Tunnelen til ingenting

GJESTEKOMMENTAR: Vanlige folk i Suldal er tydeligvis så få at Stortinget kan ofre sikkerheten deres, hver eneste gang.

Bygdefolk møtte samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) på Lovraeidet i Suldal da han i mars i år kom for å si at det bare ville bli en kort tunnel under Rødsliane.
  • Aslak Sira Myhre
    Aslak Sira Myhre
    Skribent
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

For litt over et år siden dro en buss over fjellet fra Sand til Oslo. Inni bussen var suldølene. De hadde fått nok nå, nok av veien fra Erfjord til Sand, veien som går ned til Lovraeidet og opp Rødsliane. De hadde fått nok av steiner og ras som i beste fall sperrer veien, og i verste fall treffer biler, trailere eller skolebussen som passerer to ganger hver eneste ukedag. Og ikke minst, nok av politikere fra Stortinget og regjeringa som på tross av stadige løfter når det kom til stykket aldri gjorde noe med veien.

Det var ei kraftfull markering utafor Stortinget den dagen i november. Det er ikke ofte suldølene beveger seg til noe som kan ligne på et opprør. Partiene på Stortinget kom på rekke og rad ut for å hilse og tale, og fikk med seg stein fra det siste raset som den gang hadde gått, noen dager før bussen dro av gårde. Så sterkt inntrykk gjorde aktivistene at da SV og regjeringa var ferdige med å behandle statsbudsjettet, var tunnelen gjennom Rødsliane flytta fram i køen i Nasjonal transportplan. Fra «kanskje om noen år» til «med en gang». Suldølene jubla, regjeringa skrøt og Ingrid Fiskå og SV fikk en runde ros fra resten av Rogalandsbenken for innsatsen for riksvei 13.

Les også

Harald Birkevold: «Vanlige folks busstur»

Arin Eirikssønn, leder i Ungdomsrådet i Suldal har ordet foran Stortinget 23. november 2021. Foran ham står blant andre stortingsrepresentantene Mímir Kristjánsson (R), Tina Bru (H), Olaug Bollestad (KrF) og Alexander Stokkebø (H).

Putin

Nå, ett år senere, raser steinene ufortrødent nedover veibanen langs Lovrafjorden. Veien er stengt mesteparten av arbeidsdagen, men ikke fordi tunnelarbeidene er i gang. De er tvert imot utsatt på ubestemt tid. I stedet lapper Statens vegvesen så godt de kan på «rådafjedlet» med spyling, bolter og nett. For den som kan lese og forstå språket i årets statsbudsjett, er det ingen tegn på at den tunnelen vi feira i fjor blir realisert. «Med en gang» er igjen blitt til «kanskje om noen år».

Om du spør en politiker eller veibyråkrat om hvordan dette har skjedd, og hvem som har skylda for tunnelbygginga likevel ikke er i gang, vil de peke i to retninger. Mot Putin og mot veiaktivistene sjøl. Prisene på diesel, stål, betong og alt annet som trengs for å bygge tunnel, har eksplodert etter at krigen i Ukraina starta. Pengene til Vegvesenet strekker ikke til så mange meter vei som før, og de fire kilometerne med tunnel oppover Rødsliane er i den pengesekken som er spist av prisstigningen.

28. oktober 2021 raste store steinblokker ned på riksveg 13 like ved Lovraeidet, på den rasutsatte strekningen mellom Sand og Erfjord.

KS2

Veiaksjonistene får skylda fordi de ikke var godt nok kjent med statens utredningsinstruks. Den norske staten har nemlig innretta seg så viselig at prosjekter som koster mer enn én milliard kroner, må prosjekteres på en annen og langt mer omstendelig måte enn de som koster mindre. Prosjektet på riksvei 13 var akkurat under milliarden, i alle fall så lenge suldølene kunne nøye seg med en kort og bratt tunnel framfor en lang og mindre bratt. Alle vet at det riktige er å bygge den lange, men en kort og bratt ville kunne snike seg under milliardlista, og dermed spare årevis med planlegging og påfølgende usikker stortingsbehandling. Men aktivistene i Suldal klarte ikke å holde seg fra å jobbe for det som er rett, at ras er like farlig på begge sider av Lovraeidet, og at tunnelen derfor må beskytte oss både opp og ned bakkene.

Les også

Harald Birkevold: «Ingen tid å miste»

Dette kravet, KS2 som er en forkortelse for den nesten ugjennomtrengelige setningen «Kvalitetssikring av styringsunderlag samt kostnadsoverslag før fremleggelse for endelig investeringsbeslutning i Stortinget», er – sett ovenfra sammen med Putin – grunnen til at det ikke blir trygt å kjøre til skolen i denne delen av Suldal de neste årene heller.

For smått

Geologer i sving for å sjekke og rassikre like ved Lovraeidet i oktober 2021.

Men verden er ikke lik for den som kjører på veien og den som bygger den, og i alle fall ikke for den som vedtar et statsbudsjett og de som kjenner konsekvensene av det på kroppen. For oss om kjører på veien, for ikke å snakke om dem som bruker den daglig, er det ikke Putin eller maksgrenser i statens utredningsinstruks som får skylda når den trygge skoleveien igjen er utsatt fram mot evigheten. Rasa av stein og is ned mot Lovrafjorden starta ikke i fjor. De har pågått siden veien åpna mot slutten av sekstitallet. Og behovet for rassikring er nesten like gammelt. Allerede på åttitallet begynte Aftenbladet å skrive om alternative trafikkløsninger langs Lovrafjorden. På totusentallet har nesten hver eneste samferdselsminister, uavhengig av regjering, stilt opp for foto i Rødsliane og sagt at her, her må det gjøres noe.

Samferdselsminister Knut Arild Hareide fra KrF og Solberg-regjeringa i Rødsliane i september 2021, til venstre, –og samferdselsminister Jon-Ivar Nygård fra Ap og Støre-regjeringa samme sted i mars 2022.

Like fullt har ingenting skjedd med veien. Da blir Putin og KS2 bare nye navn på den samme gamle syka. Vanlige folk i Suldal er for få til at veien vår teller når de store regnestykkene skal gjøres opp. Skipstunnelen på Stad og bymiljøprosjekter i storbyene går gjennom. Rassikring av skoleveien til noen titalls barn i en kommune i Rogaland blir for smått.

Folk i Suldal kan verken lage statsbudsjett eller ta ansvar for utredningsinstruksen. Men de kan forvente at hele Stortinget, uavhengig av parti, tar ansvar for sine egne løfter, skjærer gjennom og sikrer at tunnelbygginga starter nå. Hvis ikke, risikerer vi at tunnelen, når den en gang kommer, blir en tunnel til ingenting. Et sted ingen lenger vil bo. Det vil hele det norske samfunnet tape på.

Publisert: