Alt man kan kreve

GJESTEKOMMENTAR: Kvinner har hisset seg opp over Aftenbladets artikler om «fødebrev». Brevene er skrevet av gravide kvinner for å ha med seg på fødestuen slik at jordmor, leger og sykepleiere kan ta hensyn og gi den fødende kvinnen en god fødeopplevelse.

«Hvordan skal verden bli om du faktisk har rett på aldri å bli såret? Aldri få vondt? Aldri dø? Aldri bli syk?» spør Natasja Askelund.
  • Natasja Askelund
    Natasja Askelund
    Billedkunstner og helsefagarbeider
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Jeg vet ikke hvor mange av disse brevene faktisk inneholder ønsker om hudfarge og frisyrer på jordmor, slik Aftenbladet forteller om. Det kan godt være at dette er ytterst uvanlig, men den store oppmerksomheten saken har fått viser at Aftenbladets vinkling er både viktig og riktig. For dette handler primært ikke om fødekvinner, eller jordmødre. Dette handler om at folk etter hvert har en absurd forventning om hva de kan forlange av skole, helsevesenet, politi, staten, bussjåføren, drosjene eller butikkansatte, – samfunnet rett og slett.

Rett til ikke å bli såret

Kommentarfelt og leserinnlegg forteller om opplevelser fødende har hatt. Noen har frosset i fødebadekar, noen har vært redde, noen har blitt snakket frekt til, noen har hatt forferdelige, traumatiske fødselsopplevelser, og det vil de jammen ha seg frabedt neste gang. Alle som har født, kan fortelle lenge og inngående om opplevelsene vi har hatt. Vi husker alt. Vi husker hva alle sa. Når de sa det, og i hvilket tonefall. For hver enkelt av oss er vi sentrum av livet vårt. For legen, jordmoren, læreren, eller bussjåføren, derimot, handler det om noe helt annet.

Man går ikke rundt i verden uten å treffe på slitne jordmødre, lærere som «ikke ser deg, meg, eller barnet mitt», du trør ikke Jorden uten å bli fornærmet, oversett, såret og skadet, og disse fødebrevene kommer bare fra enda et område i verden der folk stiller krav til omgivelsene for at de skal unngå ubehag.

Jeg leser stadig at folk mener de har krav på trygge rom, at de må bli spurt, sett og validert i enhver sammenheng. Det høres flott ut, men det er rett og slett ikke mulig. Jeg er ikke engang sikker på at det er ønskelig. Hvordan skal verden bli om du faktisk har rett på aldri å bli såret? Aldri få vondt? Aldri dø? Aldri bli syk? Det er ikke trygt å leve, selv i verdens rikeste land.

Rett og slett ikke mulig

Vi har jordmormangel og fastlegekrise, i eldreomsorgen går ufaglærte i sykepleierstillinger, og vi har nettopp fulgt lærerne i streik. Det offentlige sprenges av forventninger. Krav fra samfunnet. Mine behov skal dekkes. Mitt barn, min mor, meg. Det er bare det at samfunnet er oss. Det er fødekvinnene, det er pasientene, det er foreldrene, det er meg og deg, det er jordmødrene, lærerne og legene. Vi er samfunnet, og det går ikke opp.

Lærerne kan rett og slett ikke se hver enkelt elev. Passe på enhver såret sjel. Forstå enhver diagnose. Samtidig som de underviser etter lærerplaner, med eller uten nettbrett, mens alle får fysisk aktivitet og varm skolemat og skårer høyt på nasjonale prøver. Selvfølgelig uten lekser, uten foreldremøter (det er vilt stress), uten planleggingsdager (hvem skal da passe barna?), uten juleavslutninger (de er iallfall stress, tenk på dem som har mange barn).

Det er ikke mulig at ungene får være kreative samtidig som det ikke finnes penger til maling eller symaskiner på skolen. Det er rett og slett ikke mulig at ungene ikke kan få ha med mobilen inn i mattetimen slik at mor kan sende meldinger om hytteturen i helgen, samtidig som de må lære stressmestring fordi det er altfor mange krav til de unge. Det går ikke an. Lærerne har en umulig oppgave, som de forventes å løse med lav lønn, kolleger uten utdannelse og uten lærebøker, og unger som tydeligvis når som helst kan forventes å begå selvmord, sulte seg i hjel eller dø av ensomhet mens de gamer alene i kjellerne.

235.000 nordmenn står uten fastlege samtidig som kravene fra pasientene om å undersøkes, utredes, gjennomlyses og testes blir større og større. Vi skal bli tatt alvorlig og lyttes til, få forsvarlig helsehjelp, og folk er i harnisk over å ikke få medisiner de mener de har krav på og som man kan lese, er godkjent i både utlandet og flere andre land. Det blir opprettet spleis for å sende folk til Amerika for operasjoner, og vi vet alle at Stordalen fikk hjelp fordi hun er rik, men nå er den behandlingen godkjent i Norge også.

Det er ikke mulig å gi «våre eldre» – som politikerne kaller de gamle, som om de plutselig er blitt en egen rase etter å ha passert 70, 75, 80? – festlige middager, enerom, dusj hver dag, og tur rundt kvartalet av en høyst kvalifisert sykepleier når sykepleiermangelen er enorm og vaktene er besatt av ufaglærte.

Les også

Terje Vareberg: «Helsesektoren er kronisk under­finansiert»

Et gigantisk sprik

På sykehuset løper både jordmødre og de andre sykepleierne beina av seg. De får verken tisset eller spist. Folk blir kalt inn fra ferie, går doble vakter og har altfor stort ansvar. De går gråtende hjem fra jobb og opplever at de er en hårsbredd fra å gjøre livstruende feil.

Det sier seg selv. Dette går ikke opp. Spriket mellom hva vi forventer og hva som faktisk er mulig, er gigantisk. Ingen fødebrev kan gjøre noe med det. Du kan ønske deg både badekar og at far kutter navlestrengen, men hvis jordmor har vært på jobb i 16 timer i strekk, er tissetrengt og har kranglet med partneren sin før hen gikk på jobb, kan barnet renne ut med badevannet før du aner. Det må vi gjøre noe med. Sammen.


Publisert: