Politisk spill og handlekraft

KOMMENTAR: Hva skjedde med handlekraften og evnen til å fatte beslutninger?

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) la før jul fram en strømpakke de senere måtte justere.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Forrige uke varslet olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) en videre satsing på elektrifisering av oljeplattformene med kraft fra land i Stortingets spørretime. Selv om, som hun selv sa, at «den globale klimaeffekten vil være begrenset» og at det isolert sett vil føre til høyere strømpriser.

Dette vil regjeringen imøtekomme med økt kraftproduksjon. Fra hvor? Mer vindkraft på land, eller fra vannkraft i vernede områder?

Persen mener at kraft fra land er den eneste løsningen for Norge dersom vi skal nå målene om kutt i utslipp fra produksjonen på 50 prosent innen 2030.

Hva er egentlig dette, annet enn politisk retorikk? For hun bekrefter jo at det ikke er viktig å oppnå en global klimaeffekt gjennom dette tiltaket, men å pynte på norske tall. Burde vi ikke bare si nei til denne type symbolpolitikk?

Les også

Statsråden om elektrifisering av sokkelen: – Gir isolert sett høyere kraftpriser

Handlekraft

For hvor ble handlekraften og politikken som fikk ting gjennom som var logiske for folk, den vi får innblikk i gjennom TV-serien Lykkeland på NRK.

Etter det første oljefunnet lille julaften 1969 på Ekofiskfeltet, gikk det bare to knappe år før politikerne hadde utformet den norske oljepolitikken. En innstilling fra industrikomiteen, som inneholdt det som siden har blitt omtalt som «de ti oljebud», ble vedtatt i Stortinget i 1971.

Da de amerikanske oljeselskapene ville ta over kontrollen, sa politikerne tydelig nei.

50 år senere virker det av og til som om denne handlekraften har blitt byttet ut med lange diskusjoner, retorikk, jaget etter oppslutning og manglende evne til å bestemme seg for noe som helst.

Det finnes mange eksempler på dette. Men la oss ta havvind som ett eksempel.

Les også

Havvind må lære av oljesuksessen

Havvindfestens slutt

Etter at Ola Borten Moe (Sp), da han tok over som olje- og energiminister i 2011, avlyste havvindfesten på norsk sokkel har det vært mye prat, men lite handling.

Industrien ba i flere år Solberg-regjeringen legge til rette for utbygging av havvind på norsk sokkel, fordi et hjemmemarked er viktig. Og mens norske politikere hadde pratet og diskutert, hadde en rekke andre land kommet godt i gang med storstilte havvind-utbygginger. Norske aktører har i mellomtiden vært nødt til å teste ut teknologien sin i andre land.

Først i 2020 åpnet Solberg-regjeringen to områder for utbygging av havvind - Sørlige Nordsjøen II og Utsira Nord.

Interessen fra selskapene har vært stor. Men hva gjør så politikerne? I stedet for å vise handlekraft, har de nå heller skapt usikkerhet rundt hele havvind-satsingen på norsk sokkel. For nå mener Ap, som aktørene i industrien, at hybridkabler er helt avgjørende for om de vil kunne bygge ut havvind i sørlige Nordsjøen. Mens Sp mener dette er utenlandskabler, og vil sette foten ned.

Så kanskje det som kunne vært ett av de andre beinene å stå på i forlengelsen av oljealderen allerede er saget over av nye diskusjoner, utredninger og politisk spill.

Les også

Vi kan elektrifisere Norge uten å bygge en eneste ny vindturbin

Tar tid

Politiske prosesser tar lang tid. Nå er det for eksempel en åpen splittelse i Høyre om elektrifisering av sokkelen. Likevel kommer de til å stemme mot Frp’s forslag om å stoppe dette i Stortinget, fordi politisk spill ofte betyr mer enn handlekraft.

Politisk spill, som i 2016 da Venstre måtte få gjennomslag for en av sine saker og valgte å presse gjennom det mislykkede biodrivstoff-vedtaket.

Historisk er det Ap som har stått for de fleste kommunesammenslåingene, og på 1960-tallet skjedde dette under tvang. Ap tok også til orde for tvangssammmenslåinger så sent som i 2013, men har nå snudd. Er dette et resultat av lysten på makt, populisme eller noe annet?

Hege Breen Bakken, politisk redaktør i Drammens Tidende, skrev i forrige uke en kommentar fra et medlemsmøte i Drammen Ap om oppløsning eller ikke av Viken fylke. Der beskrev hun et maktspill, der Ap-nestor Martin Kolbergs hovedargument var å «opprettholde et sosialdemokratisk styre i vår region».

Men skal storsamfunnet virkelig bruke hundretalls millioner på å reversere en sammenslåing for å bevare det sosialdemokratiske styret i denne regionen?

«Det som er best for innbyggerne kom helt i skyggen», skrev Bakken.

Les også

Strømkrisen: – Tror ikke noen med vett i hodet vil tørr­legge Måna­fossen

Meningsmålinger

Media har også noe av skylden. Når en politiker får servert de siste meningsmålingene, er det klart at de blir påvirket av å se oppslutningen gå nedover.

Se bare på strømkrisen. Støre-regjeringen har vinglet fram og tilbake, og har måttet justere tiltakene flere ganger, fordi de ikke har vist handlekraft nok til å komme med løsningene selv.

Se på sykelønnsordningen som ingen tør å røre, selv om det er der de store kuttene bør tas. Da mister de velgere. Og se på helseforetakene, som har fått lov til å fungere, eller ikke fungere, i mange år uten at problemene har blitt tatt tak i.

Men har det virkelig så mye å bety nå om regjeringspartienes oppslutning har falt? Det har jo nettopp vært et valg.

Les også

Vi har ikke råd til å fortsette vår enorme offentlige pengebruk. Kutt i velferd og trygdeordninger må komme

Les også

Vi må ha realistiske løsninger på klima- og naturkrisen

Muligheter

Alle vet for eksempel at olje og gass er en ressurs vi ikke kan leve av til evig tid. Og det er veldig tydelig i markedene globalt at ting er i ferd med å snu seg i en annen retning. Ikke så raskt som en del drømmer om, men det skjer.

Her i Norge er vi i ferd med å ikke rekke toget på flere områder der vi kunne hatt et stort fortrinn. Hvorfor?

Mye fordi i stedet for å ta en beslutning og stå for den, velger nå politikerne å sette i gang nye diskusjoner, utredninger og politisk spill som helt sikkert ender i at ingenting skjer likevel.

Hvor ble det av disse klare og tydelige politikerne fra Lykkeland-tiden? De som laget de 10 oljebudene og som bestemte at dette skal Norge være gode på? Eller de som slo sammen kommuner og stod i det, uten å bruke hundretalls millioner på å oppløse disse igjen?

De finnes, men de forsvinner ofte i politisk spill og retorikk.

Publisert: