristoffersen fest

  6. «Jeffy» fra start – slik stiller Viking

  1. Arbeidsliv
  2. Natasja Askelund
  3. Nytorget
  4. Gjestekommentar
  5. Debatt